Kraftfeltet Bjørnsgaard

Scenerommet som møter oss på Dansens Hus denne kvelden, skiller seg på mange måter fra det jeg forbinder med koreograf Ingun Bjørnsgaards forestillinger. De lyse, enkle og noen ganger også uferdige lettveggene hun ofte bruker til å skape og avgrense rom i rommet, er denne gangen byttet ut med en svart bardisk i bakkant og et delvis gjennomsiktig forheng på venstre side. På høyre side av scenerommet danner et annet forheng, av mørk og tung speilfløyel, en liten avgrenset sirkel – nesten som et prøverom. Lyset er dunkelt, og danserne beveger seg ut, inn, bak og gjennom – sjelden er de alle fem samtidig på scenen. Merkelige skikkelser dukker opp, en spiderman-lignende figur ikledd en kamuflasjemønstret catsuit som også dekker ansiktet, og en kentaur (halvt hest, halvt menneske) med Marianne Hauglis kropp som forpart. Et musikalsk teppe av avbrutte lyder, komponert av Henrik Hellstenius, forsterker atmosfæren. Heller enn realisme og hverdags-humoristiske situasjoner, er det her mystikk og absurditet som forsøksvis manes frem.

Medeia som bakteppe Det tematiske utgangspunktet for forestillingen har da også vært myten om Medeia eller Medea (derav navnet Golden Fleece). Medeiamyten er en grotesk fortelling om en (troll)kvinne som drevet av lidenskap til sin elskede Jason, dreper sine egne barn. Myten starter med at Medeia forelsker seg i Jason. Han lover å gifte seg med henne hvis hun bruker sine trolldomskrefter til å skaffe ham et gyllent skinn, som han skal bruke for å få tilbake sin arv og trone på Iolkos. I forsøket på å hjelpe Jason ender Medeia opp med å stjele skinnet fra sin egen far og drepe sin egen bror. Når Jason endelig vender tilbake til Iolkos med det gylne skinnet, nekter likevel kongen – til tross for sine løfter – å oppgi sin trone i bytte. Medeia får derfor kongen drept, noe som fører til at både hun og Jason jages avgårde. Jason bryter så sitt løfte til Medeia – i søken etter makt reiser han til Korint og tar kong Kreons datter Kreusa til hustru. Myten ender med at Medeia tar hevn ved både å drepe Kreusa og sine to barn – som hun har sammen med Jason.

Referansen til Medeiamyten blir i store deler av forestillingen Golden Fleece behandlet på en veldig subtil måte – jeg kan tenke meg at den har inspirert den dunkle lyssettingen og fokuset på de kvinnelige dansernes fysiske kapasiteter. Men når forestillingen i siste del begynner å leke med en mer eksplisitt teatralitet (eller dramatikk), for eksempel når Haugli danser med en lang stang som skal forestille et spyd, og når Ida Wigdel bruker den samme stangen til å tilsynelatende drepe Catharina Vehre Gresslien i scenerommets ytterkant, blir referansen banal og ødeleggende. Sekvenser som når alle danserne står bak bardisken og later som om de mikser drinker (eller skal vi si heksebrygg), eller når Gresslien får lagt store kjeder om halsen (en slags kroning eller hedring), avslører mer enn noe annet at utøverne ikke er profesjonelle skuespillere – noen ganger ser de rett og slett ukomfortable ut i dette materialet.

Jeg skjønner heller ikke helt behovet for disse dramatiserende sekvensene – er det ikke heller hva myten kan produsere av intensjoner og kvaliteter i dansernes bevegelser, eller i forestillingens øvrige virkemidler, som er det interessante? Det oppleves som om forsøket på eksplisitt teatralitet (eller dramatikk) er løsrevet fra helheten, eller at forestillingen med dette plutselig går over i et annet modus.

Bakenforliggende kraft I programmet (på Dansens Hus’ nettside) skriver IBP at danserne styres av en usynlig kraft: ” I «Golden Fleece» beveger danserne seg tilsynelatende fritt omkring, samtidig som de delvis blir styrt av et bakenforliggende kraftfelt som aldri blir tydelig nok.” Med Medeiamyten i bakhodet tolker jeg denne usynlige kraften som lidenskapen, driftene, irrasjonaliteten – som altså jobber imot koreografiens strukturerende kraft. Koreografi blir i denne sammenhengen logos, logikken som holder det hele sammen.

Men selv om noen av valgene til danserne er overraskende, og selv om de flere ganger forsvinner midt i en bevegelsessekvens, for så å dukke opp igjen like etterpå, må jeg virkelig legge godviljen til hvis jeg skal lese noe som helst av det jeg har sett, som irrasjonelle handlinger drevet av lidenskap. Stykket kommer rett og slett over som en gjennomkomponert helhet, hvor den bakenforliggende kraften er koreografen selv. Heller enn å snakke om en bakenforliggende kraft er det derfor kanskje mer interessant å snakke om Bjørnsgaards kompositoriske valg.

