Verdensrom, teaterrom og psykologiske rom

En kjensgjerning fra psykologien er at følelser og minner har en kroppslig dimensjon, at de setter seg i kroppene våre. I Stanislaw Lems roman Solaris materialiserer minnene til hovedpersonen Kris Kelvin seg bokstavelig talt som en kropp utenfor ham selv, i form av hans avdøde kone. I fortellingen ankommer den utsendte psykologen en romstasjon utenfor den mystiske planeten Solaris hvor han opplever at fortiden aktiveres og innhenter ham. I en beskrivelse av hvordan Kelvins datid og nåtid blandes sammen på romskipet, forklarer skuespiller Solveig Laland Mohn i Verk produksjoners teaterforestilling Solaris at «fortiden står ved siden av ham og kleber seg til ham». Opplevelsen av at minner og følelser har klistrende egenskaper er noe av det Verk produksjoners forestilling løfter frem og undersøker i arbeidet med Lems roman og Andrej Tarkovskijs filmadapatasjon av denne. I likhet med gruppens Heddaprisvinnende Stalker fra 2013, inspirert av Tarkovskij-filmen med samme navn, oppleves denne forestillingen mer som en teaterrefleksjon enn en adaptasjon. I løpet av forestillingen utforskes kropp, minner og persepsjon med utgangspunkt i sci-fi-klassikeren, samt skuespillernes erfaringer med teater- og skuespillerkunsten. Scenerommet på Black Box teater er sparsommelig innredet, med en rektangulær konstruksjon plassert midt på scenen. Den ser ut som et slags rutenett, med sammenkoblede ledninger og fungerer på et vis som en rominndeler. Underveis i forestillingen beveger skuespillerne seg tidvis bak konstruksjonen, og sammen med lyssettingen skapes det et inntrykk av å se det som utspiller seg gjennom en skjerm. Forestillingen åpner med at en naken skuespiller danser henslengt bak konstruksjonen til rytmisk klubbmusikk preget av maskinelle lyder. Han er synlig gjennom konstruksjonen, men rutenettet og lysdesignet med skiftende farger får det til å se nærmest dataanimert ut. Scenen får meg til å tenke på «gjestene» som hjemsøker romstasjonens beboere og på mysteriet rundt hvordan de materialiserer seg. For publikummere som ikke kjenner til Solaris-fortellingen fra før, vekkes kanskje helt andre assosiasjoner, men etter hvert som publikum får gjenfortalt Solaris, lades åpningsscenen med ny betydning. På denne måten fungerer nakendansen som et godt anslag i en forestilling som reflekterer åpent og nysgjerrig over kroppens betydning når det gjelder kunnskap, følelser og estetikk.

Lekenhet og alvor

Foran den rektangulære konstruksjonen er det plassert nøytrale scenebenker på en rekke, og de fem skuespillerne stiller seg opp på dem idet de entrer scenen etter danseåpningen. Omkring på gulvet ligger det flere objekter, blant annet en liten haug trestubber og en øks, samt mer mystiske bunter med det som senere viser seg å være glitrende tekstiler. Disse er plassert på gulvet i ovale former, og spillet i stoffene gir assosiasjoner til oseanet som omslutter planeten Solaris. Skuespillerne er sminket og kledd i rare kostymer, inkludert klirrende magebelter og gardinduskbånd, som først og fremst gir et inntrykk av at de er nettopp utkledde. Særlig Anders Mosslings sminke gir assosiasjoner til en trist klovn. Med Solveig Laland Mohns galaxy-tights – en av 2010-tallets kortlevde motetrender – møtes verdensrommet og utkledningsskuffen. Etter hvert som forestillingen skrider frem, opplever jeg at Signe Beckers kostymer er betegnede for hvordan Verk produksjoner på vellykket vis møter mer eksistensiell tematikk med lekenhet. De evner å skape et rom som ikke føles så alvorlig samtidig som de forplikter seg til å ta dyptpløyende spørsmål alvorlig.

