Gud, hvis du ennå ser

Under open himmel er Erik Ulfsbys siste regissørgjerning som sjef ved Det Norske Teatret. Ulfsby spilte selv i en oppsetning av dramaet ved Trøndelag Teater for nesten 30 år siden, ikke lenge etter at den serbisk-amerikanske dramatikeren Steve Tesich skrev skuespillet, med 90-tallets kriger i Øst-Europa som bakteppe. Det er lett å forstå hvorfor den avtroppende teatersjefen nå velger å løfte Steve Tesichs Under open himmel til hovedscenen: Teaterstykket er en rik utforskning av store spørsmål knyttet til krig, kunst, religion og det menneskelige – ispedd en god dose skarp, mørk og tørr humor. I Under open himmel møter vi Angel (Amell Basic) og Al (Peiman Azizpour). De to karakterene fremstår som rake motsetninger: Angel er sterk, men uutdannet, og Al er intellektuell. Forestillingen åpner med at Angel står på en oljetønne, bundet på hender og føtter, og med en løkke rundt halsen. Al redder ham, mest fordi han trenger en «okse til å dra kjerra», men lover til gjengjeld å «kultivere ånda» til Angel. Rundt dem raser en borgerkrig, og de to flyktningene forsøker å komme seg til det forjettede «Fridomens land».

En vannprinter til besvær

Billedkunstner Lars Ramberg står bak forestillingens visuelle utrykk. Scenografien består av monumentale bokstaver som ligger strødd på scenen, og det massive og industrielle uttrykket ved de betongaktige konstruksjonene fungerer godt visuelt. Stilt opp på rekke, staver de i løpet av forestillingen ord som «FRIDOM», «ORD» og «MORD». Al entrer scenen strevende, trekkende på en tilhenger som er dekket av en presenning, som en slags Mor Courage-skikkelse. Under ligger kunstverk han har hentet ut av bombede museer, og han håper at kunstsamlingen skal vise seg verdig innpass i «Fridomens land». Det Norske Teatret har fått låne kunstverk Oslo kommunes kunstsamling, og disse blir varsomt håndtert på scenen. Det er et fint samarbeid, men jeg kan ikke unngå å bli litt småirritert av hvordan det i informasjonsmaterialet og under premieresamtalen som finner sted før forestillingens start, understrekes at vi i akkurat denne forestillingen kan oppleve ekte kunst på scenen. I dette ligger det en undertone av at billedkunst er Kunst med stor K – jeg regner med at teatret er enig i scenografi også kan være kunst, og at hovedscenen har vært fylt med ekte kunst mange ganger før, for ikke å snakke om scenekunst. Med denne innvendingen tolker jeg kanskje fremhevingen av de lånte kunstverkene i verste mening, men det synes likevel verdt å påpeke fordi en de mest betydningsfulle svakhetene ved Under open himmel er nettopp at forestillingen har et høyt visuelt ambisjonsnivå, som ikke alltid lander like godt som teater. Selv om scenografien fungerer fint, skjærer det seg et annet sted i møtet mellom teksten og det visuelle uttrykket: I overgangene mellom scenene – ved hjelp av en vannprinter – tegnes det mønstre og bokstaver i vannstråler som renner fremst på scenen. Vannprinteren muliggjør omskiftinger av scenografien, de monumentale bokstavene omrokeres og gir et inntrykk av at Al og Angel beveger seg videre i et landskap. Det er helt klart et slående syn, og det er ganske kult å se ord tegne seg i dryppende vann, men som teatergrep er det ikke godt nok inkorporert i forestillingen og blir derfor et element som trekker ned helhetsopplevelsen. De vannskrevne ordene er svært oppmerksomhetskrevende brudd med handlingen og svekker publikums mulighet til å sitte med og virkelig fordøye Tesichs replikker. Ordene som printes med vann er assosiative og åpenbart inspirert av teksten, men i møte med Tesichs drama blir frasene altfor ofte et banalt tilskudd. På sitt verste opplever jeg at grepet avskjærer og tar noe av brodden fra Tesichs tekst.

Guds skue

På vei mot «Fridomens land» stilles Al og Angel overfor moralske prøvelser. På et tidspunkt får de valget om å drepe den nylig gjenoppståtte Jesus Kristus eller selv bli drept. For Al later det ikke til å være et altfor vanskelig valg: «Etter mykje sjelekval har eg valgt døden – for nokon andre», ytrer han tørt. En blodig rocke-Jesus (Einar Halle), med stigmata, korstatovering på brystet og cello (et nikk til Hank von Helvetes tolkning av Kristus i Ulfbys Jesus Christ Superstar, Det Norske Teatret 2009?), føres inn av en munk (Pål Christian Eggen). I den påfølgende scenen balanseres blodig alvor med humor, med en stigende intensitet og sårhet. Scenen får meg til å tenke på Gunvor Hofmos dikt «Det er ingen hverdag mer», som ble utgitt i etterkant av andre verdenskrig – et annet eksempel på menneskehetens historiske bunnpunkter. Det åpner og avsluttes med den korte strofen: «Gud, hvis du ennå ser: / det er ingen hverdag mer». Diktet ble publisert i samlingen titulert Jeg vil hjem til menneskene (1946), og boktittelen vitner om en lengsel som også er til stede i Under open himmel, især hos Angel: en lengsel etter nærhet, fellesskap og kjærlighet. Idet munken roper desperat: «Vi får det ikkje til, Herre!», og Jesus bare fortsetter å spille cello på et fraværende vis, aktualiseres spørsmålet: Spiller det noen rolle om Gud finnes eller ikke, så lenge han uansett ikke ser oss? Scenen som utspiller seg, er et av forestillingens høydepunkt. Tesichs Under open himmel pløyer ned i det grunnleggende fortvilende ved menneskelivet, og jeg synes skuespillerne jevnt over makter å formidle dette. Om Gud finnes: Følger han fortsatt med på hva menneskene gjør? Ser han oss, ser han hva vi gjør mot hverandre? Holder det at vi mennesker ser hverandre? Ser vi hverandre? Dette er noen av spørsmålene som ligger mellom linjene i Under open himmel, og jeg tror nettopp teatret er et egnet rom for slike problemstillinger: Å stille noe opp til skue – det heter tross alt skuespill – er helt grunnleggende for teatret. I Under open himmel ender det med at Al og Angel korsfestes, henrettelsesmetoden består bokstavelig talt i å utstilles. I forestillingen henges de rett og slett opp på et museum og ender på makabert vis som et slags kunstverk. «Det skal dei ha, styrken dei ber andres liding med er ganske imponerande», sier Angel om de som kommer for å iakkta dem. Ved hjelp av en svak opplysning av salen, konfronteres publikum: Det er vi som er «dei». Hvis Gud ikke lenger ser, kanskje vi mennesker må forplikte oss til å se andres lidelser. I en monolog i andre del av forestillingen, uttrykker en desperat Al at problemet ikke er at vi mennesker ikke forstår andres lidelser: «Vi forstår det, men vi går videre. Eg forstår alt sammen, men før det kan gripe meg, går eg videre». Det er nesten ikke til å bære, og denne nærmest uutholdelige erkjennelsen artikuleres godt i Tesichs drama. Vi kan ikke nøye oss med at vi vet hva som foregår, vi må også la det gripe oss. Det aller verste kan ikke få bli hverdag.