Kjærlighet i den delte byen

Når jeg ankommer Sofienberg kirke noen uker etter premieren på William Shakespeares Romeo og Julie, blir jeg fortalt at jeg har fått plass på Capulet-siden. Jeg er jo Julie, ikke Romeo, så jeg synes det passer godt. Innvendig er kirkerommet bygget om med amfier på hver side av midtgangen som peker mot hverandre. Veggene er dekket med det som ser ut som nedtagget mur, og det er bygget platåer for effektiv utnyttelse av spilleplassen. Umiddelbart minner scenografien meg om Tigerstadsteatrets mer interaktive forestilling Jungelen som foregikk i et postapokalyptisk og dystopisk Oslo etter en klimakollaps. I Romeo og Julie er det ikke global oppvarming, men gjengkriminalitet som har ført til samfunnets sammenbrudd. Sammen med meg på Capulet-siden sitter 10. trinn fra Nordberg skole. På motsatt side sitter det jevngamle ungdommer fra Apalløkka. Før publikum slipper inn i kirken, holder regissør Hilde Brinchmann en tale inspirert av prologen til Shakespeare der hun beskriver Oslo som en delt by der øst og vest står mot hverandre, ledet av familiene Montague og Capulet. Talen lar tankene går til den faktisk delte byen Oslo, men også til familiestyrte mafiavelder fra populærkulturen, som i Gudfaren. Siden jeg også har gått på ungdomsskole på Oslo vest en gang i tiden, kjenner jeg meg på et vis hjemme ved siden av Nordberg-jentene, og når de spør hvor Apalløkka, Ammerud og til slutt Groruddalen er, forklarer jeg så godt jeg kan. Det er ikke tull at Oslo er en by delt i to. Skuespillet Romeo og Julie trenger egentlig ingen nærmere beskrivelse, men den legendariske kjærlighetshistorien ble skrevet av Shakespeare sannsynligvis en gang mellom 1591 og 1595 og handler om to purunge elskende som tilhører hver sin rivaliserende familie i den italienske byen Verona. Når Romeo sniker seg inn på et maskeball arrangert av Julies familie, forelsker han seg hodestups i henne og hun i ham. De treffes igjen om natten mens Julie står på balkongen utenfor soverommet sitt, og de avtaler å gifte seg i hemmelighet. Julie er nemlig lovet bort til Paris, en mann hun ikke vil ha, og den hastige ekteskapsinngåelsen skal forhindre at hun blir giftet bort. Romeo og Julie blir viet av broder Lorenzo, men kort tid etter kommer Romeo i bråk og dreper Julies fetter Tybalt. Romeo blir lyst fredløs, og Julies bryllup med Paris fremskyndes. Broder Lorenzo tilbyr seg å hjelpe dem. Han gir Julie en medisin som skal få det til å virke som hun er død i 48 timer, og han skal gi Romeo beskjed sånn at han er i krypten når hun våkner. Men beskjeden kommer ikke frem, og når Romeo ser Julie ligge død, drikker han selv gift. Når Julie våkner like etterpå, er Romeo allerede død, og hun stikker seg selv med Romeos kniv. Denne fortellingen har påvirket populærkultur i århundrer. Selv er jeg av en generasjon som alltid ser for meg Leonardo di Caprio fra Baz Luhrmanns filmatisering fra 1997 når Romeos replikker resiteres, spesielt i maskeballscenen. For ungdommene rundt meg er kanskje ikke referansebiblioteket like påtrengende. Når jeg spør jenta ved siden av meg om hun har sett eller lest Romeo og Julie før, er hun kjapp med å svare nei. Venninnen kommer henne like kjapt til unnsetning med et ja, men responsen vitner om at ungdom kan møte det klassiske stoffet med friskhet.

