Fra Djevelbukta til Mjøsa

Salamanderkrigen, skrevet av Karel Čapek og utgitt i 1936, er en skremmende treffende og hysterisk morsom satirisk roman om menneskers rovdrift på hverandre og ikke-menneskelige andre. Čapeks tekst oppleves som samfunnskommenterende i lys av fascismen som preget Europa i tiden da romanen ble skrevet og fremsynt med tanke på verdenskrigen som brøt ut få år etter utgivelsen. Romanen kretser om oppdagelsen av salamandrene, amfibier som viser seg å utvikle og formere seg i et rivende tempo. Det kan man tjene penger på! Men etter hvert blir det tydelig at menneskenes grådighet koster. I Ole Johan Skjelbreds regi er handlingen lagt til vår samtid og Teater Innlandets lokalstrøk, krydret med lokale og dagsaktuelle referanser – her er det vårt oljedynkede samfunn som skal avkles. Det sølvglinsende draperte stoffet – scenograf Fredrik Floens gjennomgående grep i forestillingen – gir assosiasjoner til den glinsende oljen Norge har tjent seg rik på, men også til fiksjonsfortellingens nye olje: salamandrene. Denne flertydigheten fungerer godt. Stoffet er sydd sammen med en masse rynker og volanger, sammenbundet med våpenskjoldlignende tegninger av sølvsalamandre. I starten rammer tekstilstykkene inn scenen som scenetepper, men etter hvert som forestillingen skrider frem tjener scenografien også andre funksjoner, som å forestille havoverflaten som skuespillerne kan dykke ned i etter perler. Mot slutten blir tøyet trukket ned fra sitt oppheng og snurret rundt et par metallstativ. Her forestiller stoffet noe mer diffust og makabert – kanskje skinnet til døde salamandre?

Salamandre og andre raringer

Forestillingen åpner med munter muzakaktig instrumentell musikk, og idet de fem skuespillerne entrer scenen ikledd tullete kostymer og sminke, stemmer de i lystig sang. I løpet av forestillingen gestalter skuespillerne en rekke ulike roller. De tøysete og overdrevne kostymene passer til en tilsvarende spillestil, hvor fysiske bevegelser ofte ledsages av lydeffekter. Grepet er tidvis vellykket, men krever en høy grad av presisjon, og noen ganger glipper det litt. I enkelte scener kan lydeffektene gjerne erstattes med mer bruk av et musikalt lyddesign, noe som fungerer veldig godt i flere scener i forestillingen. Salamandrene blir først oppdaget i Djevelbukta av en eksentrisk sjømann (Anne Guri Tvedt) på perlejakt. Sjømannen oppsøker deretter en investor for å utvide driften. Karel Čapeks tsjekkiske industrikaptein G. H. Bondy er i denne utgaven portrettert som den lokale investoren og hotell- og eiendomsbaronen Arthur Buckhardt (Tom Styve), byggheren bak Mjøstårnet (verdens nest høyeste trebygning!). En avtale inngås, men salamandrene forblir ikke en forretningshemmelighet lenge. Første gang vi får se en salamander på scenen, er scenen mørklagt og røyktung, fylt med dype elektriske gitarriff. Vindblåsere sørger for at sølvstoffene flakker hektisk. Salamanderen gjør sin dramatiske entré, med skuespiller Joachim Joachimsen kledd i et glinsende sort kostyme med en stor hette. Stoffet ser ut som skinn, men gir også inntrykk av noe mer syntetisk og søppelsekkaktig, med bobleplast festet på tuppen av halen.

