Sterkt kammerspill med lettvint utgang

Elektraåret 2023 er langt fra over. Som om ikke tre uker i «sjelens barnehage» her i Oslo var nok, annonserte Bergen Filharmoniske Orkester i sitt nye sesongprogram at det kommer en konsertant Elektra i desember. Attpåtil med Berlinfilharmonikernes sjefsdirigent Kirill Petrenko. Førjulstiden er vel en like god anledning til å reflektere over dyptsittende familietraumer som noen. I tillegg kommer denne Elektra-produksjon på Københavns Kongelige Teater, signert den russiske stjerneregissøren Dmitri Tcherniakov.

Tcherniakovs produksjon tar for seg familiedynamikken som preger historien, og presser den til det ytterste. Som med Ole Anders Tandbergs produksjon i Oslo, er denne produksjonen en modernisering av handlingen, men med en ganske annen fremgangsmåte. Elektra i København er grotesk og ubehagelig, både musikalsk og scenisk, men Tcherniakov har litt for mange ideer han vil sette ut i livet.

Klaustrofobisk familiedrama Elektra bygger på den greske tragedien med samme navn av Sofokles. Elektra er nedstammet fra Atrevs, en mytisk sagnkonge som ble forvist fra Olympia til Mykene for å ha drept halvbroren sin. Det hviler flere forbannelser over Atrevsslekten, og hele slektstreet er en bloddryppende oppvisning i mord, incest og kannibalisme. Før handlingen i operaen, har Klytaimnestra, Elektras mor, tatt livet av Agamemnon, Elektras far. Dette var hevn for hans ofring av deres datter Ifigeneia, for å få gode vinder til de greske styrkene som skulle kjempe i trojanerkrigen. Drapet på faren setter i gang en besettelse hos Elektra; hun vil ha moren død for enhver pris, og venter hvileløst på at broren Orestes skal komme hjem for å utføre udåden.

Familieforholdene er altså ganske kjølige, og det er disse Tcherniakov legger under lupen i denne produksjonen. Det er som Elektra her sitter fast i barndommen. Åpningsmonologen, der hun lover å hevne mordet på Agamemnon, fremføres som et slags religiøst ritual. Hun bruker farens gamle frakk og noen puter for å skape et ikon, og mens hun synger om hvordan hestene og hundene i gården skal slaktes i hans ære, plasserer hun små gyngehester og batteridrevne lekehunder – sånne som kan logre med halen – på bordet foran ham. Mens monologen går mot sitt klimaks, tenner hun små stjerneskudd som hun har satt fast i hattebremmen hans, en grotesk og barnlig enkel krone.

Scenografien, også signert Tcherniakov, viser en dagligstue i et herskapshus eller kanskje salongen i et gammeldags hotell. Det er en innestengthet, nærmest klaustrofobi ved det hele. Scenerommet er forminsket, og interiøret er for upersonlig til å være et hjem, samtidig som det er for personlig til å skulle være noe annet. Bokhyllene rager helt opp til taket, mens kofferter stablet høyt over en av dørene antyder en slags permanent midlertidighet. Det er liksom ingenting som stemmer i dette interiøret. Høyt over sangerne, midt i scenerommet, henger en enslig lyspære der man kunne forventet en lysekrone.

En overflod av ideer Mye i denne produksjonen har blitt nytolket og satt i et nytt lys. Ofte fungerer dette veldig godt, som i Elektras allerede beskrevne seremoni. At de fem tjenestepikene og oppsynshaveren har blitt til gamle damer som sitter og pludrer med Klytaimnestra i åpningen er også et strålende grep. Når Femte tjenestepike setter i gang med sitt lidenskapelige forsvar av Elektra, er det en spøk de andre kan le hjertelig av, fremfor et faktisk uttrykk for sympati. Tcherniakov gjør Elektra til et kammerspill og skaper en intimitet blant sangerne som gir rom for både ukomfortabel komikk og en tiltakende intensitet som aldri slipper taket.

Likevel rakner det mot slutten. Når Orestes kommer, er det noe som ikke stemmer. Han er brysk og avvisende og er mer interessert i å ta livet av Klytaimnestra og Aigisthos enn å endelig se sin kjære søster igjen. Snart kommer det tekst over scenen som sier at en gal seriemorder er på rømmen, med sans for groteske og voldelige mord. De blodige likene av Klytaimnestra og Aigisthos slepes frem og settes rundt et bord, samtidig som Elektra begynner på ritualet med Agamemnon og stjerneskuddene igjen. Når hun til slutt danser seg i hjel, settes hun også rundt bordet, mens Krysotemis’ siste linje, «Orest! Orest!», blir til en desperat bønn om nåde.