The word is on the street

Forestillingen begynner med en slags dance battle der aktører fra de ulike sidene bytter på å danse en hiphop-inspirert street dance mens publikum på hver side heier på den familien de er på lag med. Midtgangen i kirken brukes som en slags catwalk der enkelte av aktørene går frem og tilbake som i en moteoppvisning. Kostymene er en kombinasjon av 2000-talls ungdomsklær inspirert av hiphop- og gatekultur og historiske kreasjoner som gir assosiasjoner til kostymedrama. De voksne rollefigurene på Capulet-siden er kledd i kjoler og dresser i lyse farger og gullnyanser, og Julies amme (som i denne oppsetningen omtales som au pair) har på seg et hatteplagg som føles som det tilhører Shakespeares samtid og minner om bilder av Elisabeth 1. Til tross for disse kontrastene, føles den visuelle estetikken som den er godt integrert i helheten. I moderniseringen av teksten har Tigerstadsteatret gått bort fra Shakespeares blankvers, men kjernen er beholdt, og det er etterstrebet å beholde en rytme. Innimellom er det også lagt til rim som egentlig ikke har noe med Shakespeare å gjøre, men som understreker at det benyttes et litterært språk. Noen ganger er dette komisk, som når Tybalt sier «Jeg hater ordet fred som jeg hater lokere» der det i originalen heter «Peace? I hate the word, as I hate hell, all Montagues and thee». Komisk er det også når Julie kommer kledd til maskeballet som en motvillig Ludvig den fjortende. Det viser til hvor lite handlingsrom hun har, men det blir også et brudd med den generelle elegansen i estetikken. Noen av kuttene fører til en litt i overkant effektiv dramaturgi. For eksempel er Romeos kjærlighetssorg innledningsvis fjernet. Det gjør at hans personlighet som den lengtende elskeren ikke blir like godt etablert fra start, og det gir ikke helt mening at han går rundt og sturer før han møter Julie. Her blir det presentert som et personlighetstrekk, men det gjør ham også mindre troverdig som den gutten Julie er villig til å kaste alt kjent over bord for. Den manglende troverdigheten hos Romeo forplanter seg også på en måte som gjør at jeg ikke opplever bryllupsscenen som intens eller nødvendig nok. Samtidig er det andre scener som kommer godt ut av det og der endringene i teksten tilfører en friskhet. Dette gjelder særlig balkongscenen, en scene som er sitert så mye at det skal mye til for at den ikke blir klisjéfylt. Balkongen er plassert på kirkens faktiske orgelbalkong, og det er satt opp en stige under som ser ut som et espalier så Romeo (Sindre Slorafoss) kan klatre opp. Jasmine Amalie Chenine spiller i denne scenen Julie med en ungdommelig overraskelse over forelskelsen som gjør at jeg får sympati med henne og forstår hvorfor hun handler overilt. Det står noe på spill i kjærligheten dem i mellom, og jeg tror på at de vet det. For hvert lille kyss de elskende utveksler, lager ungdommene i publikum ooo-lyder. Jeg tenker på hvor mye hardporno og kjønnsorganer i bevegelse det sies at ungdom i dag ser på skjermene sine og blir litt overrasket over at små kyss og omfavnelser får denne smånervøse resepsjonen. Kanskje er det heller ikke kyssene i seg selv som oppleves fremmedgjørende eller vekker pinlighetsreaksjonene, men selve kjærligheten og forelskelsen, og jeg fryder meg over at dette aldri kommer til å gå over.

Noe upresist, men likevel overbevisende

I arbeidet med å tilrettelegge klassikeren for ungdom, stramme inn og modernisere, er det noen ting som er blitt litt upresist. Koreografiene fremstår tidvis ufokuserte, synkrone sekvenser veksler med partier som minner om sosial dans på ungdomsklubben, og jeg savner en retning i de koreograferte delene av forestillingen. Det lett upresise gjør allikevel at dansen får noe umiddelbart ved seg, som om aktørene improviserer frem et uttrykk for følelser der og da og plutselig kommer på en dans de lærte i gymmen forrige uke og som de kan danse sammen. I disse sekvensene oppnår aktørene at ungdommene tar parti med de ulike sidene i konflikten, og jeg blir imponert over hvor fort forestillingen får ungdommenes fulle oppmerksomhet. Dansen bidrar dermed også til temperatur og engasjement. Å koble Oslo med Shakespeares fiktive Verona kjennes mest som en gimmick, og det er kanskje ikke helt vellykket integrert i helheten, men måten lagene bygges opp på og motstanden får komme til uttrykk på bidrar til å lage en Romeo og Julie som kjennes både umiddelbar og skjebnesvanger, og jammen kjenner jeg ikke på både aggresjon og sorg over verdens ondskap når det unge paret til slutt er døde – selv om de har dødd til slutt i over 500 år.