De vrengte sjelers kunst

For de som har sett forestillinger av Vinge/Müller tidligere, er det mye som er gjenkjennelig i kompaniets oppsetning Byggmeister Solness på Scene 2 på Det Norske Teatret. Alt fra at det tar en time fra oppsatt starttidspunkt til vi får komme inn i salen til maskebruk, detaljert scenografi, repetisjoner av temaer og varighet ligner på tidligere arbeider. Det samme har den overskuddsbaserte insisteringen på det vulgære, på avføring, seksualitet og kropp, kombinert med mengder av populærkulturelle og kommersielle referanser. Da jeg så Hedda Gabler på samme scene for to år siden, hadde jeg følelsen av å se et konsentrert kunstnerskap, en gjentakelse og videreføring av et spesifikt og særegent kunstuttrykk og en kompromissløs estetikk. I Byggmeister Solness ser jeg i større grad denne kompromissløsheten som en autonom estetisk drivkraft som bærer med seg muligheter til stadig fordypning. Den nye forestillingen stikker enda dypere og inneholder en større sårbarhet og styrke. Henrik Ibsens Byggmester Solness handler om den aldrende Halvard Solness som har nådd toppen av sin karriere. Han frykter de som kommer etter ham og gjør sitt for at ingen skal ta fra ham plassen. Særlig gjelder dette den unge Ragnar Brovik som jobber på Solness’ kontor og som Solness synes han ser talent i, men for å få beholde ham på kontoret, innbiller han allikevel Brovik at han ikke duger til noe. Ned fra fjellet kommer den bramfulle unge kvinnen Hilde Wangel og røsker i Solness’ verdensanskuelse. Solness’ ærgjerrighet har også gått på bekostning av kona Aline som lever med en stor sorg etter at barndomshjemmet hennes brant ned og tvillingguttene deres døde som spedbarn.

Kunst og makt Når det endelig begynner inne i salen, er sceneteppet trukket for, og på et hvitt lerret på det sorte teppet, projiseres en film som viser bilder fra en by. Det regner, og i filmen veksler det mellom bilder fra regntunge bygater og en animasjon av et tilsvarende motiv der vi får se lys i et vindu. Det har kvaliteter av både film noir og videokunst med stadige repetisjoner av motivene. Karakteren Ragnar Brovik, med maske og kortklipt lys parykk, sitter innendørs. Én aktør går foran sceneteppet og maler på det. Høyt oppe på sideveggen er det et lite rom med vindu foran. Her står Byggmester Solness og ser utover. Også han har maske, og han er kledd i voksenbleie med en blodig bandasje over magen. Rundt dette vinduet står det skrevet «Walhalla Wagner Wotan», og over høyttaleranlegget ropes det at sceneteppet er Gud. Senere ropes det også blant annet «Eg er Byggmeister Solness», «Vi er det kongelige norske teatret», «Vi har narrativet» og «Velkommen til avmakts- og depresjonstrilogien». Vinge har lenge vært inspirert av Richard Wagner, noe som gir påskriften estetisk relevans. Operaformen får mye plass i denne forestillingen både musikalsk og i spillet. Det store formatet, tanken om den omsluttende forestillingen og behandlingen av de store fortellingene, som hos Wagner er mytiske og hos Vinge kanoniske, har paralleller. Byggmeister Solness fungerer også som Gesamtkunstwerk, et verk der kunstartene sammen danner et totalt kunstverk. Særlig gjelder dette måten musikken, scenografien og spillet smelter sammen. Jeg opplever forestillingen som rytmisk drivende. Både dramaturgisk og musikalsk er den intenst presis, og det operatiske perspektivet gis en tydelig teatralitet fordi grepene både kommenterer formen og fungerer musikalsk utforskende. Enten det er lett gjenkjennelig musikk, som Beethovens femte symfoni, eller nyskrevet musikk, kombineres en storslått stil med en refererende funksjon. Dramaturgien veksler mellom korpartier og det som fremstår mer som dialoger. Fordi alle aktørene på scenen har på seg masker, er det ikke mulig for publikum å se hvem som er på scenen eller hvordan de eventuelt bytter på roller. I flere partier utgjør en gruppe aktører et kor, men all musikk og talt dialog spilles over høyttalere mens aktørene mimer. Jeg blir imponert over tempoene og hvordan forestillingen er stramt episodisk med partier som avlaster og utfyller hverandre samtidig som intensiteten stadig bygges. Den nyskrevne musikken, som er komponert av Trond Reinholdtsen, leker seg med musikalske referanser, men uttrykker grunnleggende sett en operatisk og teatral estetikk. Bak sceneteppet kommer det etter hvert til syne en scenografi som ser ut som en liten by i skogen. Alt er laget i pappfinér og har likheter med gammeldags barneteaterscenografi, hvis man ser bort fra detaljnivået – og kjempepenisen. Foran bakveggen står det høye trær i det samme materialet, og foran på scenen er det flere stubber. Konstruksjonene kan snus rundt på, og i løpet av forestillingen rives det ned vegger og flyttes rundt på alt sammen. Mye av det som skjer inni husene filmes og projiseres på veggen i sanntid, og enkelte deler av forestillingen består av forhåndsinnspilt film.

