Sannhet og stormaktspolitikk

Da det blåste opp til storm utenfor øya Senja en februardag i 1978, var det én fiskebåt som aldri kom tilbake til fiskemottaket. Hva som skjedde med Utvik Senior og fartøyets mannskap på ni har vært grunnlag for konflikter, mistro og sorg i 26 år. Skjønt, følelsene sitter nok i fremdeles. Jeg antar at forventningene blant publikum og pårørende var høye, og fallgruvene dype, da forestillingen Utvik Senior hadde premiere i Harstad under årets festspill i Nord-Norge.

Rimfrost produksjoner tar publikum gjennom hendelsesforløpet den kvelden fiskebåten forsvant og granskingene som kom etterpå. Som bakgrunnsmateriale har de brukt intervjuer med pårørende og andre ressurspersoner samt Alf R. Jacobsens bok Forlis – Barentshavets uløste gåter. Tre skuespillere presenterer saken på dokumentarisk vis, med avisutklipp, overheadprojektor og kart. Vi blir kjent med båtens tekniske egenskaper og det krevende farvannet utenfor Senja. Skuespillerne går også inn i rollene som far (Alexander Rindestu) og søster (Kristine Myhre Tunheim) til en av de bortkomne, samt den savnede selv (Jonas Delerud) som innimellom gjenoppstår i søsterens dagdrømmer. Forestillingen veksler elegant mellom fugleperspektiv og fakta, og det nære og relasjonelle. I tillegg bidrar et mannskor med kraftfull, musikalsk pondus. Musikken er komponert av Benjamin Mørk.

David og Goliat Utvik seniors endelikt forble uoppklart i mange år. De lokale fiskerne mente at fiskebåten var blitt meid ned av et annet fartøy. Flere ting talte for dette: Vrakrestene som ble funnet var slått til pinneved, redningsvestene hadde ikke blitt brukt og andre, større fartøy var registrert i området. Statens havarikommisjon, forsvaret og politiet påsto derimot at båten gikk på et skjær og sank. Det som fulgte var en lang kamp om sannheten. Fiskerne ville renvaske kaptein Ola Abelsen fra påstanden om dårlig sjømannskap, men opplevde ikke at de ble tatt alvorlig som fagfolk. Havarikommisjonen konkluderte med feilnavigering som årsak til forliset. Vendepunktet kom i 2002 da den tunge motoren til båten ble funnet i åpen sjø, langt fra holmer og skjær. En ny kommisjon ble opprettet, og denne kom fram til det samme som fiskerne, at Utvik Senior var blitt kjørt ned av et ukjent fartøy.

Saken handler imidlertid om langt mer enn navigasjonsruter og enkeltpersoners ettermæle. På tidspunktet Utvik Senior forliste var det kald krig mellom øst- og vestblokklandene, med etterretningsvirksomheten som fulgte med. Det fins de som hevder å ha sett russiske spionskip der hvor båten forsvant. Kan stormaktrivalisering være årsaken til at den norske staten formodentlig dysset ned hendelsen? Rimfrost med dramatiker og regissør Nina Wester er ikke redd for å dra frem slike sammenhenger, men greier likevel å unngå drøye spekulasjoner. Tvert i mot er forestillingens styrke at den fremstår nyansert, åpen og stødig på en gang. Eksempelvis får en representant fra den første havarikommisjonen legge frem sine argumenter, uten at de virker helt urimelige, de heller.

Scenografiske lyspunkt I tillegg til å legge fram en kompleks historie på en medrivende, lettfattelig og respektfull måte, er forestillingen overbevisende når den levendegjør de mellommenneskelige konsekvensene av en slik hendelse. Familien til den avdøde sønnen nevnt overfor, faller nesten fra hverandre: Moren blir deprimert og slutter å spise, faren blir manisk opptatt av å bevise fiskernes sak mens dattera opplever å sitte fast i tragedien selv om hun ønsker å gå videre med livet sitt. Det er sterkt når foreldrene ender opp med å bruke all sin tid på et dødt barn og overlater sin levende datter til seg selv.

Utvik Senior er likevel mer enn bare tung og mørk. Noe av manus er lettbeint og rørende, men det er fortrinnsvis scenografi og kostymer (Mari Lotherington) som gir forestillingen sjarm. Nostalgisk eller ei – tidsriktige og fargerike klær, kontorrekvisita og møbler gir en lun stemning. I tillegg forvandler flere gjennomskinnelige lettvegger scenerommet på enkelt, men effektivt, vis.

Evig aktuell Tatt i betraktning at historien om Utvik Senior er så fengslende, er det overraskende at den ikke har vært utgangspunkt for flere utgivelser, forestillinger eller filmer. Samtidig er dette et godt tidspunkt å bli påminnet hendelsen. Både USA og Russland gjennomfører for tiden militær opprustning i Arktis. Selv har jeg nylig tilbragt en stund på øygruppa Røst utenfor Lofoten, omtrent 100 km fra fastlandet. Mot slutten av oppholdet fikk jeg høre at det i løpet av en fisketur var observert noen udefinerbare, mørke former i vannoverflata. Objektene ble også fanget opp av båtradaren, før de forsvant like fort som de kom. Jeg la ikke noe særlig i det før jeg fikk se fotografiene som hadde blitt tatt. Det var umulig å ikke merke seg skyggenes likhet med ubåter. Uansett hva de mystiske formene på Røst var, er Utvik Senior en påminnelse om hva som kan skje når enkeltmennesker blir brikker i stormaktenes politiske spill. Det vil nok være aktuelt i lang tid.