Gul av misunnelse

I foajeen på Grusomhetens teater får publikum utdelt billetter på utrevede boksider. Mitt navn står på en bit av kolofonen til en 80-tallsutgave av Søren Kierkegaards Enten-eller. Nede i underetasjen, hvor publikum er plassert overfor hverandre på begge sider av scenen, er det strødd flere slike sammenkrøllede boksider utover scenegulvet. To skuespillere sitter på hver sin toetasjes trebenk på motsatte sider av scenen, akkompagnert av to trommeslagere – en kvinneside og en mannsside. Hans benk er innredet med bøker, utover hennes er det plassert en kassettspiller og en rekke kassetter.

Samtidig som mannen (Gisle Hass) skriver i en notatbok og river ut en lapp som han krøller sammen og kaster på gulvet, sier kvinnen (Anna Dworak) i en bebreidende tone: «Han skriver dikt», og hun forklarer at han legger sammenkrøllede dikt overalt i leiligheten. «Bøddelen ber om betenkningstid», står det på lappen han nå har skrevet. «Men hva betyr det?», spør hun – de to snakker ikke samme språk, og det er en av de mange grunnene til at forholdet ikke fungerer. I Betenkningstid utspiller det seg en forhandling om å plassere skyld for det havarerte samlivet, og paret forsøker å plassere og definere hverandre heller enn å søke en felles forståelse.

Ulike utgaver av paret Betenkningstid er skrevet av Marius Kolbenstvedt, som også står for regien, og Tale Næss. I forhåndsomtalen står det at dramaet er blitt til som et resultat av en kollektiv skriveprosess under pandemien. Musikkteaterforestillingen utspiller seg som en krangel i sanntid mellom utgavene av ham og henne som Hass og Dworak gestalter, men etter hvert trer også de to trommeslagerne frem (Silje Aker Johnsen og Frank Havrøy). De blir en del av handlingen som både skuespillere og musikere, og de spiller både på flere ulike instrumenter og synger. Det etableres et inntrykk av at de forestiller andre, yngre, utgaver av det samme paret, som representerer en mer romantisk og mindre komplisert fortid, idet de spiller ut parets felles minner.

Det er vanskelig å danne seg et konkret bilde av hva de to personene jobber med. Det er uklart om diktningen er hans fulltidsbeskjeftigelse, eller om det mer er en hobby som bygger opp rundt personligheten hans. Uansett fremstår han som en såkalt kulturmann, og later til å ha noen psykiske problemer han tidvis vender mot henne på et nokså manipulerende vis. Når det gjelder henne, blir det etter hvert klart at hun har en karriere i politikken, uten at det fremkommer helt tydelig hva det innebærer. Kanskje er hun en statsråd? Han nevner i hvert fall «statssekretæren din» flere ganger, da han i en sjalu tone beskriver en fyr han ikke fullt så subtilt anklager henne for å ha vært utro med. Er det noe han har diktet opp, eller har det faktisk skjedd? Det er et spørsmål som forblir åpent, og som fungerer spenningsskapende.

Mye av dialogen er god og forestillingen er på sitt beste når munnhuggeriet mellom Dworak og Hass får spillerom og uventede bemerkninger fyker mellom dem. Betenkningstid er tidvis preget av ordentlig treffende replikker, men helhetlig sett blir forestillingen noe utflytende. Særlig når det gjelder minnene er det ikke alt som virker like relevant, og teksten kunne godt vært spisset enda noen hakk. Det finnes mange historier om parforhold i krise, og det er krevende å få til noe som virkelig oppleves som originalt – her har Betenkningstid noe å gå på.

Brudd og fargesymbolikk Iblant glimter forestillingen til med øyeblikk hvor troper er snudd på hodet, som når hun i harnisk griper en øks og hugger til en hoggestabel. Mye av humoren fungerer godt: På et tidspunkt spør han om han kan få overnatte, og legger til «Vi trenger ikke ligge sammen», samtidig som hun ligger på alle fire på gulvet og kaster opp. Forestillingen har også flere velfungerende brudd, som gjør samlivsdramaet mer dynamisk. Et eksempel er når en dulting i én bok utløser en dominoeffekt, som i tur resulterer i at en kvinne (Henriette Blakstad) på en av publikumsradene på den andre siden av scenen plutselig reiser seg og begynner å fortelle om et blodig mareritt. Det er ikke umiddelbart åpenbart hvem hun er, men etter hvert dannes det et inntrykk av at hun forestiller enda en utgave av kvinnen. Det forblir likevel uklart hvorvidt hun representerer en annen tid, en utgave av personligheten hennes eller noe annet. Blakstad, som er danser, tilfører forestillingen en fysisk dimensjon. Dette fungerer i og for seg til å bryte opp i dialogen der hun balanserer på utbrettede papirlapper på gulvet og vrenger et kassettbånd mellom hendene. Likevel virker inkluderingen av denne karakteren litt umotivert siden hva hun er ment å representere og funksjonen hennes forblir såpass uklar.

Alle de tre kvinnene er kledd i gule overdeler, og i dialogen refereres det stadig til en «gul kjole» som kvinnen har hatt siden paret møttes. Ifølge Store norske leksikon «forbindes gult i positiv forstand med sol, varme, modenhet, sunnhet og energi. I negativ forstand brukes gult til farevarsling, og brukes som symbol på umodenhet, giftighet og sykdom». Leksikonartikkelen legger til at gul også kan være assosiert med «misunnelse, falskhet og feighet». Det er passende symbolikk, som er litt artig å pakke ut – men fargebruken tilfører ikke forestillingen særlig mye utover den assosierte betydningen den vekker. Det er symptomatisk for Betenkningstid sett som helhet: Her er det mange elementer som er fine i seg selv, men jeg sitter ikke igjen med en følelse av at de til slutt går opp i en større enhet. Resultatet er en forestilling som oppleves litt ufokusert og uforløst til tross for en tidvis treffende og skarp dialog og flere gode prestasjoner fra de medvirkende aktørenes side.