Uncoordinated Dog Premiere på Dansens hus, 10. oktober 2019 Koreograf: Ingun Bjørnsgaard Dansere: Ludvig Daae, Sigrid Edvardsson, Marius Kjos, Torunn Robstad, Katja Schia, Charlott Utzig, Gry Kipperberg og Erik Rulin Komponist: Geir Jenssen/Biosphere Scenografi: Thomas Björk Kostymer: Signe Vasshus og Thomas Björk Lysdesign: Hans Skogen Lyddesign: Morten Pettersen Produsent: Jorunn Kjersem Hildre Foto: Tale Hendnes/ Dansens Hus
Ung hund i gammel drakt
Ingun Bjørnsgaard holder fast ved sin tydelige signatur når hun utforsker generasjonsforskjeller. Dansen har mange fine momenter, men det er kanskje på tide å gå enda mer ut av boksen?
Ingun Bjørnsgaard slo gjennom i 1992 med forestillingen Jomfruer i norsk landskap, og har siden produsert flere verk for sitt eget kompani, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt (IBP), i tillegg til flere store nasjonale og internasjonale kompanier. I dag regnes Bjørnsgaard som en av Norges mest fremtredende og produktive koreografer, og har siden 2010 mottatt basisfinansiering fra Kulturrådet. Fra 2020 står kompaniet uten det som nå heter kunstnerskapsfinansiering, noe som har skapt stor debatt i scenekunstmiljøet. Kulturrådet har valgt å innvilge støtte til mindre etablerte kunstnerskap, og flere etablerte kompanier faller ut av ordningen. Skal man prioritere etablerte kompanier eller la mindre etablerte kunstnere få slippe til? Dette ligger som et passende bakteppe når IBP utforsker det ungdommelige og middelaldrende i sin nye forestilling. Flere av danserne i Uncoordinated Dog var med i de tidligste arbeidene til Ingun Bjørnsgaard på 1990-tallet. Nå møter de en yngre generasjon dansere, og sammen utforsker de kroppens levde erfaring.
En etter en sniker utøverne seg inn i scenerommet. På venstre side står det lyseblå krakker, i midten står det fire stoler og til høyre er det to mørkegrønne sofaer. Den enkle scenografien viser til de ulike generasjonene og gir assosiasjoner til både klasserom, møterom og stue. En kvinnelig utøver stiller seg i en posisjon som gjør at hun ser ut som et bord midt på scenen, og de andre bruker ryggen hennes til å dele ut kort på. Utøverne strekker hånda sakte mot et kort, plukker det opp og mister det. De har en slapp og klumsete kvalitet i kroppen og forvirrede blikk, og første halvdel av forestillingen er preget av det. Musikken til Geir Jenssen (Biosphere) er tilbakelent og avslappende. De kler bevegelsene godt. Det er behagelig å se på, men det tar ikke lang tid før jeg kjenner at jeg blir utålmodig. Bevegelsesmaterialet blir altfor repetitivt og danserne virker uinspirert. Dramaturgien oppleves derfor flat, og utfordrer publikum til å finne egne holdepunkter.
Sterke protagonister og en rød rullator I midtpartiet kommer det et brudd med et plutselig skifte i tempo og dynamikk som gjør at jeg retter meg opp i stolen. Nå er forestillingen endelig ordentlig i gang. Utøverne bryter ut i raskere bevegelser, og dansen får et mer lekent uttrykk. Vi får til og med glimt av smil og personlige reaksjoner. Musikken får et mer eksperimentelt og lett preg som føles tiltrengt etter en litt treg start.
Charlott Utzig representerer den yngre generasjonen, og er med som utøver for første gang i IBP. Hun har flere øyeblikk der hun tar plass, blant annet en virtuos solo med brå bevegelser, fall og snurr. De hyppige skiftene og bruken av hele rommet er et friskt pust sammenlignet med det ellers repetitive materialet. Torunn Robstad er en av danserne som var med i de tidligste arbeidene til Bjørnsgaard på 1990-tallet, og hun viser oss også sterke soloprestasjoner. Hun har en enorm kraft og personlighet i sine bevegelser, og uttrykker en sterk frustrasjon. Kontrasten mellom Utzigs sprell og den sterke forankringen til Robstad gir tilgang på et spekter av menneskelig erfaring og gir to ulike bilder på kroppens levde erfaring. Det er synd at vi ikke får sett mer av dette forholdet.
Høydepunktet er når en rød rullator introduseres og skaper uorden i den koreografiske strukturen, den høytidelige stemningen og ikke minst den oppsatte scenografien. Utzig ruller av gårde på rullatoren i full fart, og de andre utøverne må passe seg så de ikke blir påkjørt. På et punkt snurrer hun rundt med rullatoren i hånden, og det er et farlig og forfriskende øyeblikk.
Kontinuitet og fornyelse Temaet om generasjonsforskjeller er spennende, men blir ikke oppklarende eller tydelig nok i Uncoordinated Dog. Koreografien har flere spennende øyeblikk og sterke prestasjoner fra individuelle utøvere som holder meg engasjert, men de fine momentene drukner i den monotone dramaturgien. Jeg opplever at materialet sitter fast i det kjente og trygge og ikke tør å satse fullt ut på de mer eksperimentelle elementene. Det er også synd at flere av utøverne blir gjemt bort i bakgrunnen, her opplever jeg at deres personlige uttrykk begrenses av koreografien.
Ingun Bjørnsgaard tar med seg en enorm erfaring og tradisjon med seg i sine prosjekter, og har en tydelig signatur i sine verk, som hun har beholdt i mange år. Og det funker. Problemet er at det er vanskelig å se en utvikling eller tydelig fordypning av arbeidet hennes. I dansekunsten gjelder det ofte å være ung eller nyskapende. Når man har hatt så lang fartstid blir det vanskeligere å møte det store ønsket om nyskaping i scenekunsten. Jeg tenker at kompaniet likevel kunne ha godt av å gå mer ut av boksen og utforske mer av nye kvaliteter, nye formater og nye dansere. Vi får en smakebit av det, men det blir ikke nok. For selv om det ikke alltid er slik at det nye er bedre enn det etablerte, blir det heller ikke motbevist i denne forestillingen. Jeg er enig i at vi må finne en måte å gi plass til både det etablerte og det nye for å bevare et mangfoldig felt, men det er også godt for det etablerte å bli utfordret til å tenke nytt.