Bokstavrim og transparens

Til årets siste torsdagskonsert kunne Kringkastingsorkesteret (KORK) skilte med fem b-er på programmet: dirigent Ingar Bergby, fiolinsolist Leonhardt Baumgartner og de tre komponistene Britta Byström, Hjalmar Borgstrøm og Johannes Brahms – og endatil dukket musikk av Ole Bull opp som ekstranummer. I tillegg til den presumtivt tilfeldige allitterasjonen utgjorde alle b-ene et spesielt gjennomtenkt og velfungerende program.

Kompakt orkestrerte sjelekvaler

I forbindelse med denne konserten er det vanskelig å komme utenom Terje Boye Hansen, som gikk bort for noen uker siden. Både som dirigent og musikkformidler var han en utrettelig pådriver for å ivareta den norske musikkarven, og Hjalmar Borgstrøm var blant de komponistene han holdt aller høyest. Boye Hansen urfremførte og spilte inn begge Borgstrøms operaer – Thora paa Rimol (1894) og Fiskeren («Der Fischer», 1900) – i tillegg til å revidere notemateriale til flere andre verker, deriblant tonediktet Jesus i Gethsemane (1904), som sto på KORKs program denne konserten.

Borgstrøm ble født 20 år etter Grieg og var jevnaldrende med komponister som Johan Halvorsen, Gustav Mahler, Claude Debussy og Jean Sibelius. I sin samtid var han en fremtredende komponist og kritiker, men han gikk stadig mer i glemmeboken utover 1900-tallet. Han hadde lite til overs for den nasjonale stemningen som preget mye av norsk musikkliv rundt forrige århundreskifte, og han strittet også imot da franske, impresjonistiske impulser begynte å gjøre seg gjeldende i årene etter første verdenskrig. Borgstrøm søkte heller mot den tyskinfluerte programmusikken – der musikken tar utgangspunkt i litterære eller andre utenommusikalske kilder – og komponister som Richard Wagner, Franz Liszt og Hector Berlioz.

Jesus i Gethsemane er Borgstrøms andre tonedikt, og som tittelen skulle tilsi, er det skjærtorsdagsfortellingen og Jesu lidelseshistorie som ligger til grunn for musikken. Kristen tro står sterkt i flere av Borgstrøms komposisjoner. I den nevnte operaen Thora paa Rimol er det konflikten mellom Olav Tryggvasons kristendom og Håkon Jarls åsatro som står i sentrum, mens i Fiskeren forsverger tittelfiguren Gud og gjør en pakt med djevelen. Med Jesus i Gethsemane tar Borgstrøm steget videre og skildrer en av kristendommens aller viktigste scener.

Selv om det finnes en ytre handling i dette verket – for eksempel Judas’ inntog i hagen med de romerske soldatene, som skildres med en marsj som er nærmest grotesk i sin banalitet – er Borgstrøm mest interessert i Jesus i møte med sin skjebne. Det begynner med et lite kromatisk dreiemotiv satt opp mot en nedadgående triolbevegelse. Det er, passende nok, noe desperat og tryglende over dette musikalske utgangspunktet, som gjentas igjen og igjen gjennom hele verket. Tettvevde strykere uttrykker Jesu fortvilelse og sjelekvaler, satt opp mot illevarslende harmonier i trombone og tuba. Kontrasten til dette mørket kommer i form av en duett mellom solofiolin og -cello – en engel som stiger ned for å gi Jesus styrke. Musikken går mot det sentimentale, men samtidig opplever jeg den som oppriktig nok til at det unngår det klissete og søtladne. Dramaturgisk gir det også mening, som en liten øy av ro og skjønnhet i et verk som ellers preges av nokså kompakt fortvilelse.

Særegen klarhet

Denne kompaktheten klarer orkesteret og dirigent Bergby å kontrollere på imponerende vis. I dette verket legger Borgstrøm ofte melodier i både første- og andrefiolin, noe som gir dem mye mer tyngde enn de ellers ville hatt. Det samme gjelder komponistens hang til å la hele strykerseksjonen spille unisont. Dette kunne lett ha blitt en vegg av lyd til hinder for de bakenforliggende instrumentgruppene, men her spiller KORK-strykerne med en helt særegen transparens.

Jeg kommer stadig tilbake til det når jeg anmelder dette orkesteret, men jeg blir alltid slått av nettopp denne klarheten i spillet deres. Kanskje er det fordi de er så få strykere sammenliknet med for eksempel Oslo-filharmonien – i alle fall kan jeg se for meg at et større orkester hadde slitt mer med å få den klanglige balansen på plass. I denne fremførelsen er det lett å få oversikt over de ulike musikalske sjiktene i verket. Samtidig må ikke denne klarheten leses som en slags letthet; selv om hele orkesteret skinner gjennom, er det fortsatt en vektighet i spillet.

