Pust inn Susie Wang, pust ut kjedelig teater

I et sterilt rom med hvite flisvegger befinner studioet til pusteinstruktøren Dr. Jack seg. Rommet er vindusløst, og frisk luft strømmer inn gjennom ventilasjonsrør, synliggjort i blafrende treningsbånd hengende i et yogaballstativ. Rommet er ellers sparsommelig innredet med yogamatter og håndklær. Hit kommer de tre overtidsgravide vordende mødrene Sheila, Skyler og Zoe (henholdsvis Mona Synnøve Solhaug, Julie Solberg og Selome Emnetu) for å forberede seg til fødsel. Zoe har med seg Clay, hvis fremste egenskap later til å være evnen til å finne gode parkeringsplasser. Han deltar ivrig med en oppblåsbar mage. Skylers mann, Morty, dukker opp, men bare for å låne kjærestens kredittkort, før han forsvinner raskt ut igjen. Sheilas mann, John, kunne dessverre ikke komme – han fikk en «call» fra Kina kvelden før. Heavy breathers spilles nemlig på tjukk vestkyst-amerikansk, et språkgrep som er kjent fra Susie Wangs verktøykasse, og som også denne gangen fungerer som en lek med, og fordreining av, Hollywood-klisjeer.

«Hello, beautiful mammals», hilser Dr. Jack kvinnene. Han beordrer kursdeltakerne til å puste inn «light» og ut «darkness», og følger opp med liknende begrepspar, som etter hvert sklir over i opposisjonspar som «peace» og «war», og simpel modernitetskritikk i form av motsetningene «mountains» og «skyscrapers», samt min personlige favoritt: inn med «wolves» og ut med «cars».

Å puste er ikke bare lett, til tross for at det er naturlig. Når Skyler får pusteproblemer, innrømmer hun at hun er «so bad at breathing». Dr. Jack forsikrer henne på nedlatende vis om at å være dårlig til å puste ikke betyr at hun er et dårlig menneske. Men Dr. Jacks bekreftelse er langt fra betingelsesløs: På et tidspunkt prøver han seg på Sheila gjennom gaslighte henne og si at mannen hennes ikke finnes, at hun har funnet ham opp: «There is no John». Den påfølgende avvisningen møter han ikke overraskende med et plutselig sinne og et stikk: «Go ahead and be alone».

Den høyst sannsynlig selvtitulerte «doktor» er et kvalmende komisk eksempel på det jeg oppfatter som giftig økomaskulinitet. Under dekke av å hylle kvinnene og deres reproduktive evner, bobler en selvhevdelse og misogyn domineringstrang til overflaten. Han applauderer dem for å velge å føde naturlig og å la «mother nature» styre skuten. Merkelig nok er det mange av hans regler som må følges for å leve opp til dette «kvinnelige» naturlighetsidealet. Selvgratulerende er han overbevist om sin egen – og andre menns – sentrale rolle i livets mirakel. Karakteriseringen er gysende, morsom og bitende. Dr. Jack fungerer som en påminnelse om hvordan giftig – og samtidig skjør – maskulinitet syder i miljøer som hevder å «hylle» kvinnekropper, men som mest av alt objektiverer kvinner.

Fødsler og orgasmer

Susie Wang henter ofte inspirasjon fra film, denne gangen er det primært sci-fi-sjangeren som er representert, og den gjenspeiles både i scenografiens vindusløse rom med fremtredende ventilasjonsrør og i handlingen: Etter en het aften i et romskip, hevder Sheila at hun skal føde en «ancient alien princess», som skal redde verden. De andre er skeptiske – Dr. Jack og Clay tilsynelatende først og fremst fordi de ikke tror «multiple orgasms» eksisterer og avskriver det som en urban myte. De snakker nedsettende om og påfører Sheila seksuell skam, men ser samtidig på seg selv som good guys som kan hjelpe en slik stakkarslig kvinne.

Det viser seg snart at det faktisk er noe overnaturlig ved Sheilas graviditet. Selve fødselen blir heller ikke gjennomført på såkalt naturlig vis: Dr. Jack er overbevist om at en enorm kreftsvulst skjuler seg under den svulmende magen, og trekker ut en blodig, grotesk eggformet gjenstand. Sheila overlever fjerningen av eggsvulsten, og det blir åpenbart at hun hadde mer peiling på hva befant seg inni kroppen hennes enn «doktoren». Etter hvert blir myter om kvinners orgasmekapasitet bekreftet når jordiske og overjordiske skapninger smelter sammen, noe som gjør mennene fullstendig overflødige og tilsidesatt. Det hele blir akkompagnert av det man må kalle cheesy sexy rockemusikk.

Men den nytelsesfulle stønningen blir snart erstattet av en annen form for tungpustethet når ventilasjonsanlegget kortslutter. Hva hjelper Dr. Jacks pusteøvelser – inn med power og ut med weakness – når det ikke er noe oksygen å puste inn? Avslutningen er imidlertid komisk nok helt i tråd med Hollywood-filmens logikk om en heltemodig redning i siste liten.

I Susie Wangs boble

Uten at det blir eksplisitt gir settingen inntrykk av å finne sted i et slags California som er dels gjenkjennelig og dels svært underlig og urovekkende. Bekymringene knyttet «the planet», og ideen om at denne trenger å reddes, bærer gjenklang fra vår egen økologiske krisetid, men etter hvert som forestillingen skrider frem, blir det tydelig at det må være noe annet på gang i fiksjonsverdenen vi får et innblikk i. Et eksempel er Dr. Jacks advarsel om å unngå det «risky» drikkevannet. Advarselen fungerer på to plan: Den vitner både om hans kontrollerende kultlederaktige adferd, men kan også peke mot at samfunnet slik det ser ut utenfor pustestudioets fire vegger har tatt en mer dystopisk retning. Hvordan er egentlig pustemulighetene utenfor?

Og finnes det egentlig noe utenfor i en tid hvor mikroplast finnes i sæd og morkake? Jeg opplever at Susie Wang med Heavy breathers har tonet Freud noe ned (slapp av, det er fortsatt nok) og beveget seg lenger inn i et økokritisk territorium i sin utforskning av både naturen og det såkalt naturlige. I Dr. Jacks studio – som ironisk nok er som kjemisk renset for organisk materiale, i et hermetisk lukket rom under bakken – siver engstelser knyttet til forurensing og planetens tilstand til overflaten, men får bare utløp i konspirasjonsteorier, handlingslammelse og dobbeltmoralske stikk mot overbefolkning. Om vi ikke er bedre rustet enn det, kan vi kanskje like gjerne sette vår lit til at intelligent liv fra andre planeter skal redde oss? Det er til å le og grine av. Susie Wang gir oss heldigvis anledning til å le. 

Heavy breathers er skarpt og samfunnskommenterende, morsomt og ekkelt, og spilt med et godt grep om tempo. Susie Wang har en tydelig signatur, også i denne forestillingen er mange av elementene som tas i bruk som forventet – her er det duket for blod og gørr, vold og groteske fødsler, imponerende praktiske effekter og vitsing med corny amerikansk kultur. Likevel oppleves ikke formen som forutsigbar eller tilstivnet. Selv om verktøykassen langt på vei består av de samme elementene som i tidligere forestillinger, er det nettopp i spennet mellom det gjenkjennelige og det overraskende og sjokkerende Susie Wang boltrer seg på lekent vis. Susie Wang representerer sitt eget univers innenfor norsk teater, og luften er frisk i deres lille boble.