Inntrykket av denne siste scenen er skjellsettende, og det som sitter igjen lengst etter forestillingen. Likevel føles det som en lettvint utvei. Å gjøre Orestes til en gal seriemorder fremfor en hevngjerrig bror fremstår overraskende fantasiløst i en produksjon som skaper en imponerende troverdighet helt frem til de siste scenene. Det er som om Tcherniakov har tullet seg for langt inn i den første halvparten, og ikke helt har visst hvordan han skal komme seg ut. Psykologisk intensitet blir byttet ut med noe formelpreget og skrekkfilmaktig.

Et mangehodet musikalsk monster Det Kongelige Kapel, operaorkesteret i København, er som et mangehodet musikalsk monster. Dirigent Thomas Søndergård slipper løs enorme krefter og er ikke redd for å la orkesterklangen gjalle veggimellom. Der Petr Popelka i Oslo dyrket frem homogenitet og fikk orkesteret til å spille som én, trekker Søndergård frem instrumentenes egenart. Enkeltlinjer i den komplekse orkesterveven trekkes frem – plutselig en trille i 2. bassetthorn eller en dirrende akkord i wagnertuba – med overveldende effekt. Det pøses på med aggressive, brølende høydepunkter og det heterogene i lydlandskapet omfavnes. Denne tilnærmingen gjør også at orkesterspillet tidvis kan fremstå som ukontrollert. I de aller sterkeste øyeblikkene begynner intonasjonen å sprike, spesielt i treblås.

Sanglig er nivået høyt, selv om balansen mellom orkestergrav og scene ikke alltid er like god. Ofte får orkesteret litt for frie tøyler. Lise Lindstroms Elektra er nyansert og overskuddspreget, med en ekstremt fokusert og lys klang. Tidvis er stemmen på grensen til skjærende, men det er ikke egentlig et problem i en rolle som dette. Hun høres stort sett gjennom orkesteret og har flere øredøvende, dypt skremmende utbrudd. I «Was bluten muss» – monologen der hun fantaserer om hvordan moren skal slaktes på mest mulig grotesk vis – er hun så oppslukt av sin egen besettelse at jeg nesten glemmer å puste.

Elisabeth Strid synger vakkert i rollen som Krysotemis, selv om hun ikke alltid klarer å nå helt over orkestergraven. De store utbruddene hennes blir litt matte når Søndergård og orkesteret kjører på. Til gjengjeld spiller hun godt, og hun klarer å gi handlekraft til en ofte litt tafatt rollefigur. Med sin lengting etter barn og en «kvinnes skjebne» kan Krysotemis være en krevende rollefigur å gestalte. Her blir det tydelig at hun også konspirerer mot Klytaimnestra på sitt vis, gjennom å overhøre samtaler i smug får hun oversikt i det skjulte. Johan Reuter synger Orestes med en truende mykhet – ikke minst på grunn av den uventede slutten – samtidig som det er noe steinhardt i de første, deklamerende frasene.

Men det er Violeta Urmana som Klytaimnestra som er produksjonens dramatiske høydepunkt. Hun er en kvinne på randen, på vei inn i alderdom og forfall, med ukontrollert aggresjon og dyp desperasjon om hverandre. Det er stadig små detaljer som dukker opp og fyller ut en kompleks karakter, og som gjør henne mer, om ikke sympatisk, så i alle fall menneskelig. Hele scenen med Elektra foregår mens hun spiser frokost, og det er fascinerende å se hvor mye dramatisk innsikt Urmana klarer å formidle mens hun forgjeves prøver å få spist et kokt egg. Hun har en råhet ved seg, og synger store deler av partiet i lydsterk og sikker brystklang, samtidig som hun klarer å åpne opp og fremstille andre sider i en rolle som har lett for å bli parodisk.

Elektra er en opera som kan gjøres på mange vis. Både Ole Anders Tandbergs produksjon i Oslo og Dmitri Tcherniakovs i København har en slags realisme som utgangspunkt, både estetisk og dramatisk. Men der Tandberg nærmest ble hemmet av denne tilnærmingen – hvor det store huset midt på scenen ikke klarte å bli en egen karakter i dramaet – åpner Tcherniakov for nye lesninger og stor nyanserikdom. Det holder ikke helt til mål, men jeg blir likevel slått av klarheten i historiefortellingen og hvor gripende denne operaen faktisk kan være.