Pluralistisk samstemthet Et eksempel på kompositoriske valg som virkelig er verdt å nevne, er sekvensene der danserne tilsynelatende holder på hver for seg, følger sine ulike ”spor”, men der møtepunkter likevel plutselig oppstår, uten at det er mulig å si om de er tilfeldige eller ikke. Dette er sekvenser der et mangfold av ulike bevegelseslinjer finner sted samtidig, og sammen skaper en større helhet. Til tider er det nesten som om helheten får et eget liv – den blir et relasjonelt energifelt som drar danserne inn og ut av dansen etter sitt forgodtbefinnende. I disse sekvensene, som for min del kunne vart mye lenger, opplever jeg at Bjørnsgaard lar meg som publikummer finne min egen vei og dyrke min egen interesse, noe jeg setter mye mer pris på enn den eksplisitte historiefortellingen.

Jeg vil spesielt trekke frem en sekvens i begynnelsen av forestillingen, der Gresslie og Haugli danser til Paul Hindemiths fiolinsonate opus 31 nr. 2., første sats, fremført live av fiolinist Karin Hellqvist. I denne sekvensen følger danserne nettopp hvert sitt spor – men selv om materialet er fysisk komplekst og krevende, har de likevel overskudd til å lytte til og ta inn både hverandre og Hellqvist. Her blir også nærheten mellom koreografi og musikk tydelig – det er som om koreografien legger seg som stemmer lag på lag oppå musikken.

Feminisme? Medeiamyten blir av mange forstått feministisk, kanskje rettere ur-feministisk – da Medeia ikke underkaster seg patriarkatet, men står opp for seg selv og sine egne ønsker og meninger. Samtidig er det lite som minner om dagens feminisme i fremstillingen av kontrasten mellom kvinnen Medeia og mannen Jason – Medeia drives av lidenskap, mens Jason, kalkulert og kaldt, bruker hennes og andres emosjoner i sin jakt på makt og innflytelse.

Om det er Medeiamytens feministiske tematikk som har inspirert Bjørnsgaard til å fokusere på kvinnelige utøvere i denne forestillingen, er vanskelig å si. Men til forskjell fra andre av IBPs produksjoner, som for eksempel Praeambulum (2013), opplever jeg at Golden Fleece fremstiller kvinnene som sterkere, råere og mer uforutsigbare. Heller enn å være skjøre kvinneskikkelser ikledd lette kjoler, driver Haugli, Gresslien og ikke minst Wigdel, forestillingen fremover med sin kraft og tilstedeværelse.

Den som virkelig imponerer i denne forestillingen er likevel fiolinist Karin Hellqvist. Bjørsgaard har lykkes med å komponere henne inn i stykket, ikke bare musikalsk (som komponist Henrik Hellstenius vel skal ha æren for) men også romlig, på en måte som likestiller henne med danserne. Samtidig får hun også plass til å utfolde seg, særlig i forestillingens siste del – danserne, som for anledningen har trykket seg sammen bak bardisken, forsvinner her helt ut av min bevissthet som publikummer. Stående helt foran på scenen setter Hellqvist, med sin sterke tilstedeværelse og nesten fryktinngydende fiolinspill, rommet virkelig i bevegelse i sin fremførelse av Hellstenius nykomponerte musikk. Til forskjell fra den harmoniske følelsen som Bjørnsgaard skaper i de mest vellykkede delene av koreografien, grenser denne situasjonen mot det sublime.

Relevans for samtidens dansekunst? I sitt eget magasin, Dans, skriver Dansens Hus; ”Hvis navnet Ingun Bjørnsgaard ikke sier deg noe, er sjansen stor for at du ikke har fulgt særlig godt med på dansefeltet i Norge de siste 20 årene …” Selv om denne uttalelsen er noe arrogant, så har den likevel noe sant ved seg. Å se en forestilling av Bjørnsgaard er på mange måter en påminnelse om egen historie. Selv om man ikke har jobbet med Bjørnsgaard direkte, vekker arbeidet hennes en følelse av noe familiært – måten å komponere på, bevegelsene og deres kvalitet, bruken av live musikere på scenen, duettarbeidet – alt dette har blitt en del av det norske dansefeltets felleseie. Som dansekunstner og -skribent er det derfor kanskje ekstra vanskelig å forholde seg til Bjørnsgaards arbeid, for hvordan dømmer man sin egen histories relevans i et samtidig perspektiv? Har Bjørnsgaard først og fremst verdi som en historisk viktig stemme i dansefeltet, eller er arbeidene hennes relevante også i en samtidig kunstkontekst?

I denne sammenhengen tror jeg imidlertid ikke det er så viktig å finne ett svar på disse spørsmålene. Det synes viktigere å anerkjenne at arbeider som forestillingen Golden Fleece kan ha relevans for dansefeltet, selv om de ikke er så nyskapende.