Om å slutte å være en lort

Under andre verdenskrig levde Astrid Lindgren sammen med familien sin i Stockholm, men hun fulgte nøye med på det som skjedde ellers i Europa. Disse årene er dokumentert i dagbøkene hennes, som ble gitt ut i bokform i 2015. Der forteller hun om sitt eget liv og om bekymringer for fascismen og nazismens grep om kontinentet og nabolandene. I lys av forfatterens antifascistiske engasjement er det mulig å lese Brødrene Løvehjerte som en bok som handler om kampen mot det totalitære mørket. Med Sveriges posisjon under andre verdenskrig i bakhodet kan den idylliske og isolerte Kirsebærdalen ses som et bilde på Sverige, og den nærliggende dalen, Klungerdalen, som de okkuperte landene rundt. I boken møter vi den dødssyke gutten Kavring. Som trøst forteller storebroren Jonatan ham historier om det magiske riket Nangijala, som man kommer til når man dør. Når det begynner å brenne i huset deres, tar Jonatan Kavring på ryggen og hopper ut av vinduet. Jonatan dør av fallet, og etter kort tid dør også Kavring av sykdommen. Når Kavring kommer til Nangijala, finner han Jonatan ved bredden av elven, akkurat som han hadde beskrevet det. I den vakre Kirsebærdalen er alt idyll, men Kavring lærer snart at det er farer som lurer. I Klungerdalen hersker nemlig Tengil og dragen Katla. Jonatan og Kavring begir seg ut på en skummel reise for å befri Nangijala. Kampen mellom det gode og det onde er renskåret. Det er en kamp mellom lys og mørke, mellom de korrumperte og redde og de som vil kjempe for frihet. Det gjør også at det er en fortelling som aldri vil slutte å være aktuell, og akkurat nå treffer den kanskje sterkere enn på lenge.

Teksttro tolkning

På Brageteatret har regissør Toril Solvang laget en forestilling som ligger tett opptil boken og er tro mot fortellingen. Dette gjør Kavring til protagonisten vi følger, og nesten alle de andre karakterene har noe nærmest eventyraktig og uklart ved seg. Scenograf og kostymedesigner Mari Lotherington har bevisst holdt seg i eventyrlandskapet. For en voksen leser er det åpenbart at Nangijala kan leses på flere måter, både som det helt konkrete stedet fortellingen utspiller seg på og som en slags drømmeverden. Den visuelle estetikken i forestillingen kombinerer disse to lesningene. Første del, før Kavring dør, finner sted foran sceneteppet, og når teppet går opp for Nangijala, får vi se trær og hus som nesten ser ut som de er klippet ut av farget papir. Det samme gjelder det lille huset de skal bo i som kan flyttes rundt på og tjener som mange ulike steder i løpet av forestillingen. Lotherington er også oppført som dukkedesigner, og både duene og kjepphestene som brukes når brødrene rir, bygger opp under dette lekne og drømmende. Kostymene er holdt i klare, men litt duse farger, og er inspirert av middelalderen akkurat nok til at vi kan tro på at det er "eventyrenes og leirbålenes tid", men er allikevel så abstrakte at de ikke henviser til noe kjent eller faktisk historisk. Bortsett fra Arjan Nilsen og Jacob Vigeland, som spiller henholdsvis Kavring og Jonatan, innehar alle skuespillerne flere roller. Dette fungerer veldig godt og bidrar til opplevelsen av at det hele er en drøm der det står virkelige ting på spill. Dramaturgisk sett er forestillingen også fint løst. Mange av romanens intense episoder, som når Kavring gjemmer seg i en hule og overhører hvem som er Kirsebærdalens forræder, gis god plass. Men det går aldri på bekostning av fortellingens fremdrift eller mål, og det gir oss en spenningsbyggende dramaturgi. Maja Roels koreografi er et stort høydepunkt og gjør at forestillingen får kvaliteter som går utover tekstmaterialet. Særlig er ridescenene både drivende og vakre.

Mot

Samtidig savner jeg noe mer utvikling i karakterene. Noe av det viktigste som skjer i fortellingen er at den syke og redde Kavring til slutt tar svært modige valg. Noen ganger må man gjøre ting man er redd for, sier brødrene, for ellers er man bare en liten lort. Men fordi utviklingen fra den syke gutten i slagbenken på kjøkkenet til helten i Nangijala egentlig ikke er synlig for publikum, mister språket noe av kraften. Her skulle jeg gjerne sett at både Kavring og Jonatan hadde vært gjenstand for en større karakterutvikling, sånn at lillebrorens offer i siste scene virkelig hadde slått fra seg som en øvelse i mot og kjærlighet. Både i spill og regi er forestillingen litt tilbakeholden her, og jeg tror at en tydeligere karakterutvikling hadde gjort at forestillingen hadde kjentes enda mer opprivende og aktuell. Noe av det jeg synes lykkes godt i spillet, er fremstillingen av søskenkjærligheten mellom brødrene. Forholdet til søsken er en av livets primære relasjoner for mange barn, og det er fint å se denne relasjonen få eksistensielle kvaliteter. Verdenssituasjonen og følelsen av at kampen mot fascisme og totalitarisme ikke er noe som bare hører fortiden til, smyger seg inn i min lesning av forestillingen. Dette vil naturligvis treffe annerledes hos barneskolebarna enn hos meg, men kanskje er det nettopp derfor jeg blir glad for at fortellingen hentes frem og løftes opp. For hva er «det onde» egentlig? Hvordan skal vi gjenkjenne det, og hva skal vi gjøre? Barna som skal vokse opp i den verdenen vi har nå, skal også finne sitt indre mot. Den tiltroen som denne forestillingen utviser til materialet er en kvalitet i seg selv.