Leirefattig leven

Hjemstedet til familien Blystad, den fiktive innlandsbygda Råset, har inntatt Torshovteatret. I Nationaltheatrets teaterversjon av Matias Faldbakkens kritikerroste roman fra 2019, Vi er fem, er scenegulvet innredet med et lyst podium som er dekket med grå betongfargede tepper. Langs kantene er podiet kuttet ujevnt på en måte som gir assosiasjoner til leire. Et par av teppene er hengt i kroker, slik at de strekker seg mot taket, og bak disse er det plassert en sofa, en bordhockey og diverse andre skrotete ting man kan forvente å finne stuet bort i en garasje. I taket henger en lenestol i brunt skinn. Vi er fem spilles av fire skuespillere. Ved forestillingens start entrer de scenen ikledd litt forskrudde, trashy kostymer og parykker i kortklipte frisyrer mens de stiller seg på en rekke, nærmest sammenklistrede. Barna Alf og Helene (Selome Emnetu og Magdalena Sousa Helly-Hansen) ønsker seg et småsøsken, og faren Tormod (Håkon Ramstad) sier seg enig i at “fem er et symmetrisk tall”. Kona Siv (Stine Fevik) blånekter, men etter hvert som barnas synkrone beding glir over til å handle om å skaffe seg en hund, lar hun seg overtale. Slik kommer elghunden Snusken inn i familien. Men familien blir ikke værende fem lenge – Snusken forsvinner snart på mystisk vis. Dermed blir familien på fire – som helst skulle vært fem – igjen ufullstendig, i hvert fall enn så lenge. Snart tar nemlig den nevenyttige Tormod saken i egne hender, og blir far til en mystisk skapning. Før dette skjer bruker regien tid på å etablere en doven familiedynamikk. Familien eksisterer innenfor rutiner det ikke later til at de har særlige problemer med. Kvalitetstiden spiller seg ut foran TV-en hvor de responderer og kommenterer nærmest i kor. Når den ene løfter et ben over det andre, følger de andre etter. Grepet fungerer til å etablere det tungrodde familielivet, men nedsiden er at det tar litt tid før forestillingen kommer ordentlig i gang. Familiens forhistorie pakkes ut etter hvert, men en tydeligere etablering av Tormod og Siv – og relasjonen mellom dem – tidligere, kunne nok ha bidratt til at forestillingen fikk et litt spenstigere fraspark.

En leireklump uten leire

I tillegg til den sofakjære sønnen Alf, spiller Emnetu også Tormods kaotiske kompis fra videregående Espen Heggelund. Ikledd skinnjakke og en solid hockeysveis entrer karakteren scenen mens Manowar spilles over høyttalerne. Senere doserer han patosfylt om betydningen av Metallicas debutplate Kill ‘Em All. Espen Heggelund er en artig karakter, og Emnetus rolletolkning er et høydepunkt. Scenene mellom henne og Ramstad er morsomme og har litt fart og villskap i seg, men selv når Tormod og Espen eksperimenterer som gale vitenskapsmenn i alkohol- og amfetaminrus, akkompagnert av høy rockemusikk og blinkende strobelys, kunne det med fordel vært skrudd til enda et hakk. Faldbakkens roman har et sterkt driv og et tempo jeg synes teaterforestillingen ikke helt klarer å matche. Særlig det faktum at leirebitene og de kjemiske stoffene som fyker rundt i garasjen i den ruspåvirkede oppfinnerraptusen blir etterlatt til publikums fantasi, gjør at det ikke oppleves vilt nok. Det er en tapt mulighet for forestillingen som helhet at den ikke utforsker leireklumpens materialitet i noen særlig grad. Ja, det har en effekt å forestille seg munnfullen idet Espen tar en “bit av leiren” og tygger på den, men det hadde vært mye mer virkningsfullt om Emnetu faktisk hadde hatt noe å tygge på. Den famøse klumpen, som Tormod skaper og som etter hvert blir et slags femte medlem av familien, fremstilles gjennom lysprojisering og lydeffekter. Hvorfor ikke slå til med en faktisk virkeliggjøring av leireskapningen? Til forskjell fra romanen kan teatret la kropper og gjenstander spilles ut i et faktisk rom. Klumpen kunne vært fremstilt på mange kreative måter, eller blitt spilt av en skuespiller. Lys- og lydgrepene oppleves som en lettvint løsning. Jeg savner spesialeffekter og teaterknep, slik man får servert hos for eksempel teaterkompaniet Susie Wang.

Siv-show

Selv om klumpen ikke tar plass på scenen, får den plass som familiens femte medlem. Dens rolle er imidlertid uklar: Er den en erstatning for Snusken, en tjener som vasker og lager mat, eller et familiemedlem? Den blir uansett ikke særlig godt behandlet. I en fascinerende scene nærmer Helene (Helly-Hansen) seg klumpen i et rom fylt med rødt flakkende lys. Mens hun snakker inn i en mikrofon som gir henne en forvrengt stemme, gjentar hun: “Skal vi smake på leiren?” med variasjoner. Helly-Hansen spiller ut den makabre overskridelsen godt, og lyd- og lysgrepende forsterker den litt groteske spenningen.

Etter hvert slår klumpen bokstavelig talt tilbake, og går amok – det går blant annet utover sveisen til frisøren. Hun kommer inn på scenen med en skallehette, men publikum går dessverre glipp selve “håravsugingen”, som det hadde vært mer virkningsfullt å se løst på scenen. Siv er forestillingens sentrum, ikke minst fordi hun har flere virkelig gode monologer som ligger ganske tett på Faldbakkens tekstlige forelegg. I disse scenene kommer de språklige kvalitetene og stemningen i romanen best frem, og sammen med Feviks strålende rolletolkning, er nok det en del av årsaken til at hun blir stående som forestillingens mest minneverdige karakter. Fevik har god komisk timing og mestrer vekslingen mellom å fremstå sympatisk og usympatisk veldig godt.

Uforløst potensial

I Ole Johan Skjelbreds regi er det rett og slett Siv som stråler mest – og ikke kun når hun ikler seg den lokale heltinnen Paulines hår. Faldbakkens romanfortellers fordelaktige blikk på den nevenyttige og vakre Tormod blir ikke oversatt til scenen, og familiefaren blir dessverre litt blass. Det svekker spenningen som ligger i den indre striden han fører med seg selv og dragkampen mellom den edru familiefaren og den rusede doktor Frankenstein-aktige siden av ham. Det er til slutt denne indre tevlingen som leder til fortellingens siste skjebnesvangre hendelse, og når denne ikke kommer godt nok frem, ender den dramatiske slutten i stedet opp som et antiklimaks.

Det er ingen liten oppgave å oversette Faldbakkens strålende roman til scenen, særlig med tanke på dens særegne stemning og språklige kvaliteter. Nationaltheatrets versjon har noen virkelig gode øyeblikk og skuespillere, men bærer dessverre preg av en god del uforløst potensial.