Underfundig reise til mørkets hjerte

Den franske dikteren Artur Rimbaud regnes som en inspirasjonskilde og en forløper for mange sentrale kunstneriske bevegelser i det 20ende århundret. Rimbauds gåtefulle valg om å oppgi kunsten for å drive varehandel i Afrika har fascinert mange, men forsøkene på å forstå Rimbauds har hovedsakelig konsentrert seg om tiden frem til han sluttet å skrive i 1875. Grusomhetens Teaters I is another handler om Rimbauds andre liv, livet han levde etter kunsten, men ideen om Rimbaud som kunstner og tanken på den han var i tiden før han i 1880 reiste til Afrika, spiller likevel en sentral rolle i forestillingen. I likhet med Antonin Artaud, inspirasjonskilden til Grusomhetens Teater, betraktet Rimbaud kunst som noe som skulle gi tilgang til dypere sannheter. Og både Artaud og Rimbaud levde kaotiske liv som brøt med samfunnets normer og regler.

Frem til han fylte 21 år levde Rimbaud livet til et begavet kunstnergeni. Han var et intelligent barn som gjorde det bra på skolen, men som i ung alder rømte for å leve et omflakkende vagabondliv som libertiner og dikter i Paris og London.

Kunst og galskap Rimbaud hadde en romantisk tanke om at kunstneren var en seer, et menneske med evne til å oppnå denne tilgangen. I brev Rimbaud skrev til venner og andre kunstnere understreker han at å være kunstner er en krevende oppgave. En kunstner må være villig til å ofre alt, både livet og forstanden i kunstens tjeneste. Sinnsforvirring er et nødvendig virkemiddel i den kunstneriske prosessen. For å oppnå innsikt i det ukjente er det nødvendig å oppsøke det som forgifter sansene og presse seg selv til bristepunktet.

Rimbauds tanker har klare paralleller til Artauds tanker om grusomhet i teateret, og nærstudiet av Rimbaud kan således leses som en refleksjon over hva et slikt kunstnerisk prosjekt koster. Hva var det som gjorde at Rimbaud sluttet å skrive? Stoppet han på grunn av det han fant, eller kanskje hva han ikke fant, i sitt kunstneriske arbeid? Regnet han nå, som Lars Øyno skriver i programteksten til forestillingen, poesien som et ødeland? Var det derfor han gav opp kunsten for å begi seg inn i et nytt øde, Afrikas ørken? Disse ubesvarte spørsmålene utgjør en bakgrunn i forestillingen.

En reise til Afrika Scenografien i I is another er enkel, men effektfull. Et lite hvitt telt står plassert langs bakveggen og ved det henger det en lykt med afrikansk ornamentikk. De ulike bildene og grafikken som i løpet av forestillingen projiseres på veggen over scenen viser bilder av fjell, karavaner og palass. Lydbildet og musikken, fremført av Lars Tore Pedersen, som står plassert til venstre for scenen, er med på å forsterke og utvide inntrykket av Rimbauds omgivelser i Afrika.

I første del av forestillingen får vi se markedsbyen før Rimbaud har ankommet. Utøverne er kledd i hvite klær og beveger seg rolig, opptatt av å utføre dagligdagse gjøremål. Bevegelsene deres, lydene og det fremmede språket danner et slags levende tablå. Inn i dette bevegelige bildet vandrer en Rimbaudskikkelse med en hvit koffert.

Forestillingen er sammensatt av ulike sekvenser som gir et inntrykk av livet Rimbaud lever og miljøet han nå trer inn i. Det er et tydelig skille i forestillingsuniverset mellom afrikanerne i hvitt og de europeiske forretningsmennene som går i svarte dresser. Utøverne i stykket, som har brun sminke på noen deler av kroppen, går inn og ut av disse rollene ved å kle seg om på scenen.

Rimbauds liv i Afrika fortoner seg som en strevsom geskjeft. Forretningsmennene haster rundt med papirer, forhandler med seg selv og andre, messer, hvisker, roper om profitt, risiko, utbytte og valutaspekulasjon – det er umulig å få med seg alt i strømmen av ord. Denne abstraheringen gir et inntrykk av tempoet og sinnstilstanden til skikkelsene. Et kjennetegn ved det fysiske scenespråket Grusomhetens Teater anvender er at skikkelsene virker nærmest besatte, låst i en kamp mellom indre og ytre strømninger. De dresskledde skikkelsene som raver hvileløst omkring på scenen virker strippet for selvbestemmelse. Det hersker en slags disharmoni og deres konstante pengetelling, dokumentsigneringen, kjas og mas virker som en måte å distrahere seg selv fra å finne ut hva det er som egentlig foregår. Rimbaudskikkelsen gjør mange av de samme bevegelsene, men langsommere. De oppsperrede øynene hans antyder at det er noe han har sett, noe som holder han tilbake, men som også presser han hvileløst fremover. Han virker resignert, men samtidig også hjemsøkt av noe han ønsker å unnslippe.

