Såre og sitrende speilinger

Det kan være smertefullt å lengte etter nærhet, men det innebærer også en prøvelse i å motsette seg en annens ønske om kontakt. I Einkvan møter vi to unge menn, to eldre kvinner og to eldre menn – nærmere bestemt to sønn-mor-far-konstellasjoner, hvis relasjoner er preget av spenningen mellom avstand og nærvær. Rolleparene er i dramateksten oppført som den fyrste og den andre, og de speiler hverandre også på replikknivå. Ofte gjentar de omtrent de samme replikkene, eller med små variasjoner. De ligner utseendemessig på hverandre, noe som er gjennomført også i forestillingen. De to unge mennene er begge malere som har et anstrengt forhold til sine foreldre, som de ikke har sett på flere år. I løpet av forestillingen forsøker foreldrene å få kontakt med sønnene sine, men møtes med taushet. Alle karakterene befinner seg hele tiden på scenen, men veksler mellom hvem de henvender seg til, og iblant er henvendelsen mer uklar, som om karakterene mest taler til seg selv.

Scenen er innrammet av en foldet plastduk som skaper en avstand mellom om publikum og det som foregår på scenen. Plasten er dels gjennomsiktig og ugjennomtrengelig på samme tid, som en membran mellom karakterene og publikum. Langs sceneveggene er det plassert rader med lysstoffrør som lyssetter plastmembranen på en måte som skaper et inntrykk av et levende materiale. Over duken henger det to store skjermer som viser liveoverføring fra to kameraer. Filmingen er preget av ekstremt nærgående kameraføring som gjør at vi kommer tett på skuespillerne, men får lite inntrykk av hvordan det ser ut rundt dem på scenen bak membranen. Det eneste vi får se er et badekar, som den fyrste og den andre unge mannen tidvis tar plass i. Vannet fungerer både på et taktilt og et symbolsk plan. Det konnoterer speilinger og en slags forvridd dobbelthet – selv ens egen kropp ser alltid litt forvridd ut gjennom vannspeilet når den er nedsenket i vann.

Dobbelteksponering

Karakterene i Einkvan er ikke bare dobbeltgjengere, de fremstår som speilinger av hverandre. Likheten mellom karakterparene underbygges av den nærgående kameraføringen, som også tilfører et ironisk lag idet individualiteten i ansiktene deres nærmest viskes ut jo nærmere kamera kommer. Det fungerer som en form for dobbelteksponering, hvor både Fosses tekst og Horns regi åpner for å tolke parene som to utgaver av den samme personen, samtidig som de aldri helt smelter sammen.

Særlig den unge mannens dobbelthet har noe urovekkende ved seg, noe som spilles ut i interaksjonene mellom Preben Hodneland og Vetle Bergan, som spiller henholdsvis den fyrste og den andre unge mannen. Intensiteten bygger seg opp i løpet av forestillingen, og når et klimaks før en slags forsoning. Det ubehagelige som ligger i at de unge mennene ikke svarer når foreldrene forsøker å nå frem til dem, vokser også sterkere etter hvert som forestillingen skrider frem. Det må være noe som ligger bak den tause avvisningen, men ved å ikke få dette noe servert i klartekst, inviteres publikum inn i et ganske åpent tolkningsrom.

Kameragrep på lag med teksten

Også denne gangen har Kjersti Horn med seg Mads Sjøgård Pettersen som videoregissør, i likhet med tidligere produksjoner ved Det Norske Teatret, Kristin Lavransdotter og Raskolnikov, samt fjorårets Romeo og Julie på Den Nationale Scene. Filmoverføring var også et sentralt grep i Horns Ei kvinnes kampar og forvandlingar. Til tross for at bruk av kamera er et grep det er å forvente av en Horn-produksjon, oppleves det heller ikke denne gangen som forutsigbart eller tilstivnet. I hver av disse forestillingene fremstår grepet tvert om som bygget på grundig tekstarbeid, hvor filmingen spiller på lag med tolkningene av tekstene.

I Fosses Einkvan er nettopp spenningene mellom avstand og nærvær sentralt, og kameragrepet bidrar til å borre dypere i dette på særegent vis. Særlig kontrasten mellom foreldrenes lengsel etter nærhet og den visuelle insisteringen på nærvær som kameraoverføringen står for, fungerer svært godt. Den påtrengende zoomingen krever også noe særlig av skuespillerne, som alle mestrer å formidle en tilstedeværelse gjennom kameralinsen. Her spiller de ikke med hele kroppen, men tidvis kun med et utsnitt av sitt eget ansikt. Det krever presisjon og en kontroll som hele ensemblet overbeviser om at de har. Sammen med dynamikken som tilføres av komponist og lyddesigner Erik Hedins musikk, skaper skuespillerprestasjonene og kameraregien en underlig, urovekkende og sår stemning.

En teaterbegivhenet

I forkant av premieren var det knyttet mange forventninger til forestillingen, og ikke minst til Jon Fosses nyskrevne dramatekst. Det er ikke så rart, det er tross alt snakk om vår egne nylige Nobelprisvinner. Einkvan er Fosses første urpremiere etter prisen, og det er helt på sin plass at den spilles ved nettopp Det Norske Teatret. Forlaget Samlaget har også koordinert lanseringen av bokutgivelsen med premieredatoen. Det er en teaterbegivenhet, og Fosses Einkvan lever opp til forventningene. Teksten er et enda skarpere og finstemt drama enn fjorårets I svarte skogen inne: Her kommer Fosses karakteristiske evne til å løfte tilsynelatende enkle replikker gjennom pauser og gjentakelser til sin fulle rett. Som for eksempel frasen «alt er som før», som lades med ytterligere betydning hver gang den ytres. Eller når en av morsrollene sier at «det var så kjekt» å treffe på sønnen sin, som hun ikke har sett på flere år – til tross for at han ikke vedkjenner seg henne. Det er tydelig at ordene ikke strekker til, noe som understrekes ved at hun like etter legger til «eller korleis eg no skal seie det». Det er så mye som sies i denne enkle påpekningen av det usigelige. Jeg tror Einkvan kommer til å bli stående som et betydelig tilskudd til Fosses allerede rike dramatiske forfatterskapet.

Forventningene knyttet til Kjersti Horn som påtroppende teatersjef ved Det Norske Teatret har heller ikke minket etter denne forestillingen – Einkvan lover godt for det kunstneriske ambisjonsnivået ved teatret fremover. Horn har en særegen evne til å utforske spenninger som allerede eksisterer i teaterrommet, som avstander mellom skuespillere og publikum. Denne gangen har hun og ensemblet skapt en naken forestilling – på flere plan. Bare det å slippe så tett innpå ansiktene til skuespillerne mens de gråter, oppleves veldig intimt. Resultatet er en slags affektiv smitte. Jeg kjenner intensiteten og hvordan en sitrende følelse vokser i meg selv når forestillingen skrider frem. Einkvan er en sår forestilling som røsker tak i en, og det er jo tross alt det jeg ønsker at en kunstopplevelse gjøre.