Levende dukker og en død jeger

Jegeren Gracchus, er en av de mange korte, underlige tekstene Franz Kafka etterlot seg. Fortellingen begynner med at et skip legger til kai i den italienske byen Riva, og en båre blir båret ut av båten. På denne ligger jegeren Gracchus, en mann som på merkverdig vis både er død og levende. Borgermesteren i den lille byen oppsøker ham, og en besynderlig samtale hvor Gracchus utbroderer sin gåtefulle skjebne utspiller seg mellom dem. Teksten er tidligere utgitt på norsk i en samleutgave, og den finnes digitalisert i arkivet til Nasjonalbiblioteket. Når Grusomhetens teater nå iscenesetter den fem sider korte historien om den levende døde jegeren, i samarbeid med The Marionette Troupe of Japan ISSHI-ZA, er resultatet en forestilling på rett over halvannen time.

I kjelleren til Grusomhetens teater er en forhøyet scene dekket med slitte treplater plassert midt på gulvet. Bakom henger et nesten trekantet hvitt tøylerret, og til venstre står en dørkarm, som en åpen portal. Langs veggen henger marionettene, som er synlige fra start. På høyre side sitter en musiker, som spiller på ulike instrumenter underveis.

Allerede fra start er regiens bruk av kontraster slående. Et lystig terningspill avløses idet en svartkledd, klagende, kvinne (Mika Hibiki) kommer inn i rommet. Hennes dype klagelyder og desperate bevegelser skaper et smittende ubehag – det minner om Grusomhetens teaters tidligere Lament-forestillinger. Skikkelsen forsvinner ut etter kort tid, og terningspillet gjenopptas, mens figurspillerne uttaler noen enkle replikker på engelsk som understreker en lystig stemning – i skarp kontrast til kvinnens klagerop.

Fra drømmeaktig skog til evig hav

Dramaturgisk beveger forestillingen seg mellom ulike steder og tider. I den påfølgende scenen forflyttes handlingen til en skog, noe som illustreres ved hjelp av en projisering på lerretet av en filmsnutt som viser grønn natur. Landsbyfigurene er hengt tilbake på veggen, og en større hjortefigur beveger seg rundt på scenen. Denne er laget av metalltråder, som gjør at den ser nærmest gjennomsiktig ut. Det bidrar til å gi scenen et drømmeaktig preg. En geværbærende skuespiller, kledd i et brungrønt gammeldags jegerkostyme, jakter på hjorten. Igjen er det kontrasterende grepet tydelig, i dette tilfellet mellom det spøkelsesaktige dyret og den mer realistiske, kroppslig gestaltede jegeren.

Skuddet som treffer hjorten blir på et vis også jegerens dødsstøt. Han løftes av de andre skuespillerne og figurspillerne, som bærer den stive utstrakte kroppen i skulderhøyde med vuggende bevegelser, samtidig som et rolig, melankolsk fløytespill fyller rommet. Det skaper assosiasjoner til bølger, og dermed til det som viser seg å bli Gracchus’ skjebne – å flyte rundt på verdens hav i et dødsskip.

Projisering av film, som viser et bølgende hav, bidrar til en ytterligere understreking av dette. I tillegg mimer skuespillerne og figurførerne tautrekking etter at de har båret bort den døde jegeren. Det er et strevsomt arbeid: skuespillerne kaver, faller sammen av utmattelse, fortsetter. Bevegelsene etterlater et inntrykk av et endeløst slit, som videre trekker tankene til en evig reise. Dermed skapes en opplevelse av at sjøfarten har foregått over lang tid.

Sjarmerende dukkespill

Havscenen avløses av at et yrende landsbyliv befolket av marionetter som boltrer seg utover treplankene. Scenen strekker ut i tid, og jeg har sans for hvordan Grusomhetens teater ofte drar ut scener på denne måten. Det legger her til rette for å kunne ta ordentlig innover seg detaljer i marionettenes kroppsspråk og uttrykk, som når det ene barnet rister ekstra lenge på terningen eller kysser den i håp om ekstra lykke. Slike detaljer bidrar til å levendegjøre dukkene.

På nytt er det et kontrastfylt brudd som bryter opp scenen: Et falmet gammelt seil heises i bakgrunnen, akkompagnert av at dukkeførerne tar til å nynne dypt på toppen av musikerens fløytespill. En uhyggelig stemning siver frem idet to matroskledde skuespillere bærer en båre hvor en utstrakt kropp ligger under et falmet likklede, med et svart blomstermønstret sjal ved fotenden.

Selv om Jegeren Gracchus omhandler vektige størrelser som liv og død, er ikke forestillingen uten humor. I en særlig morsom scene blir rader med marionetter ført rundt i rommet av figurspillerne, noe som skaper et inntrykk av at dukkene virkelig myldrer omkring og befolker scenen med en stor mengde energi. Det er artig og sjarmerende – og mye av figurspillet i denne forestillingen er nettopp det. Det smått kaotiske og lekne står i skarp kontrast til likbåren som ligger omtrent midt i rommet. Også denne scenen gis god tid, noe som forsterker scenens absurditet.

Mellomtilstander

Omsider blir spilloppene avløst av insisterende hysjing, og det falmende kledet blir dratt av for å avsløre en figur i menneskestørrelse. Ansiktet og overkroppen til den levende døde jegeren Gracchus’ blir satt i bevegelse av en figurspiller, mens skuespiller Hanne Dieserud fremfører replikkene hans talende inn i et mikrofonstativ lenger bak på scenen. Gisle Hass spiller borgermesteren i Riva, som har kommet for å samtale med den nyankomne skikkelsen. Dialogen foregår på norsk, og skuespillerne snakker begge sakte med en anstrengt tone, hvor hvert ord uttales nøye. Særlig Gracchus’ replikker har noe hest og strevende over seg, som harmonerer godt med karakteren.

I det store og det hele opplever jeg Jegeren Gracchus som godt balansert, selv om jeg et par steder synes det blir dratt inn litt vel mange elementer på en gang. Dette gjelder for eksempel projiseringen av bilder, som i enkelte av scenene blir litt overtydelige. Andre steder er det enkelte elementer jeg ikke helt får grep om – som at en kvinneskikkelse med hvit skjorte og blått skjørt dukker opp mot slutten av forestillingen og forsvinner ut igjen kort tid etter.

Forestillingen er like fullt vellykket, og samspillet mellom skuespillerne og marionettene fungerer godt. Figurspillet er minst like energisk og levende som skuespillet. I tillegg synes jeg forpliktelsen til den tekstlige knappheten i Kafkas korte etterlatte fortelling, som forestillingen bygger på, kler iscenesettelsen godt. De fremtredende kontrasterende grepene som tas i bruk bidrar til å skape en underlig verden preget av brudd og stemningsskifter, som rommer både alvor, humor og absurditeter.