Disse bevegelige bildene utgjør en stor del av forestillingen, men også Rimbauds brevkorrespondanse spiller en sentral rolle og gir oss et innblikk i hva livet nå dreide seg om for Rimbaud. Brevene projiseres opp på veggen og fremføres ord for ord av de ulike utøverne i atonale monologer hvor stemmeleiene veksler mellom lyse og mørke toner, hest viskende, eller skingrende.

Kunstnerlivets pris Brevutvekslingen mellom Rimbaud og hans mor antyder at hans nye liv handler om å tilfredsstille henne. «I am as well as I can be» skriver Rimbaud, og forsikrer sin mor om at han har sjefens fulle tillitt. Hennes svar gjør det tydelig at hennes moderlige omsorg kanskje først og fremst leder henne til å ville at sønnen skal lykkes innenfor et respektabelt yrke. Selv om brevutvekslingen fra tiden før Afrika ikke er inkludert, kan man forestille seg at brevene moren skrev da Rimbaud levde et utsvevende bohemliv sammen med dikterkollega og elsker Paul Verlaine hadde en annen tone.

At det koster å være kunstner, og at det å være kunstner innebærer å bryte med samfunnets normer, var et hovedtema i Grusomhetens Teaters iscenesettelse av Henrik Ibsens ufullførte drama Svanhild (2014). Ibsens stykke endte med at Svanhild, stykkets hovedfigur, ble stilt ovenfor et valg om å bli kunstnermuse eller å tre inn som et konformt medlem av borgerstanden. I is another handler om en kunstners forsøk på å leve et meningsfullt liv etter kunstnerskapet er avsluttet, men kan regnes som en videre utforsking av denne problematikken.

Rimbauds jag etter målbare resultater kan tolkes som et tegn på at Rimbaud selv betrakter sine kunstneriske oppnåelser som verdiløse, men han er selv taus om dette og hans virke som kunstner vies heller ikke noen oppmerksomhet i forestillingen. Det som derimot utgjør en sentral del av forestillingen er Rimbauds handelskorrespondanse. Fremføringen av forespørsler om hvor en kan få kjøpt «four standard asses of prime condition» for å «create a superior breed of mules» er på en og samme tid dypt tragisk og innmari morsomt fordi det står i så skarp kontrast til det Rimbaud skrev som kunstner.

Arbeidet med noe så målbart som varehandel greier ikke å demme opp for den underliggende følelsen av at verden er et kaotisk og farlig sted, at det finnes noe i menneskene som ikke kan temmes, behov som ikke kan stilnes. Den økende ulingen fra vinden, grafikken som viser dromedarenes hvileløse marsj frem og så tilbake over et ørkenlandskap skaper en urovekkende følelse av verdens brutale likegyldighet til menneskenes økonomiske bestrebelser. Idet vinden øker i styrke forestiller jeg meg Rimbaud som ligger i det skrantne hvite teltet, øynene vidt sperret opp, vel vitende om at hans tilfluktssted er midlertidig, at teltet når som helst kan kollapse og slippe inn dette store, skremmende.

Stykket ender med Rimbauds sykdom som gjorde kroppen hans lam. Plassert på en båre som bæres av afrikanere, dekket til med mørkt klede, ligger han og klamrer seg fast til sine eiendeler og sine penger, en stakkarslig skikkelse som nekter å se døden i hvitøyet og som desperat forsøker å komme seg på et skip som kan frakte ham bort fra Afrika.

Grusomhetens Teaters inngang til gåten Rimbaud er interessant og fascinerende. Forestillingen åpner opp for tolkning og tenkning også etter forestillingen er over, men oppleves litt tammere, mer tilbakelent og utflytende sammenlignet med noen av deres tidligere forestillinger. Jeg savner en mer presis og konsentrert komposisjon og en mer effektiv bruk av det særegne scenespråket til Grusomhetens Teater.