Grå tolkning

I Lang dags ferd mot natt møter vi familien Tyrone, som har litt å stri med: moren Mary er morfinist, og faren James har alkoholproblemer – noe sønnene James jr. og Edmund også ser ut til å ha arvet. Sistnevnte lider også av en sykdom, som det skal vise seg at er mer alvorlig enn foreldrene makter å ta innover seg. Familiedynamikken er dysfunksjonell, de plasserer skyld og tolker hverandre i verste mening over en lav sko. Dramaet som følger dem utspiller seg i fire akter, fra frokosttider til rundt midnatt, hvor fortidens dype sår etter hvert flyter til overflaten. Dramaet ble skrevet av den betydningsfulle amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill (1888–1953) i 1941. Han ble tildelt Nobels litteraturpris 1936, men det delvis selvbiografiske skuespillet ble først oppført i 1956, noen år etter dramatikerens død. I ettertid er det blitt O'Neills mest kjente og spilte skuespill – og det er ikke uten grunn, teksten er virkelig en knallgod og sylskarp gjennomgripende utforskning av karakterenes indre motsetningsfylte liv og drifter. Familien, som både elsker og hater hverandre, er i teatersjef Runar Hodnes regi spilt av skuespillerfamilien Hoff Oftebro. Det tilfører forestillingen et metanivå, særlig fordi både James senior og junior er skuespillere. I forkant av premieren tenkte jeg litt over hva slags forventninger det skaper at det er en familie som spiller rollene. Det kan for eksempel medføre en større intimitet. Underveis i forestillingen opplevde jeg derimot mest at castinggrepet ledet til tidvis humring i salen, som når faren freser at eldstesønnen har blitt skuespiller på grunn av hans kontakter. Oslo Nye Teater har gått for en enkel scenografi. Forestillingen spilles ut i familien Tyrones dagligstue, som scenograf Clement Irbil har innredet med flere ulike stoler i grånyanser: Her er det både spisestuestoler og det som ser mer ut som hagestoler. På et sidebord står det spritflasker og glass. Rommet er også preget av høye vindusrammer, som dekker bakveggen og høyre side. Gjennom rutene kan man glimte en strandhorisont gjennom tåken. For det er virkelig tåkefullt på scenen – og det skal det også være i en iscenesettelse av Lang dags ferd mot natt. Det speiler blant annet Marys tåkete morfintilstand og alkoholismen som herjer i huset.

Større og mindre endringer fra teksten

Oslo Nye Teater har gjort noen større endringer i teksten i sin Lang dags ferd mot natt. En av de mer fremtredende er at Edmund i denne versjonen lider av kreft, ikke tæring, altså tuberkulose. Handlingen i dramaet er originalt lagt til 1912, og endringen fra tæring til kreft skaper en viss forvirring: Er endringen av Edmunds diagnose et forsøk på modernisering, og i hvilken tid befinner vi oss i så fall i? Eller er kreft valgt fordi det er mer relevant for publikum i dag? Det er i og for seg helt greit å bytte, men jeg forstår ikke helt hva byttet er ment å gjøre i akkurat denne forestillingen. En mindre betydelig endring fra O’Neills drama, er henvisningene til prostitusjon som florerer i dramatikerens tekst. I Hodnes regi er dette borte, og det bidrar til at teaterforestillingen etterlater seg et litt glatt inntrykk. En annen større bearbeidelse er at tjenestepiken Cathleen er strøket. Det fremste problemet med dette er at man går glipp av dialogen mellom henne og Mary, noe som er synd fordi jeg tror det hadde styrket Hoffs tolkning av Mary om hun fikk mer rom for karakterutdypning. Riktignok utvikles Mary mer etter hvert, i takt med at rusproblemet blir tydeligere, og Hoff er god i formidlingen av den omtåkede morfinrusen. Faktisk synes jeg både hun og Nils Ole Oftebro er på sitt på beste etter hvert som karakterene er mer påseilet.

Selvmotsigelser og skiftende stemingsleier

Noe av det beste med O’Neills Lang dags ferd mot natt er måten dramatikeren får frem hvordan karakterene bryter med seg selv, helt nede på replikknivå. Karakterene er fylt med indre motsetninger, som bobler til overflaten. Dette er noe av det som gjør dem til gode dramatiske personer. Store deler av sceneanvisningene i dramateksten instruerer nettopp skifter i karakterens stemningsleier underveis i replikkene. Tidvis klarer Runar Hodnes regi å få frem dette – og da er forstillingen på sitt beste. Men altfor ofte tar jeg meg i å savne en større oppmerksomhet overfor de små, men hyppige og heftige, skiftene hos karakterene underveis i enkeltreplikker.

Alle skuespillerne har tidspunkt hvor de er virkelig gode. Men ofte synes jeg både enkeltreplikker og dialogen mangler noe av spissheten, sårbarheten og usikkerheten som ligger i teksten. Dette utvikles riktignok noe mer utover i forestillingen, men jeg synes generelt regien strever med å nå helt opp til intensiteten og brodden som ligger i O’Neills skarpe dramatekst. Replikkene burde rett og slett kutte dypere enn de gjør.

Jakob Oftebro spiller mer på komikk og fysisk spill enn de andre skuespillerne, og særlig parodiene av faren er ganske morsomme. De komiske elementene er tidvis artige, men hadde nok fungert bedre som brudd mot det mer alvorstunge, dersom det dystre som ligger i O’Neills tekst hadde kommet enda tydeligere frem. Tidvis ler publikum av de mer giftige replikkene. Det ligger helt klart en god dose mørk humor under mye av skuespillet, men O’Neills tekst røsker også virkelig tak i en. Her ligger det noe uforløst i Oslo Nye Teaters iscenesettelse. Jeg vil bli enda mer rystet!

Enkelt sagt: Oslo Nye Teaters Lang dags ferd mot natt lever ikke opp til O’Neills tekst. Skuespillerne får lite hjelp av scenografi og kostymer, noe som overlater alt til spillet, og dermed blir den manglende brodden tydeliggjort. I overgangene mellom aktene projiseres uklare bilder av skuespillernes ansikter, nesten som om de er avspeilet i vann. Grepet skaper assosiasjoner til noe gjengangeraktig, og familien Tyrone er absolutt hjemsøkt. Men jeg skulle ønske denne hjemsøkelsen hadde kommet enda bedre frem i spillet – projiseringen i seg selv er ikke særlig virkningsfull. Sammen med den gjennomført grå estetikken blir symbolikken i stedet smurt litt vel tjukt på, så det tenderer mot det overtydelige. Det hjelper ikke at Maria Gyllenhoffs kostymedesign også er ensidig grått, grått og mer grått. Lang dags ferd mot natt ender dessverre opp som en grålig versjon av O’Neills finslipte drama.