Kapitalistisk utbytting og parallell til klimakrisen

I en generalforsamling på “Perlinor Arena” på Hamar bestemmer selskapet – som i utgangspunktet beriket seg på salamandrenes hjelp til å dykke etter perler– seg for å “rebrande” til å bli “Salamander syndicate”, et bredere selskap som gir assosiasjoner til Statoils navnebytte til Equinor. Planen innebærer å selge salamandrene som billig arbeidskraft, og Buckhardt kan avsløre at 80 000 salamandere allerede arbeider på havbunnen i Nordsjøen. Dyrene slavegjøres og utnyttes i all mulig produksjon, nærmest som et råstoff. Den brutale realiteten er en skarp kontrast til kapitalistenes selvgratulerende feiring. Scenen gjør narr av corporate-kultur med kapitalismekritisk brodd, hvor Buckhardt og hans entourage fistpumper til basstung musikk mens han kaster ut intetsigende slagord om deres «purpose»: “Energy for people” og “searching for better”! Mens menneskene bygger sin verden på salamandrenes skuldre, utvikler og spres dyrene i et forrykende tempo, og snart slår de tilbake. “Hallo mennesker, chief salamander speaking” lyder det fra salamanderen, som etter hvert som han kler av seg deler av øglekostymet i løpet av forestillingen får et stadig mer menneskelignende uttrykk. “Det er litt for mange av oss, derfor må vi sprenge bittelitt av fastlandet”, forklarer han. Salamandrene har tilsynelatende ingen hevnlyst mot menneskene, snarere har menneskeheten satt i gang noe de har mistet fullstendig kontroll over, men må ta konsekvensene av: Menneskene er selv skyldige i den ekstreme utbredelsen av salamandrene. På denne måten er havnivåstigningen som salamandrene sørger for en form for menneskeskapt plantær forandring. Mot slutten står menneskesivilisasjonen for fall. Ingen klarer å samarbeide, og Buckhardt og andre selger fortsatt våpen til salamandrene, som finansieres av alle verdens banker og selskaper som Equinor. Det er uansett for sent. Men selv om verden går til helvete, vil vel Norge klare seg? Til tross for at størsteparten av verden nå er under vann, kommer vel ikke salamandrene hit? Her treffer forestillingen en nerve i sin parallell til den manglende erkjennelsen av klimakrisens realiteter, med politikernes fortsatte insistering på en videreføring av norsk oljeutvinning og utbredelse av klimafornektelse i Norge. Den norske eksepsjonalismen står for fall, og det gjør Dovre og Mjøsatårnet også – mens Mjøsa renner ut i Nordsjøen.

Adaptasjon med vekt på Čapeks humor og absurditeter

Adaptasjoner av lengre romaner til scenen krever ofte nedskjæringer, og valg av hva som oversettes fra tekst til scene er uttrykk for dramatisererens tolkningsvalg. Čapeks Salamanderkrigen er tredelt, handlingen er episodisk fortalt, og leseren møter et bredt spekter av karakterer. Skjelbreds dramatisering og regi er en komprimert utgave av fortellingen med et forenklet persongalleri, men romanens plotstruktur er likevel gjenkjennbar. En scene som finner sted tidlig i forestillingen, like etter at sjøkapteinen og Buckhardt har inngått sin forretningsavtale, er betegnende for tolkningen som ligger bak adaptasjonsvalgene. Lily (Tone Oline Knivsflå) og Abe (Joachim Joachimsen), to privilegerte, virkelighetsfjerne og selvopptatte unge mennesker er på strandtur i tropiske strøk. Lily oppfører seg som om hun er verdens midtpunkt – noe Abe ser ut til å være enig i – og dagdrømmer om å spille inn en film eller serie med seg selv i hovedrollen. Når de oppdager salamandre i vannet, passer de godt inn i denne fantasien: “De er havguder, tritoner, de hyller meg”, utbryter den vordende skuespillerinnen. At de ender med å drepe ett av dyrene under innspillingen av en “pilot”, bryr de seg ikke nevneverdig om. Scenen er en komisk og samtidig dyster refleksjon over menneskenes selvopptatthet og manglende empati for andre levende vesener. Samtidig er den ikke essensiell for handlingen – Salamanderkrigen kunne blitt fortalt uten denne strandscenen, men den er hysterisk morsom både i boken og på scenen. Jeg setter pris på at scenen er inkludert og ser den som betegnende for tolkningsvalgene som ligger bak Skjelbreds adaptasjon: Forestillingens hovedanliggende er absurditet, humor og satire, med en samfunnskritisk brodd som rammer bredt heller enn sylskarpt, og fungerer som kommenterende overfor en bredere problemhorisont knyttet til saker som klimaendringer, kunstig intelligens, økonomisk utnytting av arbeidskraft og dyrevelferd. I boken opplever jeg at Čapek lodder dypere enn denne forestillingen gjør, særlig i det avsluttende romankapitlet som ikke er inkludert i forestillingen. Her går forfatteren i dialog med sin egen indre stemme – et metakommenterende grep som åpner for dypere refleksjoner over fortellingen som er blitt fortalt, og menneskehetens mulige fremtid. Kanskje kunne forestillingen vært tjent med å i større grad åpne et slikt refleksjonsrom. Samtidig opplever jeg at adaptasjonen ivaretar Čapeks absurde snålhet og mørke humor, og at nettopp dette er denne regiens hovedanliggende. I dette lykkes forestillingen så absolutt.