Drømmestoff

Når man skal oppsummere hva William Shakespeares skuespill Stormen fra 1611 handler om, er det ofte temaene kjærlighet, svik og tilgivelse som trekkes frem. I løpet av et fortettet tidsrom på tre dager kastes vi inn i historien om trollmannen Prospero, som var hertug av Milano før han ble avsatt av sin bror Antonio og sendt av gårde til en øde øy sammen med datteren Miranda. Når Antonio og andre prominente menn senere seiler forbi denne øya, får Prospero muligheten til å ta hevn. Han steller i stand en storm som skiller de skipbrudne fra hverandre. En av dem er Alonso, kongen av Napoli, som feilaktig antar at sønnen Ferdinand har druknet. Prospero, på sin side, planlegger et ekteskap mellom Ferdinand og Miranda. I tillegg er det flere andre karakterer og situasjoner med sekundære konflikter. Etter at Prosperos fiender har gjennomgått en rekke prøvelser, avsluttes fortellingen med forsoning. Det er altså velkjente, mellommenneskelige motiver som ligger til grunn for fortellingen, men likevel greide jeg ikke å bli investert da jeg leste Shakespeares tekst. Historien fremsto kaotisk, sentrert rundt arkaiske intriger og plassert i en verden jeg ikke fikk ordentlig inntrykk av. Jeg kjente på en avgrunn mellom meg som nåtidig leser og publikummet den opprinnelig ble skrevet for. Jeg var derfor spent på om Verk produksjoner og regissør Fredrik Hannestad ville lykkes med sin iscenesettelse av Stormen, som nå vises på Trøndelag Teater. Hvordan skulle de levendegjøre materialet? Ved å fremheve og forenkle essensielle poeng, skulle det vise seg, samt å pakke det hele inn i en eventyrlig og eklektisk estetikk.

Papirhatter og pipekrager

Innledningsvis fremstår hovedscenen litt tom. Scenografene Signe Becker og Jakob Oredsson har plassert en beskjeden hav-kulisse og fire malte trestubber foran to plattformer, men det visuelle uttrykket blir forsterket etter hvert: På et tidspunkt senkes en svær skjerm med et tåkete motiv ned fra taket. Paneler montert på balkongene lyser plutselig opp i amfiet, som er mørklagt mesteparten av tiden. Det blir skikkelig sanselig når et stort, silkeaktig tekstil blafrer i vinden og skaper dynamiske formasjoner på scenen. Det å bruke flimrende tøystykker for å illudere vind og vann er ikke nybrottsarbeid, men det blir like fullt vakkert og virkningsfullt her. Kostymene er en god miks av glitterkapper, papirhatter, pipekrager og annet krimskrams. Skuespillernes benklær gir assosiasjoner til oppslissede pludderbukser, mens de har moderne, tykksålede joggesko på føttene. Ansiktene er hvitmalte, med sjøgrønn øyenskygge og illrøde lepper, noe som gir dem et dratt, nærmest druknet oppsyn. Prosperos stav, som man må anta er ladet med kraftig, magisk energi, ligner en forvridd plastelina-mark. Det er en slags altetende estetisk tilnærming som man kjenner igjen fra Markens grøde, Verk produksjoners forrige forestilling på Trøndelag Teater. Øyvind Brandtzæg spiller Prospero, mens Madeleine Brandtzæg Nilsen er hans hjelper, den småfrekke ånden Ariel. De andre skuespillerne – Håkon Mathias Vassvik, Maria Pontén og Isak Holmen Sørensen – veksler mellom flere roller som kongelige, fylliker og Prosperos slave Caliban. Det kan virke som om forestillingens innledende storm har satt seg permanent i kroppene hos skuespillerne, for de vaier, vrikker og sjangler seg bortover scenegulvet – hele tiden med presise kroppsbevegelser. Det er karikert, med fokus på selve spillet. Denne selvbevisstheten understrekes allerede i starten hvor det konstateres at «vi skuespillere er bare ånder som forsvinner i løse luften». Ariel er den karakteren det er lettest å like. Hun – for her omtales Ariel som hunkjønn – har en finger med i det meste der hun svinser rundt både foran på scenen og i bakgrunnen. Ariel står for forestillingens høydepunkt i en mektig scene hvor hun bærer en dyremaske og vikler seg inn i det tidligere nevnte, store tekstilet som er spent opp på scenen. Det ser ut som hun har vinger som favner hele scenerommet. Med dempet belysning og tåkeskjerm i bakgrunnen snakker hun direkte til publikum og roper at vi drives av begjær. «Vi er giganter!», gjentar hun frenetisk mens lys- og skyggespill pisker opp stemningen.

Komisk, men kritisk

Ariels monolog er en liberal omskriving av originalteksten og fokuserer på et kolonialistisk poeng man i dag kan velge å tolke hos Shakespeare, i fortellingens skildring av natur og samfunn. «Dere kalte det oppdagelse og sivilisasjon, men det var plyndring», freser Nilsens Ariel, og setter på den måten forestillingen i et aktuelt politisk lys. Hannestad får frem hvordan begjæret gjennomsyrer alle delene av Shakespeares historie: Miranda og Ferdinands forelskelse, maktlysten og erobringstrangen til karakterene og lengselen etter frihet. Det danner en stødig ramme for fortellingen. På samme måte kommer humoren virkelig til sin rett i denne oppsetningen. Mange komiske situasjoner oppstår på grunn av skuespillernes strålende fysiske spill og muntlige fremførelse, men manuset er også bearbeidet slik at det er mer korthugd, noe som gjør at de morsomme poengene kommer bedre frem. Når Hannestad kutter i rollegalleriet og får skuespillerne til å omtale sine karakterer i tredjeperson, blir det lettere å følge gangen i fortellingen. Enkelte rolleskift og regivalg kan nok oppleves som litt forvirrende, men disse uklarhetene ødelegger ikke for helheten. I stedet befester de drømmens logikk om at et fenomen kan være to ting på én gang og at narrativet flyter videre på uventende måter. Ved hjelp av solid gjennomføring i alle ledd vever Verk produksjoner det hele sammen som sitt helt egne drømmestoff.