Publikum Vinge og Müllers teater er ikke publikumsfrieriets teater. Fordi forestillingen varer i ni timer uten pause er publikum nødt til å gå inn og ut av salen mens den pågår, men det som skjer på scenen virker helt upåvirket av uro i salen. Aktørene fremstår ikke likegyldige til publikum, men fokuset ligger i arbeidet, og de hever seg derfor over publikums respons. Når teatret skal stenge for kvelden, avsluttes visningen uten applaus. På denne måten er estetikken både ekstrovert og introvert, og navet i forestillingen ligger internt i den selv, ikke nødvendigvis i kommunikasjonen med eller i reaksjonene fra publikum. Gjentakelsene er en grunnpilar i Vinge/Müllers forestillinger. Selv om jeg opplever at det er noe mindre av det her enn i tidligere arbeider, der enkeltreplikker kunne gjentas i det tilnærmet uendelige, skaper repetisjonene med enkelte grep et gravitasjonsfelt som understreker hva og hvor kunstnerne vil. I tittelsekvensen, som har form av et korparti der koret synger tittelen igjen og igjen, gis ordene Byggmeister Solness i seg selv en høytidelighet som tidvis grenser til det komiske. Grepet kan kanskje oppfattes som enkelt, men det ligger noe vakkert i insisteringen på et formmessig plan, og kormusikken underbygger dette. Når Hilde Wangel gjør entré, dras hennes lette replikk «god kveld» ut ved å bli akkompagnert av en trillende lett musikk som går over i en slags power ballade med EDM-trekk. Syngingen av Hildes underlige replikk fra teksten om at undertøyet hun har i ranselen er meget skittent, har også en EDM-kvalitet som kan minne litt om smurfemusikk. Det er ganske komisk, men det beskriver også hvilken stemning Hilde tar med seg inn i det trykkede miljøet hos ekteparet Solness. At disse replikkene løftes ut og gjentas, skaper tyngdepunkter i tekstforståelsen og forteller oss noe om denne særegne kunstens rammer. Det langdryge og det repeterende gjør noe med tilskueren. Sammen med den kompromissløse holdningen om at publikums reaksjoner er av mindre betydning fører det til at tilskuerne i større grad enn vanlig må akseptere at det er kunstnerne som har makten i rommet. Den store kunstneren Det har ikke vært uvanlig å påpeke likheter mellom Byggmester Solness og den aldrende Ibsen. I sin analyse av skuespillet påpeker litteraturprofessor Asbjørn Aaseth at det ikke er spesielt interessant å sette likhetstegn mellom Ibsen og Solness fordi tyngdepunktet i teksten ikke ligger i den eldre kunstnerens frykt for detronisering, men i å utøve makt over andre. Ved å legge mye av forestillingens fokus på Ragnar Brovik, lykkes Vinge med å kombinere disse to lesningene. Solness’ frykt for detronisering og hans evne til og ønske om å utøve makt over andre henger tett sammen. Solness blir hos Vinge et bilde på mange typer makt. Da jeg så forestillingen på åpningsettermiddagen- og kvelden 9. september, kom de ikke helt gjennom stykket, så vi fikk ikke se Solness falle mot jorden i slutten av siste akt, men tårnet han skal falle fra er til stede allikevel. På et av husene i scenografien er det som nevnt en stor penis på siden. Det er et lettkjøp, men allikevel sterkt (fallos)symbol på den makten Solness til slutt skal falle fra. Fra mitt perspektiv er det vanskelig å tenke seg Vinge/Müller som underdogs siden de har vært kritikerrost og elsket av kunstfeltet i en årrekke. Gjennom utforskingen av Brovik ser jeg likevel en poengtert skildring av kunstens plass i samfunnet, som kan settes i sammenheng med den behandlingen kompaniet har fått av den brede offentligheten i Norge de siste årene. På skjermen vises videoen som ble spredt både i sosiale og redigerte medier for å latterliggjøre kunsten. Vi får også se at det skrives ned tekst på skjermen av Brovik som er hentet både fra Knut Hamsuns Sult og Jon Fosses Melancholia, begge romaner som handler om marginaliserte kunstnere.  Kampen mellom Brovik og Solness handler om en kamp mellom kunst og makt. Selv opplever jeg at scenekunsten blir stadig mer strømlinjeformet og målstyrt. På grunn av økonomiske vilkår tilpasses den en mal som skal få publikum inn i teatrene. Det kan derfor synes som om mye av scenekunsten for tiden skal være emosjonell og lettfattelig og ikke støte fra seg noen. At Vinge/Müller bryr seg såpass lite om publikum gjør også at de ikke trenger å ta stilling til målstyringen. Det gjør at de kan ta tilskuerne med seg og skyve dem fra seg. Hvis publikum ikke kommer, er det publikum som har tapt. Det gjør også at forestillingen fremstår som en seier over de holdningene som vil selve kunsten til livs. Byggmeister Solness mørbanker meg. Én ting er at jeg blir stiv og støl av ni timer i salen, en annen ting er at uttrykket setter seg på innsiden av meg og skaper en tilstand som ikke slipper taket. Kanskje er det den fysiske følelsen jeg sitter igjen med etterpå som gjør at jeg nå synes språket kommer til kort når jeg skal beskrive og vurdere forestillingen. I den sentimentalitetsbølgen jeg mener skylder over norsk teater om dagen, skal publikum på død og liv berøres emosjonelt, ved hjelp av fortellinger om urettferdighet og gripende skjebner. Vi møter sjeldnere den helt kompromissløse kunsten som stoler på sin indre drivkraft og sin autonome verdi, og som er uavhengig av påvirkning utenfra. Byggmeister Solness er et forsvar for nettopp kunstens autonomi, og en langfinger til populistiske forsøk på å svekke den. Jeg har savnet den meningsdannende langfingeren i kunsten, og blant alle de sjelevrengende grepene setter dette seg som det sterkeste avtrykket.