Jeg skriver fortsatt - Et forsøk på kritikk av PaniniBoysRoom

En video på en stor skjerm til venstre på scenen spilles av: Mor Åse som sitter alene på badet, blødende og med et utmattet, uttrykksløst ansikt. Hun stikker seg selv med en stor kniv i det svulmende, utoverveltende kjønnet, hogger til igjen og igjen med kniven mens hun skriker dyriske smerteskrik. Er den lange, tynne, blodige tråden som henger ut av henne en navlestreng hun forsøker å kutte vekk?

En vikingkledd mann, som ser ut som han er hentet rett ut fra en av Wagners operaer, holder en håndmalt endimensjonal motorsag av papp i hendene og løper etter en naken kvinne med langt, lyst hår til et repeterende og gjennomtrengende soundtrack av motorsagens voldsomme messende lyd og kvinnens hyl.

Vegard Vinge/Peer Gynt/Ragnar Brovik som holder opp en liten hvit ball og sier «I will grow this egg for the Norwegian national team». «Ja vi elsker» strømmer ut av høyttalerne og han fortsetter, mens han borer hull i en utstillingsdukke han kaller Ingrid, for å plante egget i henne. «Lebensborn Bergen! Jeg har funnet en livmor til det nye, norske fotballegget, en livmor til unnfangelse av vinnerlaget», sier han. Til et lydspor fra en pornofilm fingrer, slikker og ligger han med Ingrid-dukken. Samtidig begynner mor Åse å tilberede wienerpølser hun serverer publikum.

Jeg kunne selvsagt ha fortsatt. For Vegard Vinge og Ida Müllers PaniniBoysRoom er en forestilling full av slike kontrastfylte, tablåaktige scener og bilder som spilles over, ved siden av og forbi hverandre. Scener, videoer, tekster, tegnede filmsnutter, musikk og lydspor, en flom av virkemidler som delvis overdøver og griper inn i hverandre, et univers som fortsetter og fortsetter.

Gutterom og fotballkatedral PaniniBoysRoom bygger delvis videre på oppsetningen Vinge og Müller hadde i Berlin i fjor sommer, Nationaltheater Reinickendorf, samtidig som den, ifølge plakaten til forestillingen, er en tolkning eller omskrivning av Henrik Ibsens Peer Gynt. Minst like viktig som Peer Gynt er imidlertid også Byggmester Solness. Referansene til sistnevnte Ibsenskuespill dukker opp adskillige ganger i løpet av de seks timene jeg oppholder meg i Sentralbadet.

Vinge og Müller bygger et univers som på mange måter har likhetstrekk med deres tidligere forestillinger. Jeg har ikke sett noen av oppsetningene deres før, men gjenkjenner umiddelbart det visuelle uttrykket fra bilder og videomateriale. Karakterene har på seg masker og beveger seg i stiliserte, dukkeliknende bevegelser til lydspor og musikk. Scenografien er detaljert og alt er håndmalt i den karakteristiske endimensjonale, tegneserieliknende estetikken som har blitt Vinge og Müllers varemerke.

I Sentralbadet er en langstrakt scene bygget over fordypningen i gulvet der det til vanlig er et tomt basseng. I midten av scenen står et svært bygg som forestiller noe midt mellom et traust, gammeldags trehus og en katedral med et tårn. Til venstre for byggverket er en hage med grønt gress og søyler. Publikum er plassert langs tribunene foran scenen. På innsiden av det store huset skjuler det seg en fotballkatedral. Ordet «panini» i tittelen viser visst til et italiensk tegneserieforlag som siden VM i Mexico i 1970 har gitt ut samlealbum og fotballkortklistremerker med bilder av spillere, lag og stadioner. I løpet av forestillingen blir byggverket en installasjon publikum inviteres til å gå inn i. På innsiden er veggene dekket med håndtegnede bilder av fotballens helter fra VM i 1982 fra gulv til tak, det er takmalerier fra fotballhimmelen med de største fotballstjernene gjennom tidene, små skjermer med øyeblikk fra fotballkamper spiller på repeat og i midten av katedralen troner en fotballspiller med erigert penis. I byggverkets sidefløyer er det vanlige rom: kjøkken, bad, et gutterom og en stue.

Massiv motivrikdom Tilsynelatende er det i utgangspunktet ganske uforståelig hva en fotballkatedral har å gjøre med Ibsens Peer Gynt eller de mange scenene i huset mellom Mor Åse og en blek tenåringssønn i Joy Division t-skjorte som oppholder seg på gutterommet sitt. Inne i alt dette fyker regissøren Vegard Vinge/Peer/ Ragnar Brovik rundt og gir beskjeder til aktørene samtidig som han agerer, blant annet i en scene på kjøkkenet der Mor Åse lager en drikk av proteinpulver, bananer, melk og utrevne boksider fra Ibsens skuespill som Vinge drikker.

