Aldri glemme

Terrorangrepene i Norge 22. juli 2011, da åtte personer ble drept i bombeangrepet i Regjeringskvartalet i Oslo og 69 mennesker ble drept under masseskytingen på Utøya, danner bakteppet for Rimfrost produksjoners Å leve videre. Arbeidet med forestillingen bygger på regissør og dramatiker Nina Westers intervjuer med en familie som ble rammet av angrepet på AUFs sommerleir. En søster og en bror dro sammen, men bare søsteren kom hjem. Det er en navnløs versjon av henne skuespiller Christina Sleipnes gestalter, idet hun i monologform henvender seg direkte til publikum og forteller om broren og relasjonen mellom dem, sin egen opplevelse av terrorhandlingene og om å leve videre i etterkant. For min egen del utløser forestillingen refleksjoner over mitt eget forhold til 22. juli. Året før terroren tilbrakte jeg min første sommerleir på Utøya, riktignok på Rød Ungdoms sommerleir, ikke AUFs. Jeg kjenner flere som overlevde terrorangrepet, og det var også ungdommer fra mitt lokale politiske ungdomsmiljø som ikke returnerte hjem. Min egen forbindelse til Utøya, et sted jeg har tilbrakt tid også flere ganger etter 2011, og min kjennskap til stedets topografi, gjør at det nok treffer ekstra hardt når skuespilleren på et tidspunkt forklarer helt nøkternt hvordan terroristen beveger seg rundt på øya og informerer om antallet drepte på hvert sted. Jeg ser for meg spesifikke steder og tenker på de jeg kjenner som befant seg akkurat der. I arbeidet med å skulle anmelde forestillingen, har jeg derfor tenkt en del på hvordan vi som er kritikere hver gang møter kunstverk med ulik grad av nærhet til stoffet. Ingen av oss møter kunst uten forforståelser, som fullstendig ubeskrevne blad. Det er bare en realitet jeg i grunnen først og fremst ser en verdi i, så lenge vi er ærlige om, og reflekterer kritisk over, hva vi tar med oss inn i møtene med verkene vi vurderer. Jeg er nok langt fra den eneste, særlig i min egen aldersgruppe, som relaterer til 22. juli på et personlig plan. Men Å leve videre er rettet mot en annen målgruppe, nemlig ungdom, og for dagens 16-åringer er hendelsene som fant sted 22. juli 2011 noe de knapt husker. Det er i seg selv et argument for å behandle angrepet også kunstnerisk, fordi vi aldri må tillate oss å glemme. Samtidig er dette eksempler på historier jeg mener det hviler et særlig ansvar over å fortelle.

Pust og politikk

Rødoransje teip rammer scenegulvet pilotscenen til Kloden Teater inn i en firkantet boks, hvor en lyskaster er plassert i hvert hjørne, pekende innover mot midten av scenen. Skuespilleren beveger seg innenfor disse grensene, noe som bidrar til å skape et inntrykk av begrensning, av manglende handlingsrom og av at hun på et vis er fanget. Scenen er innredet med et oppslått telt med gul teltduk, som umiddelbart gir assosiasjoner til AUFs sommerleir. Mens publikum tar plassene sine, går skuespilleren allerede rastløst rundt på gulvet. Hun gjentar for seg selv: «Pust inn, pust ut», i et forsøk på å roe seg ned. Hun vender seg kort tid etter mot publikum, og vi får vite at hun har lært pusteteknikken av broren. Denne formen for direkte henvendelse – hvor skuespilleren taler til publikum som om hun har en fortelling hun vil at akkurat vi skal høre – praktiseres gjennom hele monologen. Hun innrømmer at hun fortsatt snakker til broren sin selv om han er død, og det etableres en fortrolighet mellom skuespilleren og salen. I starten forteller hun flere fine, muntre, anekdoter om broren. Samtidig er det ikke til å unngå få føle på at terroren spøker i bakgrunnen – vi vet allerede at han kommer til å bli drept. Det gir en dyster undertone til gjenfortellingen av alle de muntre og fine minnene. Det fungerer fint å etablere forholdet mellom dem på denne måten fordi vi får kjenne på at både de gode minnene og de grufulle hendelsene eksisterer samtidig. I det store og det hele synes jeg Å leve videre lykkes i å møte stoffet på en god og respektfull måte. Særlig viktig opplever jeg det at Wester ikke feier det politiske aspektet under teppet. Det kommer for eksempel frem idet søsteren forteller om hvordan brorens politiske engasjement starter med å skrive leserinnlegg i forbindelse med etableringen av et nytt asylmottak i bygda, og hvor han tok oppgjør med islamofobien og rasismen i deler av lokalsamfunnet. Vi får også vite at nettopp denne saken utløste etableringen av AUF-lokallaget søskenparet ble aktive i. Det er veldig bra at det politiske engasjementet til søsknene kommer frem – 22. juli var ikke en tragedie som rammet AUF helt tilfeldig, det var et politisk ladet høyreekstremt angrep. Det er det viktig at vi husker.

