Er det noen rasister i rommet her?

På vei ned i Teaterkjeller’n til Oslo Nye Teater ruller en video på en liten skjerm. Det er en promoteringsfilm for en teaterforestilling om rasisme, men det er ikke Antiteaterets Rasisten det reklameres for, men snarere et skuespill i skuespillet. Rasisten følger nemlig en gruppe skuespillere og en regissør som forsøker å lage «viktig» og «modig» teater om hverdagsrasisme. Etter hvert blir det klart at produksjonen ikke akkurat er en rasismefri sone selv.

Antiteateret er kjent for å ta tak i brennbare problemstillinger, med bruk av grep som publikumsinvolvering og forflytninger gjennom ulike scenerom. Det byr de også på denne gangen. Mens publikum finner sine plasser i kjellerlokalet, rundt et kvadratisk scenegulv markert med hvit teip, setter skuespillerne seg ned mellom oss. Rommet er sparsommelig dekorert med hvite laken som er drapert langs noen av veggene og over publikums stoler. Forestillingen åpner med en samtale hvor Aurora (Natalie Bjerke Roland) forsøker å overbevise Noa (Tani Dibasey) om å bli med i produksjonen til en forestilling som handler om rasisme. Noas venn Hamza (Mohammed Aden Ali) er skeptisk og mener kompisen bør la være. Noa lar seg likevel overbevise, og vi tas med til prøvene for forestillingen som er regissert av Henrik (Jonas Hoff Oftebro) – en ung hvit mann.

Allerede her blir publikum inkludert, idet Oftebro gestikulerer mot oss og forklarer at «nå er hele kunstnerisk team samlet». Henrik forklarer at «her bruker vi ordet ‘melaninrike’», for det har han lest i Guro Sibekos Rasismens poetikk. Noa responderer med at han omtaler seg selv som «svart», og at det må andre gjerne også gjøre. På lignende vis beskriver Henrik Noa som en person med «helt uvurderlig mangfoldskompetanse», mens Noa selv spøkefullt sier: «I know about black shit». Dette er eksempler på at Antiteaterets forestilling tidlig etablerer hvordan hvite «allierte» ikke egentlig lytter til de det gjelder, men i stedet er mer opptatt av å vise frem hva de selv tror de kan. Kaster lys over rasistiske strukturer Regissør Henrik har en veldig enkel forståelse av hverdagsrasisme og er blind for strukturer. Når Noa forsøker å komme med sine konstruktive innspill, blir han avfeid og stemplet som vanskelig. Henrik er mildt sagt ikke lydhør for den høyst legitime kritikken, og ber Noa «si unnskyld for å ha kastet bort alles tid». Under prøveperioden hoper den store mengden små rasistiske stikk og mikroaggresjoner seg opp. På en side kan man si at scenene fra prøveperioden drar litt ut og bærer preg av å ville komme innom veldig mange problemstillinger og poenger knyttet til rasisme på en gang. Samtidig er det noe ved måten alt akkumuleres på som er en del av poenget, og som samlet utgjør en kritikk av hvordan institusjoner som teatrene er preget av skjeve maktforhold og fastgrodde strukturer.

Mohammed Aden Ali spiller den eneste karakteren som ikke er involvert i den fiktive teaterproduksjonen. Karakteren Hamza er Noas nære venn, som jobber på en ungdomsklubb etter å ha blitt permittert fra Teaterhøgskolen. Det kommer etter hvert frem at det kan ha ligget diskriminerende grunner bak permitteringen. Når Ali spretter inn på scenen, er det med en energi som skaper variasjon, og den gode kjemien mellom ham og Dibasey kommer blant annet til syne når de synger Nina Simones «To be young, gifted and black». Scenene mellom dem utgjør en velfungerende kontrast til øvingsrommet, som også kommer til uttrykk i måten de snakker på. De synliggjør hvordan Noa tilpasser seg sine hvite teaterkolleger og hvor mye slit som egentlig ligger i det. Videre står Hamza og Noa for flere nyanserte og kloke diskusjoner om rasisme, som er viktige for at Antiteaterets forestilling skal fungere. En av Hamzas treffende kommentarer lyder: «Rasisme er et white people problem». Han er tydelig på at det finnes en villet uvitenhet når det kommer til rasisme blant hvite folk. Det er et poeng som understrekes i løpet av forestillingen, både i kraft av det som utspiller seg på scenen og i interaksjonene med publikum.

Publikum aktiveres nemlig flere ganger i løpet av forestillingen, ved bruk av håndsopprekninger og direkte oppfølgingsspørsmål. Tidlig i forestillingen ber Noa oss om å respondere på en rekke påstander om rasisme. Noen publikummere blir bedt om å utdype hvorfor de er enige eller uenige om påstandene, og det varierer sterkt hvor snakkesalige eller nølende de er. Uansett bidrar grepet til å skjerpe publikums oppmerksomhet, hvor hver og en av oss tvinges til å reflektere aktivt over problemstillingene som tas opp fra scenen. «Tokenism» eller representasjon? Den fiktive forestillingen blir en suksess: Aftenposten og VG triller terningkast 5 og 6. Men fra Scenekunst.no får de «en merkelig slakt». Utfra det vi får se fra prøvene, vil jeg si at slakten er fortjent. Antiteaterets «Rasisten» behandler heldigvis tematikken på langt bedre vis.

