Verbale knyttnever og bunnløse konjakkflasker

Hvem er redd for Virginia Woolf? utspiller seg i stuen hjemme hos ekteparet Martha og George. På Kanonhallen er scenen innredet i en smakfull skandinavisk sekstitallsstil, innrammet av mørke trebenker på alle fire sider. Interiøret matcher karakterene, som også er pent kledd i sekstitallskjoler og -dresser. Men når det gjelder forholdet til Martha og George, er fasaden tynnslitt.

Handlingen foregår i de sene nattetimer etter en minglefest ved universitetet, hvor George underviser i historie og Marthas far er rektor. Etter festen har hun invitert den nyansatte unge akademikeren Nick og hans kone Honey hjem på nachspiel. Allerede før gjestene kommer, er den heftige og stygge sjargongen mellom ekteparet etablert. Etter hvert som natten glir mot dag, serveres både enorme mengder alkohol og verbale knyttnever.

En av de store styrkene ved Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf? er hvordan teksten utforsker og leker med virkelighet og illusjon. Hanne Tømtas regi tar denne styrken alvorlig. En vrangforestilling kan ikke enkelt avskrives som noe falskt, en løgn er ikke bare en usannhet. Innad i dramaet er det tydelig at fortellinger og fiksjonalitet er omskiftelige og uforutsigelige størrelser som har makt til å prege relasjoner mellom mennesker samt enkeltindivider på et dypt psykologisk nivå. På et tidspunkt kritiserer Nick vertens sleipe kommentarer med replikken: «Det er umulig å vite om det du sier er sant eller ikke.» George parerer med å konstatere at det er akkurat det som er meningen.

Giftig samliv

Martha og George er gode matcher for hverandre når det gjelder å nå nye høyder av grusomheter i munnhuggeriet som utspiller seg mellom dem. «Boksekampen» Martha på et tidspunkt forteller gjestene om, da hun «på spøk» ga ektemannen en på tygga foran sin far, blir presentert som en komisk anekdote: Hun «mente det ikke, det var mest morsomt», men tar ikke bort slagene hun har voldt ham. Og han holder heller ikke tilbake når det kommer til henne. Forholdet mellom dem er gjennomgående dysfunksjonelt.

Laila Goody og Trond Espen Seim er gode til å få fram nyansene i det giftige ekteskapet — selv om det er åpenbart hvor hardt de skader hverandre, glimter kjemien mellom dem også til. I tillegg er karakterenes sylskarpe replikker ofte morsomme, noe både Goody og Seim evner å formidle i sine rolletolkninger. I tillegg rommer Goody den tiltrengte sårheten ved Martha, som alltid er til stede, men som tidvis bobler til overflaten. På denne måten smaker giften ekteparet serverer også søtt, og det skapes et rom hvor vi som publikum ønsker å komme nærmere inn til de i utgangspunktet ganske frastøtende karakterene.

John Emil Jørgensrud og Maria Ómarsdóttir Austgulen overbeviser også som det yngre paret. Særlig fungerer det godt hvordan Jørgensrud reflekterer Nicks økende selvsikkerhet gjennom kroppsspråk, og Austgulen er skamgod til å spille dritings. Hennes tolking av den konjakkelskende unge akademikerkonen, er faktisk et av forestillingens høydepunkt.

Utfordrende scenerom

Nationaltheatrets Hvem er redd for Virginia Woolf? er godt spilt, og Edward Albees velfortjente dramaklassiker er vel verdt å få med seg på scenen. Når forestillingen likevel ikke når sitt fulle potensial, er det i stor grad scenerommet på Kanonhallen som skaper en bratt motbakke for regien og skuespillerne. Ved Nationaltheatrets midlertidige scene på Løren spilles forestillingen i et rom med to sett benkerader plassert vendt mot hverandre på hver side av scenen på gulvet. Det gjør så publikum på andre siden av rommet utgjør en stor del av synsfeltet, og svekker opplevelsen av å titte inn i en klaustrofobisk stue i de sene nattetimer.

Hovedproblemet ved rommet er imidlertid at skuespillerne ofte spiller med ryggen til halve publikum, noe som svekker kontakten mellom sal og scene. Det er ekstra frustrerende at man ikke får tatt ordentlig del i det som utspiller seg når dialogen er heftig og skuespillerprestasjonene gode. Det fører til at munnhuggeriets virkning ikke alltid når sitt fulle potensial. Det hadde kanskje hjulpet om skuespillerne beveget seg mer rundt på scenen, for tidvis blir de sittende litt vel lenge med ryggen til i en stol. Uansett hadde Hvem er redd for Virginia Woolf? definitivt kledd en mer intim scene, som Torshovteatret. Denne utfordringen ved forestillingen, vitner om at kunstneriske produksjoner ikke finner sted i et vakuum, men er prisgitt omkringliggende økonomiske og organisatoriske vilkår, i dette tilfellet knyttet til Nationaltheatrets utfordrende byggsituasjon.

Når det er sagt: Til tross for at svakhetene ved scenerommet hindrer det fra å bli en fulltreffer, er det mye som fungerer i denne forestillingen. Kvalitetene ved Albees sylskarpe tekst — særlig utforskningen av grensene mellom illusjon og virkelighet — kombinert med dyktige skuespillere, gjør Nationaltheatrets Hvem er redd for Virginia Woolf? til en minneverdig forestilling som det er vel verdt å få med seg. Fyll glasset med sprit, og la nachspielet fortsette!