«Musikken må høres» var ett av Terje Boye Hansens store valgspråk. At KORK tar frem et verk som Jesus i Gethsemane, er viktig. Det er en sjelden mulighet til å høre et sentralt verk av en komponist som i stor grad er glemt i dag, og som gir et innblikk i en del av norsk musikkhistorie vi bare har begrenset tilgang til. I tillegg er verket interessant i seg selv. Selv om jeg ikke tror det vil toppe orkestrenes repertoarlister i fremtiden heller, er det fascinerende musikk, helt ulikt det som ellers ble skrevet for orkester i Norge på tidlig 1900-tall.

For korte omveier

På dette konsertprogrammet får Borgstrøm selskap av Brahms’ fiolinkonsert, både det faktiske verket og som kommentar. Konserten starter med det sistnevnte, Britta Byströms A Walk to Brahms’ Violin Concerto (2023). Dette er ett av flere slike kommentarstykker som Byström har skrevet de siste årene. Blant de andre Walk-stykkene finner man komponister som Ludwig van Beethoven, Pjotr Tsjajkovskij og Franz Schubert.

Verket preges av langstrakte melodier over et aktivt akkompagnement, fargerikt instrumentert med uvante instrumentkombinasjoner og -klanger. Det hele begynner med en slags paukeimitasjon i kontrabass, med perkussive pizzicatoer i høyt leie, som snart får selskap av pizzicato cello. Jeg hører dette som et slags ekko av Beethovens fiolinkonsert, et vel så epokegjørende verk som Brahms sin, der musikken settes i gang av skjebnetunge paukeslag.

Små melodier og rytmiske motiver fra Brahms-konserten utgjør materialet i Byströms musikk, og jeg liker ideen om å halvveis fremkalle musikalske minner fra et stykke vi ikke har hørt ennå. Samtidig blir det hele i overkant koselig. Orkesteret spiller også her med upåklagelig gjennomsiktighet og presisjon, men jeg ønsker meg litt mindre andektighet og større utsving i selve verket. Et så veletablert verk som Brahms’ fiolinkonsert burde kunne tåle det meste. Som musikalsk spasertur kunne Byströms verk gjerne startet lengre unna og inneholdt større omveier.

Fiolinkonsert med livskontakt

Borgstrøm og Brahms er en interessant kombinasjon. Der Brahms ses på som den absolutte musikkens store forkjemper, insisterte Borgstrøm på at «musikken maatte ha forhold til livet», som hans biograf Jens Arbo skrev i et minneord etter hans død. Samtidig er det ting i denne tolkningen av Brahms’ fiolinkonsert som vitner om en slags livskontakt, ikke minst i solist Leonhard Baumgartners spill. Den 18 år gamle Baumgartner vant Eurovisjonens konkurranse for unge klassiske musikere i fjor, og dette er hans første solistoppdrag med KORK siden finalen.

Tolkningen er av det lette og raske slaget. Til tider, ikke minst i tredje sats, er den på god vei over i det halsbrekkende, men både orkester og solist spiller med stor sikkerhet og overbevisning. Baumgartner har en gjennomgående intensitet i spillet, som også gir en følelse av fremdrift. Klangen er gjennomtrengende, på grensen til spiss, noe som kler dramatikken i yttersatsene godt. Riktignok savner jeg smektende sødme og fylde i de rolige delene av verket, spesielt i andre sats, men samtidig tilfører han musikken en direkthet som jeg ofte savner i fremførelser av Brahms.

Det gjør seg spesielt gjeldende i tredjesatsen. I åpningen får Baumgartners spill et aggressivt tilsnitt, der han graver buen ned i strengen så det nesten spraker. Den røffe, nærmest uvørne tilnærmingen er forfriskende, og endelig blir den folkemusikalske inspirasjonen tydelig for meg. Kanskje havner han litt for nærme en slags parodi av ungarsk felespill, men jeg liker at han tar uttrykket såpass langt ut.

Og det er i disse to ytterpunktene at konserten har sin store styrke: Brahms, som er så ensbetydende med Stor Musikk, spilles med en energi som klarer å blåse vekk årtier med ansamlet støv og stivbeinthet, samtidig som Borgstrøm fremføres med stor overbevisning og nyanserikdom. At Baumgartner i ekstranummeret – Ole Bulls I ensomme stunde i Johan Halvorsens arrangement for fiolin og strykeorkester – endelig finner frem til den klanglige sødmen jeg savnet i konserten, blir en ekstra passende prikk over i-en.