I et univers som ikke bare oversvømmes av berømte skikkelser som Nietzsche, Wagner, Munch og utallige referanser til Nazi-Tyskland, men også av en rekke populærkulturelle referanser, er Ibsens skuespill bare en av ingrediensene. Solveig, Anitra og Ingrid opptrer og det hentydes til bukkerittet når Vinge smører maling på et bilde av en bukk, men i tillegg til alt dette er Coca Cola, lydspor fra filmer som Taxi Driver og Requiem for a dream, en reklameliknende videosnutt for Kellogg’s Cornflakes, Madonnas album True Blue, Pulp Fiction, Paris Hilton, også videre bakt inn i uttrykket. Det er en voldsom referanse- og motivrikdom som åpner for en massiv og produktiv undring hos meg som tilskuer. For hva er egentlig alt dette til sammen? Noen ganger er øyeblikkene helt banale, andre ganger gnistrende.

Ragnar Broviks underbevissthet Først tror jeg at Ragnar Brovik er en norsk fotballspiller sammen med folk som Svein Grøndalen og Tore Antonsen. Så skjønner jeg at Ragnar Brovik er den forsmådde og ignorerte arkitektsønnen i Ibsens skuespill. Han som står i skyggen av byggmester Solness og egentlig har sine egne storslåtte drømmer og urealiserte prosjekter. Og Byggmester Solness dukker opp på nytt, enten det er i en tegneserieliknende vignett på en av de store skjermene der det står «Solness digging a hole», eller i en video fra et styrerom der en tenåringsgutt stryker sort maling over en plakat med påskriften «Byggmester Solness» mens en gjeng med dresskledde menn som likeså godt kan være korrumperte toppledere fra den internasjonale fotballverdenen som ledelsen ved et teater, sitter rundt et bord og drikker «artist’s juice» fra glassflasker.

Midtveis i forestillingen får vi også en annen invitasjon til å nærme oss tematikken når Vinge sitter ved et hull i scenegulvet og sier: «Akt 4 spiller i underbevisstheten til Ragnar B, Ragnar Brovik». Et livekamera filmer menneskeliknende, nakne kvinnekropper som henger opp ned under scenen og en vikingkledd mann hogger i stykker deler av scenegulvet, planke for planke. «Det er ombyggingen av Sentralbadet, jeg og mor skal få Sentralbadet som operahus, byggmester far, byggmester S», sier Vinge. Slik kommuniserer oppsetningen på flere nivåer, som om det er Ragnar Broviks imaginære hevn over byggmester Solness jeg betrakter, delvis forbundet til virkeligheten utenfor teateret og den pågående debatten om hvorvidt det skal bevilges penger til å gjøre Sentralbadet til et moderne scenekunsthus.

Samtidig kan det hele forstås som en kommentar til alle de store byggmesterne i verden – det være seg Ibsen, Nietzsche, Wagner eller Dag Solstad. Parallelt med at vi ser fotballspillerne på den ene delen av scenen, leser en karakter som forestiller Dag Solstad, en mann mange vil betegne som Norges største nålevende forfatter, et langt utdrag fra VM-boka han skrev i 1982 sammen med Jon Michelet. Solstad overdøves gradvis av et hav av andre støyende virkemidler, det være seg video, musikk eller den etter hvert ganske konkurrerende scenen med Vinge/Peer som borer hull i en utstillingsdukke han kaller Ingrid for «å plante et egg for det norske fotballandslaget». Jeg opplever dermed at det bedrives en form for forskrudd heltedyrkelse, men den er utført med en voldsom inderlighet og ironisk distanse på én gang. Hele seansen gjør meg kvalm, ikke på grunn av det eksplisitt seksuelle, men av at «Ja vi elsker» spilles i bakgrunnen, som om Vinge og Müller vil si noe om den norske folkesjelen, om hvem vi er og hvilken rolle vi har i det moderne samfunnets forfall.

Kunst og penger Og i alt dette iscenesetter Vegard Vinge seg selv et sted i spenningen mellom fiksjon og virkelighet, som en slags Dr. Jekyll og Mr. Hyde-utgave av byggmester Solness og Ragnar Brovik. En kunstner som sitter fast i en konflikt uten løsning, som er avhengig av penger for å realisere store kunstprosjekter og dermed må underlegge seg en rekke regler institusjonene dikterer, men som egentlig ønsker å frigjøre kunsten sin fra bindingen til økonomi. Tematisert gjennom tårnet med hvite esker med påskriften «søknad» eller gjennom gjentakende tulling om at han har løyet og at forestillingen ikke slutter å spille ved midnatt, eller gjennom ødeleggelsen av scenegulvet som får en scenearbeider til å undersøke scenen. En kunster som på den ene siden har fått til ting mange scenekunstnere aldri vil være i nærheten av, men som på den andre siden kanskje likevel ser seg selv som en slags Ragnar Brovik?

Fotballkatedralen ruver i midten av scenegulvet og blir slik til en konkret, fysisk påminnelse om de nære forbindelsene mellom kunst og penger, et slags monument over vår tid, der fotball for lengst har erstattet religionen og grensene mellom kunst og underholdning stadig er uklare.

Å formulere hva som egentlig er kjernen i PaniniBoysRoom er umulig. Til det er Vinge og Müllers univers for kaotisk. Kvaliteten ligger i hvordan forestillingen fortsetter og fortsetter i meg selv om den er ferdig. Teksten slutter her, men jeg skriver fremdeles.