Hjemme-hos øvre middelklasse

Koreografen Ingun Bjørnsgaard har siden gjennombruddet med forestillingen Jomfruer i norsk landskap (1992) vært en tydelig koreografisk stemme i norsk sammenheng. Hun har en rekke produksjoner bak seg som har blitt spilt både innen- og utenlands, og hun har mottatt kritikerprisen i dans både for Sleeping Beauty (1994) og LARGO (2010). Forestillingen Gjenstand og fortvilelse kommer etter noen års kunstnerisk opphold grunnet mangel på finansiering, en skjebne flere etablerte dansekompanier har delt.

Gestisk, teatral dans

I det sallyset dempes, kommer et elektronisk lydlandskap på, skapt live fra bak et hvitt, gjennomsiktig forheng på scenen. To kvinner – en i et lyseblått skjørt og en annen i burgunderrød buksedress – beveger seg med et vibrerende og ambivalent bevegelsesspråk, som om de ikke helt klarer bestemme seg for hvilken retning de skal gå i. Armer og ben er ledige, og overkroppene peker i samme retning; som en synkrondans med individuelle tolkninger. Blikkene deres følger bevegelsene og fargelegger dem, de er ikke nøytrale, men ladet med en sinnstilstand som muligens best kan beskrives som underliggjort. En mann i en grå bukse og beige bluse går inn på scenen, stiller seg opp og ser på kvinnene før han gjør sin dans med blikket vendt mot publikum. Et slikt spill med blikk skaper forventninger til hvem disse karakterene er og hva de har tenkt til å gjøre og er typisk innenfor danseteatertradisjonen. Gjennom forestillingen brytes disse mer teatrale forventingene med dans, og det oppstår humoristiske og absurde øyeblikk. Det dirrende og stemningsfulle lydlandskapet, laget av musiker og komponist Jan Martin Smørdal, bidrar til å opprettholde illusjonen av at noe enten har skjedd eller kommer til å skje, vi vet bare ikke hva ennå.

Lek med kjønnsroller

Scenografien består innledningsvis bare av et veltet tørkestativ, og i løpet av forestillingen dukker flere hjemlige gjenstander opp, som et strykebrett, bord, stoler og glass. Det er lett å få assosiasjoner til frustrerte, hjemmeværende kvinner på 1950-tallet og deres lengsler vekk fra det evinnelige husarbeidet. I begynnelsen av kunstnerskapet tok Bjørnsgaard for seg mytiske kvinnelige muser, men nå jobber hun med forholdet mellom femininitet og maskulinitet hos begge kjønn. Et gjennomgående trekk ved hennes karakterer er klønete, sympatiske menn og vakre, men gale kvinner. I Gjenstand og fortvilelse er kvinnene, danset av Catharina Vehre Gresslien og Edith Strand Askeland, mindre utagerende enn jeg har sett i tidligere forestillinger, noe som gjør at kjønnsuttrykket blir mildere og noe mindre normbrytende. Samtidig unngås gal-kvinne-tropen, en felle det er lett å havne i. Mannen, danset av Ludvig Daae, er med sitt utpregete underliggjorte nærvær mer normbrytende, men jeg tenker likevel at kjønnsuttrykkene kunne ha blitt utfordret mer gjennom for eksempel kostymene. Øyeblikket der Daae danser med en svart lakk-veske over armen, som for å si noe om mannlig femininitet, virker imidlertid noe påtatt. Utøverne danser fint sammen og har flere kvikke trio-sekvenser som det virkelig svinger av.

Sosiale konvensjoner

Temaet for forestillingen er hva som anses som rett måte å oppføre seg på, med referanse til en bok om skikk og bruk fra 1960-tallet. Sosiale konvensjoner finnes jo i alle samfunnslag, men måten det omtales på her er unektelig en beskrivelse av øvre middelklasse. Flere situasjoner mimes; de dekker på bordet feil, og de dekker på helt til mannen forsvinner under duken, hvorpå flere publikummere gapskratter. Den ene kvinnen får et sinneutbrudd og brøler. Brudd på sosiale konvensjoner kan være gøy, men publikums latter er også samtidig med på å opprettholde de samme normene. Hvis det er komisk at menn går med veske og at kvinner er sinte, betyr ikke det at femininitet hos menn og maskulinitet hos kvinner ikke er helt innafor? Jeg tenker på alle konvensjoner som finnes i scenerommet og synes det hadde vært spennende om forestillingen hadde turt å utforske noen av disse. Underveis i forestillingen tenker jeg på hva det er som gjør at koreografer evner å fornye seg gjennom et langt kunstnerskap. Hvor mye må endres for at det skal regnes som nytt og hvor går grensa for at arbeidet skal være gjenkjennelig som en spesifikk koreografs arbeid eller signatur? Musikken er gjennomgående svært stemningsfull og tilfører en ny dimensjon til Bjørnsgaards univers. Det er også mye fint bevegelsesmateriale, det er umiskjennelig bjørnsgaardsk, men fortsatt oppfinnsomt, lekent og presist. Jeg kunne likevel ønske at særlig kvinnerollene ble utfordret mer, at kvinnene kunne slippe å være både vakre og gale. De kunne for eksempel fått være stygge og normale. Slik kunne også klasseperspektivet blitt utfordret, for klasse gjør seg fort gjeldende i forståelsen av kjønnsroller og uttrykk. Også lurer jeg på hvordan det hadde vært å befinne seg midt i et danseteater, om publikum kunne sittet på scenen sammen med utøverne og vært omringet av illusjonen om at hva som helst kan skje når som helst. På den måten kunne forestillingen utfordret en konvensjon i scenerommet og brakt danseteateret nærmere publikum.