Innsirkling av terroren

Å leve videre er i all hovedsak en personlig beretning om et spesifikt søskenpar, som nok likevel har mange gjenkjennbare elementer for mange av dem som ble direkte berørt av terroren. Gjenfortellingen av hva som skjedde under angrepet fremføres rolig beskrivende, nesten knapt og emosjonsfattig, noe som passer godt til å formidle den ekstremt sjokkpregede og prekære situasjonen ungdommene befant seg i. Samtidig får vi også innblikk i noe av det hun tenkte mens hun gjemte seg. Hun får tak i foreldrene over telefonen og gir dem beskjeden: «Om jeg dør nå, vil jeg at dere skal vite at dere har vært verdens fineste foreldre». Det som er virkningsfullt ved akkurat denne kommentaren, er nettopp enkeltheten – det er akkurat dette man kan forvente at en 15-åring som brått befinner seg i en livsfarlig situasjon ønsker å få sagt. Det forsterker hvor ekstremt jævlig angrepet på Utøya var, at det intensjonelt var rettet mot politisk engasjerte barn og unge. Skuespillerens innsirkling av selve skytingen understøttes av scenografien og rekvisitter som soveposer, som hun på et tidspunkt plasserer rundt på gulvet på en måte som skaper assosiasjoner til døde kropper. Det er et velfungerende symbol, fordi soveposene er elementer som hører hjemme i sommerleirkonteksten. Lys- og lyddesignet fungerer også godt. Et særlig virkningsfullt øyeblikk finner sted etter skuespilleren har plassert flere lysrør mellom soveposene, som blinker mens lyden av mobilringetoner og vibrering fyller det mørke rommet. Lydgrep benyttes først og fremst i scener som mer direkte omhandler terrorangrepet, noe som bidrar til å skille tydeligere mellom de litt lettere stemte fortellingene om brorens liv og relasjonen mellom søsknene, og terroren og dens konsekvenser. Tidvis spilles det av klipp fra radioinnslag, med ekte rapporteringer fra 22. juli. Lydklippene er hakkete, noe som gjenspeiler det uhåndgripelige og harde ved situasjonen.

Hvordan leve videre?

Monologen stopper ikke når angrepet er over – selv etter gjerningsmannen er dømt og livet går videre, fortsetter terroren å virke i henne og gjøre stor skade. Hun har ikke bare mistet sin bror, men også trygghetsfølelsen. Det at hun bærer de traumene med seg, illustreres også fint på symbolsk vis idet hun pakker soveposene sammen i en flytteeske samtidig som hun forteller om å flytte hjemmefra for første gang. Overalt hvor hun går merker hun seg mulige fluktruter, og hun er konstant på vakt. Sorgen, frykten og traumene er ekstremt krevende å leve med – flashbacks, påtrengende minner og angstreaksjoner vitner om at terroren har satt seg i kroppen hennes. På toppen av det hele opplever hun at hat- og trusselmeldinger tikker inn. Det er en helt forjævlig ekstrabelastning, som det er bra at monologen tar opp, fordi det er noe mange overlevende faktisk har opplevd. Traumene er inngripende, og noe av det som gjør situasjonen enda mer uutholdelig, er den påtrengende følelsen av skyld over å overleve når andre har mistet livet – opplevelsen av å måtte leve for de drepte. Det er enormt krevende, om ikke umulig, å skulle leve opp til. At de overlevende møtes med en slags forventning om å være takknemlig for å ha overlevd, det etterlater lite rom for andre emosjonelle reaksjoner på terrorhandlingen. Derfor er det godt at det mot slutten av denne forestillingen gis plass til det man kan kalle «stygge» følelser, som frustrasjon, skam, bitterhet og sinne. Forestillingen avsluttes med noen refleksjoner omkring psykisk helse, som jeg opplever litt i overkant didaktiske. De siste avsluttende replikkene kan til og med beskrives som oppløftende. Jeg kan skjønne hvorfor regissør og dramatiker Nina Wester har tatt dette valget, særlig fordi forestillingen retter seg mot ungdom. På den ene siden er det litt deilig å kunne puste litt ut ved endt forestilling, og kanskje har vi alle et behov for små glimt av håp etter fortellinger som denne. Samtidig tror jeg ikke publikum har vondt av at det knyter seg i magen, og jeg ser en verdi av å bli satt i en posisjon hvor vi må tåle å være vitne til ting som er ekstremt vanskelige. Vi har tross alt lovet hverandre å aldri glemme. Å leve videre varer i 70 minutter, omtrent like lenge som massedrapet pågikk før terroristen ble pågrepet av politiet. Det gjøres det ikke noe nummer ut av denne parallellen i forestillingen, men det tilfører like fullt en ekstra dimensjon som må være intendert. 70 minutter er ganske lenge, men traumene virker i en mye lenger. Dette poenget synes jeg monologen lykkes i å formidle. Selv om jeg selv møter forestillingen fra et helt annet ståsted enn målgruppen, synes jeg Rimfrost produksjoner har fått til å lage teater som formidler de menneskelige konsekvensene av å overleve terrorangrepet.