Kropp og skuespill

I løpet av forestillingen veksler skuespillerne mellom å fortelle anekdoter som i hovedsak kretser rundt skuespillerpraksis og gjenfortellinger av handlingen i Solaris. Espen Klouman Høiner er den første som tar ordet. Han forteller om hvordan man som skuespiller kan gjøre det usynlige synlig ved å bruke ens egen kropp til å skape imaginære objekter. Eksempelet – døren inn til besteforeldrenes TV-stue – er spilt ut med humor og letthet. Samtidig ligger det en dypere erkjennelse til grunn, nemlig at det vi opplever som virkelig – som et spesifikt rom – eksisterer på flere plan, inkludert i minnene våre. Høiner avslutter monologen ved å skrive «menneske» på en imaginær lapp på den imaginære døren. Scenen aktualiserer dermed et spørsmål som også flyter rundt i Lems Solaris: Hvilken rolle spiller kropp og minne i måten vi forstår hva et menneske er og gjør? Skuespillerne fortsetter å fortelle om erfaringer knyttet til kropp og skuespill. Anders Mossling forteller om å delta på et kurs i fysisk teater der kursholderen omtalte kroppen som «skuespillerens personlige materiale». Deltakerne skulle øve på en utvalgt gest eller bevegelse, og Mossling valgte peking. Hans fremvisning av ulike måter å peke på er morsom og lettbent. Det fysiske spillets alvor tiltar når Solveig Laland Mohn forteller om å ha fått en instruksjon fra en regissør om å slå en uvitende motspiller på en premiere: «Det uforståelige lyste i øynene hans», forteller hun om øyeblikket etter slaget. Saila Hyttinens anekdote tar fortellingene om kropp og skuespill et steg nærmere det sterkt ubehagelige når hun forteller om å ha deltatt i en øvelse i imaginær harakiri – en japansk selvmordsmetode. Hyttinens fortelling glir over i et repeterende mantra og koreograferte bevegelser som de andre skuespillerne følger. Generelt er seansene med koreograferte bevegelser utover forestillingene alltid litt i utakt og usynkroniserte, som imperfekte speilinger.

Mysteriet Solaris

Fra peking til et plutselig slag og et forestilt selvmord – i forestillingen trekkes forbindelseslinjer fra det enkle, banale og humoristiske til det uforståelige og angstfylte ved tilværelsen. Dette skjer både gjennom skuespillernes mer personlige anekdoter og refleksjoner over teater og skuespill, men også gjennom referansene til Lem og Tarkovskij. I scener med koreograferte bevegelser formidles noen av de mer sanselige aspektene ved fortellingen i samspill med lyd- og lysdesign. Assosiasjoner til planeten Solaris og dens merkverdige omsluttende hav trer tydeligere frem i en scene hvor Hyttinen og Mohn beveger seg bak konstruksjonen med sølvfargede, speilaktige sirkler foran ansiktene sine. De ligner to mystiske vesener, og lyddesigner bærer preg av en sammenblanding av noe dyrisk og teknisk. I gjenfortellingen av handlingen får vi vite at menneskene har forsket på den gåtefulle planeten i nesten et århundre uten å finne svar på dens mysterier. Nå skal romstasjonen legges ned, men havet som omslutter planeten har begynt å sende uforståelige signaler, og «gjestene» dukker opp. Deres kropper er av kjøtt og blod, men de har opphav i forskernes minner. Kelvins «gjest» er hans avdøde kone, Rheya. Som en «blindtarm av Solaris», er hun drømt frem av Kelvin, men hun fremstår like fullt som et eget menneske. Interessant nok heter hun Harey hos både Lem og Tarkovskij – i dette tilfellet har Verk produksjoner hentet navnet fra Steven Soderberghs adaptasjon av Solaris fra 2002. Navngivingen er påfallende fordi det tjener som et eksempel på forestillingens interesse for minner og hvordan disse kan gli inn i hverandre. Når skuespiller Håkon Mathias Vassvik på et tidspunkt starter sin replikk med «Sånn jeg husker det …», er det nettopp et uttrykk for hvordan teatergruppen jobber med foreleggene sine der formålet ikke er å transportere en fortelling fra roman eller film til scenen, men heller å utforske møtet mellom forestillingens aktører og kunstverkene de inspireres av.

Åpner et refleksjonsrom

Når Mossling på et tidspunkt griper mikrofonen og stiller en rekke spørsmål med svaralternativer, svinger det godt mellom det banale og eksistensielle. Svaralternativene skaper en humoristisk absurditet, men det er også noe sårt og rystende ved noen av spørsmålene. Kombinasjonen gjør det til en minneverdig scene som løfter noe av det som er sentralt i Lems Solaris, nemlig menneskets trang til å stille spørsmål og søke kunnskap samtidig som vi må erkjenne at noen ting er utenfor vår fatteevne. Det betyr ikke at vi i forsøk på å bøte på livsangsten slutter å lete etter svar. Ikke nok med at forestillingen åpner et slikt refleksjonsrom, den er også en refleksjon over rom – verdensrom, teaterrom og indre psykologiske rom – over hva rom er fylt med, hva som kan finnes i mellomrommene og det imaginæres tilblivelse i rom. Selv tilsynelatende tomme rom rommer noe. Et stykke ut i forestillingen forteller skuespiller Håkon Mathias Vassvik om et middagsselskap der han opplever å måtte forklare nye bekjentskaper hvorfor teater er viktig. «Nevroner» er svaret han kommer med, altså at nervesystemet aktiveres, hvor det vi ser på scenen også gjør seg til kjenne i publikums kropper. I dette ligger det en påstand om at forestillingsevnen vår strekker seg lenger enn vi kanskje tror. Når vi forestiller oss noe, gjør vi det med hele oss. Kroppene våre er åsteder for erfaringer, fantasi og kunnskap. Betydningen av dette, samt mulighetene som ligger i å rette en større oppmerksomhet mot forbindelseslinjene mellom kropp, psykologi og estetikk, er noe av det som vekkes til live i Verk produksjoner Solaris.