S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Tomine Sandal – 11. mars 2024

Pengene eller livet

Foto: Erika Hebbert. Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel. Lysdesigner: Martin Myrvold.


Publisert
11. mars 2024
Sist endret
11. mars 2024
Tekst av

Kritikk Teater

Besøk av gammel dame av Friedrich Dürrenmatt. Oversatt av Øyvind Berg.

Bearbeidet av Oda Radoor og Sigrid Strøm Reibo. Premiere 8. mars 2024 på Nationaltheatret.

Regissør: Sigrid Strøm Reibo. Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel. Koreograf: Oleg Glushkov. Lysdesigner: Martin Myrvold. Musikalsk leder: Synnøve Gustavsen Ovrid. Maskør: Nina König. Dramaturg: Oda Radoor.

Med: Jan Sælid, Ola G. Furuseth, Anneke von der Lippe, Anette Sissener Amundsen, Silje Lundblad, Helene Naustdal Bergsholm, Leo Magnus de la Nuez, Øystein Røger, Trond Høvik, Heidi Goldmann, Brede Fristad, Lasse Lindtner, Eindride Eidsvold, Per Egil Aske og Kristian Gunnerud Maurstad. Musikere: Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang og Johan Hansson Liljeberg.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/pengene-eller-livet
Facebook

(Ingen innlegg)

I Besøk av gammel dame behandles bekmørk tematikk med komisk letthet, men forestillingen vekker også et tiltrengt ubehag.

På plassen utenfor Nationaltheatret er statuene av Ibsen og Bjørnson for anledningen kledd i hvit presenning. Synet av de innpakkede statuene møter også publikum når de kommer inn på hovedscenen, og scenen er ellers er innredet som om scenografien var under konstruksjon, med stillas, arbeidslys og presenninger. Før forestillingen går i gang, mens lyset i salen fortsatt er på, faller det til og med litt murpuss ned fra taket. “Her spilte vi Ibsen”, sukker en av dem, og både scenografien og de innledende replikkene peker elegant og vittig mot både forfatningen til den ærverdige teaterbygningen vi befinner oss i og forfallet i den fiktive småbyen Güllen, hvor historien i Besøk av gammel dame utspiller seg i. Den glidende overgangen fra den innledende publikumsvendte og lavskuldrede introduksjonen til utspillingen av Friedrich Dürrenmatts tragikomedie fra 1956 fungerer godt, og setter stemningen for forestillingen i Sigrid Strøm Reibos regi. Güllen er et sted hurtigtogene kjører forbi uten å stanse, hvor arbeidsledigheten er skyhøy og fremtidshåpet sluknet. En liten gnist er likevel tent fordi den groteskt rike Clara Zachanassian, som vokste opp i byen, skal komme på besøk. Med ordføreren i spissen, står Güllens innbyggere klare på togstasjonen for å ønske henne varmt velkomment – og ikke minst for å tigge om litt veldedighet. Til deres store glede kunngjør Clara Zachanassian at hun vil donere 1000 milliarder: halvparten til byen og halvparten fordelt på hver enkelt familie. Gleden snur imidlertid når de får høre betingelsen for pengegaven: Den hjemvendte kvinnen ønsker hevn for en stor urett som ble begått mot henne tretti år tidligere av ungdomskjæresten, som nå driver den lokale butikken i Güllen. Innbyggerne står dermed overfor et moralsk dilemma: Skal de drepe en av sine egne, eller velge bort den enorme pengesummen?

Strålende rolletolkninger og samspill

Jan Sælid spiller rollen som den hevnsøkende mangemilliardæren Clara Zachanassian med en dominerende tilstedeværelse. Ikledd sort pels, lakksko og stokk, er hun fast bestemt på å kjøpe det hun kaller “rettferdighet”. Men bak hardheten ligger det en sårbarhet som er forsøkt begravet. Selv om forestillingen syder av mørk komikk, opplever jeg at castingen av Sælid i rollen som Zachanassian ikke bare er vellykket på grunn av hans grep om det komiske, men også fordi han makter å få frem det sårbare og groteske ved skikkelsen. Det hun ber Güllens innbyggere om å gjøre på hennes vegne er skrekkelig, men det at hevnmotivet bygger på at hun selv har blitt utsatt for en forferdelig urett tretti år tidligere, bidrar til å gjøre både karakteren og det moralske dilemmaet som driver handlingen frem mer komplekst og interessant. Også forestillingens biroller er godt spilt, som for eksempel Helene Naustal Bergsholm i rollen som læreren som kjemper med sine egne vaklende humanistiske idealer og Brede Fristad som sjonglerer rollene som Clara Zachanassians ektemann nummer 7, 8 og 9. Samtidig er hele ensemblet preget av et imponerende samspill – inkludert skuespillerne og musikerne imellom. Et eksempel på dette er flere scener hvor kombinasjonen av fysisk spill – med Leo Magnus de la Nuez i spissen – og lyd fra instrumentene illustrerer togenes passeringer og opphold ved den lille byen. Det er et overraskende vellykket komisk grep, noe som gjør kontrasten ekstra virkningsfull når skjebnetimen til slutt kommer, og rommet fylles med dundrende, nærmest hjemsøkende toglyder, helt nedstrippet for all komikk.

Offer og ubehag

Til tross for at innbyggerne i Güllen kontant avslår Clara Zachanassians tilbud, øker fristelsene etter hvert som karakterene får nye sko og penere klær. Etter hvert involveres også publikum. Det oppleves enormt ubehagelig når det viser seg å være veldig enkelt for Eindride Eidsvold, i rollen som en journalist, å få store deler av publikummet på å bli med på eskaleringen i en av scenene mot slutten av forestillingen. Den ekle følelsen som vekkes er helt på sin plass og faktisk en av forestillingens styrker. Det at jeg i tillegg får en vond følelse av at ubehaget er ulikt fordelt blant publikum, gjør egentlig bare teateropplevelsen enda mer rystende og tankevekkende. En ting er spørsmålet om man ville ofret enn av ens “egne” for pengers skyld, men dilemmaet Clara Zachanassian stiller Güllens innbyggere overfor, konfronterer oss også med refleksjoner over hvem som ofres for et velstandsnivå kun et mindretall av verdens befolkning nyter godt av. Det gjelder ikke bare våre samtidige, for dagens overforbruk stjeler også ressurser fra fremtidige generasjoner. Det er vanskelige spørsmål, som helt mot slutten aktualiseres mer eksplisitt noe i en overraskende vending, hvor den enorme kontrasten mellom gullglitrende velstand og skrekkelige menneskelige ofre spilles ut i et absurd, grotesk og komisk Melodi Grand Prix-aktig sangnummer. Besøk av gammel dame er bekmørkt, men også morsomt og medrivende teater, som vekker ubehag og røsker tak.


Kritikk
Leirefattig leven

Tross flere gode scener og skuespillerpresentasjoner er teaterversjonen av Vi er fem preget av uforløst potensial.

av Tomine Sandal
Kritikk
Grå tolkning

Oslo Nye Teaters Lang dags ferd mot natt burde ha kuttet enda dypere.

av Tomine Sandal
Kritikk
Aldri glemme

Å leve videre er en personlig beretning om å overleve masseskytingen 22. juli 2011. Det politiske aspektet ved det høyreekstreme terrorangrepet feies ikke under teppet og det gis plass til følelser som skam og sinne.

av Tomine Sandal

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no