Som følge av at skuespillerne legger det fiktive teaterstykket om rasisme bak seg, flyttes handlingen til andre steder på huset. Vi blir geleidet bort fra kjelleren gjennom en trang gang, og ut til Centralteatrets bakgård, hvor Noa balanserer full og opprørt oppå grønne søppelcontainere under en bakgårdsfeiring etter Heddaprisutdeling. Videre tas vi med opp trappen til hovedsalens balkongfoaje, hvor prøvene til regissørens neste produksjon foregår. Noa, Aurora, Finken og Tom Erik er nemlig med videre i en oppsetning av Byggmester Solness. Også her sitter publikum rundt et nærmest tomt scenegulv i firkantformasjon. Den eneste scenografien er en sølvfarget konstruksjon som ser ut som en slags dør, og som skuespillerne tidvis beveger seg gjennom.

Problemene fortsetter, heller ikke denne gangen blir Noa lyttet til. Han fortsetter gradvis å bli brutt ned og ser seg nødt til å finne seg i mye dritt, fordi han trenger å få betalt. Når Hamza vil ha ham med på teaterkurs for «kidsa» på ungdomsklubben K1 (Tøyen), må han si nei fordi det er ubetalt. Diskusjonen illustrerer hvordan det ligger strukturell makt bak finansiering – man kan se seg nødt til å ta til takke med «tokenism», fordi det betaler. I tillegg til diskusjonene mellom Noa og Hamza er det også flere scener hvor Noa og Aurora inntar ulike posisjoner i diskusjoner som berører strukturell kritikk versus representasjon, som får frem ulike perspektiver på en god måte. Publikum konfronteres Etter hvert får også Aurora nok, og forestillingen kulminerer i et etterlengtet oppgjør. Mot slutten skifter også stemningen idet Noa, eller kanskje er det skuespiller Tani Dibasey som nå henvender seg til oss alene på scenen, spør publikum direkte: «Etter alt det som har skjedd nå: Hvem kan si seg enig i at vi alle er en del av problemet?». De aller fleste rekker opp en hånd. Han henvender seg deretter direkte til de som ikke rakk opp hånda – det er en håndfull hvite personer – og spør hvorfor de ikke opplever at rasisme angår dem. Det er enormt direkte og konfronterende, men Dibasey er rolig og høflig, og han lar ikke publikummerne slippe unna uten å svare ordentlig. Han krever svar.

Unnskyldningene går i at «det er komplekst». Men egentlig er svaret veldig enkelt: Rasisme er et samfunnsproblem som angår oss alle. Dibasey gjør det tydelig at for de som ikke kunne si seg enig i påstanden, er forestillingen over. «Da er ikke slutten interessant for dere», sier han. Det fører til at et par forlater teatret, men på premieren er det to middelaldrende hvite kvinner som nekter å gå med på dette. En av dem påstår at hun er «fargeblind», og det leder til at en ung gutt i publikum tar ordet og forklarer tydelig og enkelt hvorfor det er en problematisk holdning å innta: Om man ikke ser farge, ser man heller ikke rasismen.

Situasjonen som oppstår som følge av konfrontasjonen er helt klart veldig ubehagelig. Det er tross alt et drastisk grep å be betalende publikummere om å gå før forestillingen egentlig er over. Det er første gang jeg har opplevd noe slikt, og det gjør inntrykk. Jeg ser heller ikke bort fra at det i løpet av spilleperioden kan dukke opp noen sinte leserinnlegg fra publikummere som er blitt bedt om å gå før avslutningen. Men grepet treffer som en helt eksplisitt forhandling om rommet vi befinner oss i, og denne formen for forhandling om plass opplever jeg at er en kjerne i forestillingen. Slike grep er et eksempel på noe av det som gjør at Antiteaterets forestillinger oppleves som kompromissløse og uten berøringsangst.

Så hvem er egentlig «Rasisten»? Regissør Henrik? Medspillerne Tom Erik, Finken, Tage og Sol? Vi i publikum? Poenget er at rasisme ikke kan reduseres til kun enkeltpersoners holdninger og oppførsel, men at det er et samfunnsproblem som også krever oppgjør med strukturer. I første omgang krever det at vi erkjenner at rasisme angår oss alle. Et aspekt ved den enormt direkte konfrontasjonen som jeg synes fungerer godt, er at de som føler at rasisme ikke har noe med dem å gjøre, så sjeldent konfronteres med standpunktet sitt. I Antiteaterets forestilling blir det derimot trukket frem i lyset og problematisert. Den sosiale situasjonen som skapes er helt klart ubehagelig, men det føles også korrekt at den er det. Dermed klarer Antiteaterets Rasisten – i motsetning til den fiktive forestillingen om rasisme som den handler om – å få frem hvor jævlig rasisme er.