Dyptloddende løvehjerter

Jeg har ikke lest Brødrene Løvehjerte på mange, mange år. Da jeg ble spurt om å anmelde Teater Vestlands nye forestilling som bygger på boken, kunne jeg likevel umiddelbart hente fram suget i magen fra første gang noen leste om Kavring og Jonatan for meg. Jeg tror suget for alvor satte inn ved sprangene: når Jonatan hopper fra et brennende hus i starten, og når Kavring tar storebroren sin på ryggen og hopper til slutt. Begge sprang er så grufullt endelige. Astrid Lindgren forsøker aldri å omskrive eller skjule døden. Samtidig er det døden i Brødrene Løvehjerte som gjør håp og fortellinger mulig. Døden åpner for å forestille seg verdener som ennå ikke finnes og vesener som kanskje aldri har eksistert, og for å forestille seg det sammen. Storebror Jonatan bærer fortellingen om kampen mellom godt og ondt i landet Nangijala, der brødrene møtes og bor sammen i Kirsebærdalen etter at begge er døde. I nabodalen Klungerdalen hersker den onde Tengil og uhyret Katla. Katla vokter en hule der lederen i dalen, Orvar, sitter fanget. Sammen med naboer, blant dem Sofia og brevduene hennes som flyr mellom dalene med beskjeder, arbeider Jonatan for å befri Orvar. Til slutt klarer Jonatan å redde Orvar, men i kampen som følger blir Jonatan selv truffet av flammene Katla spyr ut. Flammene lammer ham og vil langsomt drepe ham på nytt. For å unngå å miste storebroren sin for andre gang, velger lillebror Karl å tro på Jonatans nye fortelling om at bare de hopper i døden sammen en gang til, fra en høy klippe i Nangijala, vil de våkne opp igjen sammen i et nytt land, i Nangilima, der Jonatan vil kunne gå igjen. Men i det brødrene kanskje når Nangilima, slutter Astrid Lindgrens fortelling. Så på samme måte som Karl er det opp til oss lesere om vi vil tro på Jonatan.

Effektivt teater

Jeg ser forestillingen i Åsane kulturhus der den har turnépremiere. På scenen har scenograf Tora Troe plassert ut bue- og kubeformede rom kledd i lette, hvite og delvis gjennomsiktige stoffer. Bakveggen er en buet projeksjonsflate i samme materiale. Først er disse mobile rommene vegger rundt sengen der lillebror Karl Løve ligger syk. Etter hvert blir de til Ryttergården i Kirsebærdalen, til bardisk på vertshuset, til bymur rundt Klungerdalen, til rommet der Jonatan skjuler seg og til den hemmelige gangen han graver ut under bymuren. Det er fint og effektivt hvordan det hvite stoffet skjuler og viser på samme tid. Men konstruksjonene er også litt anonyme og på en merkelig måte nesten for lette for dramaet de fylles med, så jeg blir glad de få gangene store, fargerike landskapsbilder fyller bakveggen. Det første vi ser er føttene til Filip Kremner som Kavring, der han ligger på tvers under sengen og leker med to små lekehester. Grepet løfter fortelling og fiksjon foran karakterer på en fin måte og lar hestene Grim og Fjaler finnes i Kavrings verden før han dør. Når Kavring etter hvert klatrer opp i sengen sin igjen, henvender han seg til salen uten å gå ut av karakter. Han forteller at han er syk og skal dø og etablerer med det scene og sal som et felles rom. Det er viktig overfor et ungt publikum, men også effektfullt for voksne. Publikum ser ikke Jonatan hoppe i døden. Men regissør Miriam Prestøy Lie lar Kavring være døende av sykdom i sengen sin for åpen scene. Det er ikke unødvendig skummelt, men sitter likevel i mellomgulvet, og jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan teater også alltid er levd erfaring. Mens Kavring og Jonas Skjelde som Jonatan står i sine roller hele veien, fordeler de tre andre skuespillerne resten av karakterene mellom seg. Før det starter, får vi beskjed om at Idun Losnegård som blant annet spiller moren til brødrene, er på vei til å miste stemmen. Kolleger tar over noen replikker uten at det på noen måte forstyrrer fortellingen. Isolert tror jeg på hver av rollene, med en liten ekstra stjerne til Kremner og til Kyrre Eikås Ottersen når han spiller Mattias, mannen som Kavring i all hast utnevner til farfaren sin for å slippe unna soldatene som har tatt ham til fange. Men i hva som skjer mellom karakterene, hviler denne forestillingen tungt på tekst. Hver replikk er håndverksmessig godt avlevert, men det er som om karakterene alltid vet hva de skal si. Alle svarer hverandre umiddelbart. I avgjørende vendepunkter, som når Sofia gjenkjenner en forræder eller når Kavring erklærer at han heller vil dø enda en gang enn å miste broren sin igjen, skjer overgangene i ekspressfart. Jeg savner at noen av og til ikke finner ord, venter, tviler, at mistanke bygger seg opp over tid, at folk lytter med kroppene sine. Ottersen som farfar Mattias er mest påskrudd i så måte.

Hurtighet i regi og dramaturgi

I forkant av forestillingen hørte jeg Astrid Lindgrens opprinnelige fortelling på lydbok. Den tar fem og en halv time. Toril Solvang-Kayiambakis har komprimert dette til en liten time uten å miste noe viktig, ofte ved å kutte gjentakelsene forfatteren Lindgren bruker til å trekke ut situasjoner. Det er en bragd. Men forfatterens gjentakelser bidrar også til å etablere de samme situasjonene, og på scenen smetter noen ting så fort forbi at jeg tviler på om ungene får dem med seg hvis de ikke har boken umiddelbart i minnet. Orvar blir for eksempel reddet ut av Katlahulen nesten før vi har kommet inn i den. Noe av denne hurtigheten kan også handle om regi. I forfølgelsesscenene er det høydrama hele tiden og lite å variere med når det virkelig, virkelig blir farlig. Når Jonatan mister luren og dermed kontrollen over uhyret Katla, skjer det nesten i forbifarten. Å uttrykke noe av denne frykten uten ord, kunne kanskje både åpnet et større følelsesregister og spart tid. For registeret er der. Når Karl henvender seg til oss i salen, skjer det mer dempet og sensitivt, og mot slutten ser vi moren til brødrene sitte på Karls seng uten å si noe, men scenen forteller likevel at sønnene hennes har hoppet for andre gang. Men til tross for at det tidvis er mulig å skru tempo og volum litt ned, er skuespillerne i denne produksjonen nydelig til stede. Jonas Skjelde er en troverdig Jonatan, og Jacob Nasseri lager en underfundig Hubert med et eget, litt skrudd blikk på verden som jeg får lyst til å bli bedre kjent med. Jeg har heller ikke tenkt på før nå hvor avhengig selve historien om Kavring og Jonatan er av forkledninger og små løgner for å fungere. Hvis han ikke hadde oppfunnet en farfar og fått Mattias med på å spille ham, hadde Kavring vært fortapt. Når han skal redde Orvar, sniker Jonatan seg ut byporten i Klungerdalen forkledd som Tengilssoldat. Orvar får samme habitt utenfor Katlahulen, og forkledningen skjuler ham akkurat lenge nok til at han klarer å rømme, selv om den ikke redder Jonatan til slutt. Altså ligger det på ett plan en teaterversjon ferdig i romanteksten. Brødrene Løvehjerte står seg godt som teater i nynorsk og vestlandsk versjon.