Flytende nyanser

Anna Bergs første orkesterverk Nuances of Water er et vakkert og klangrikt stykke som handler om vann i alle sine nyanser. Torsdag 13. november hadde det urpremiere med i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester (BFO), programmert sammen med Rakhmaninovs andre pianokonsert og Sjostakovitsj' femte symfoni.

Huskomponist hos KODE

KODE – paraplyorganisasjonen for kunstmuseene og kunstnerhjemmene i Bergen – har mye musikk på programmet, og de arrangerer over 400 konserter i året. Etter at pianisten Christian Grøvlen tok over som direktør for de tre komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl og Lysøen, har de også hatt en årlig ordning med huskomponister. Den første var Wolfgang Plagge i 2021, etterfulgt av Rebecka Sofia Ahvenniemi i 2022, Ørjan Matre i 2023 og Andreas Gundersen i 2024. Anna Berg er den femte i rekken.

Som huskomponist har Berg satt sammen konserter i KODEs mange lokaler og fått oppført mange av sine egne verk, inkludert dette bestillingsverket for BFO.

Det er med andre ord mye heder ved å være huskomponist hos KODE. De to andre verkene på konserten er et typisk «fullt hus»-program, så bestillingsverket har fått et stort publikum. Bergs ansikt titter ned fra skjermer rundt om i hele Grieghallen og på informasjonsplakater rundt om i byen. Det er nettopp denne plassen man ønsker seg at samtidsmusikken skal få. Her gjør KODE, Grieghallen og BFO noe riktig!

Kunstnerisk dybde

Berg er en av Norges mest aktive komponister akkurat nå. I det siste har hun blitt mest omtalt i forbindelse med musikken til Dag Johan Haugeruds film Drømmer. Den ble blant annet nominert til Amadaprisen for beste filmmusikk. Bergs drømmepop-filmmusikk er imidlertid ganske annerledes enn det hun ellers skriver.

Selv om Nuances of Water i rammefortellingen handler om vann, er det ikke snakk om lydmalerier av regn som sildrer fra bergenske paraplyer eller brenninger som slår inn over Skuteviken. Det er mer som om Berg betrakter vannet på avstand.

Som flere andre av hennes komposisjoner er verket bygget rundt en kort motivisk kjerneidé. Denne gangen er det en musikalsk gest bestående av tre toner, som kan minne om en musikalsk håndbevegelse. Motivet risler gjennom de ulike instrumentgruppene mens det varieres og modifiseres, bygger teksturer og lydmasser som fortykkes og tynnes ut i bølgende bevegelser.

Komposisjonen er ganske kort og ligger som mange andre slike bestillingsverk et sted rundt timinuttersmerket. Den har en ganske flytende form der de ulike delene griper sømløst inn i hverandre. Det er rikelig med luft rundt hver klanglig idé, slik at de står tydelig fram for lytteren. Stykket er altså ganske lett å følge, selv om det kan være vanskelig å tolke «hva som foregår».

Berg har tidligere skrevet for sinfonietta-formatet og for strykeorkester, men dette er første gang hun former et verk for fullt symfoniorkester. Og hun lener seg virkelig inn i BFOs tykke strykerklang. Hun bruker hele orkesteret, og kjernemotivet glitrer i fløyter, perkusjon og harpe.

Nuances of Water er en nydelig komposisjon, full av kreativitet og kunstnerisk dybde. Likevel synes jeg ikke Berg behandler det fulle orkesteret like elegant som hun behandler de kammermusikalske ensemblene. Det var noe litt uforløst over komposisjonen, som om Berg ikke helt har fått utnytte alle ressursene hun har lagt foran seg. Det er noe i hvordan et symfoniorkester kan gjøre avanserte dynamiske vendinger og bygge opp klanglige kontraster som ikke helt blir utnyttet.

Noe av denne nagende følelsen jeg blir sittende med, kan henge sammen med kveldens dirigent, Kahchun Wong, som nettopp har overtatt som sjefsdirigent for The Hallé-orkesteret i Manchester. Han er en nokså saklig dirigent som er tydelig og gjør alt «rett», men mangler noe når det gjelder emosjonell forbindelse med orkesteret. Jeg skulle ønske at han hadde formet melkankolien, mystisismen og ettertenksomheten som Bergs partitur legger opp til mer elegant.

Emosjonelle mangler

Rakhmaninovs andre pianokonsert er omgitt av senromantiske fortellinger, som for eksempel den lidende romantiske kunstners kamp med det musikalske materialet – og med seg selv. Stykket er gnistrende virtuost, og et realt fjell å bestige for en pianist.

Den britiske pianisten Benjamin Grosvenor spiller jevnt og konsistent, med en elegant og uanstrengt virtuositet, uten unødvendig showmanship – rett fram bunnsolid. Kommunikasjonen mellom Grosvenor og Wong var tydelig og preget av mye generøsitet.

Også i dette stykket manglet det en del på det emosjonelle. Tempoet de la seg på, var relativt høyt. Dette gjorde at kirkeklokke-aktige akkordene i starten mistet noe av sitt begravelsespreg, og jeg savnet noe av den tunge dybden som jeg kjenner fra en del innspillinger av konserten. Til forskjell fra Bergs verk, som var en begivenhet, følte jeg ikke at det var så mye som stod på spill i pianokonserten. Det var mer som et stoppested på turneen.

Sjostakovitsj’ bitende ironi

Sjostakovitsj’ femte symfoni etter pausen var langt bedre. Den er dramatisk anlagt og preget av militære, maskinelle rytmer, hardtslående pauker, overstrømmende messing og sagende strykere. Den har mange tilgjengelige melodier, noen av dem nærmest tilgjort banale – og vi aner Sjostakovitsj’ bitende ironi bak hver pompøse utblåsning. Uansett hvordan man velger å tolke stykket, er dette en komposisjon der man kan føle vekten av 1900-tallets politiske historie uttrykt musikalsk.

Framføringen var riktig inspirert, og Wong kunne virkelig spille på BFOs styrker, og de fikk endelig vist fram hvorfor de har blitt utropt til å være «Orchestra of the Year» av det britiske klassiske musikkmagasinet Gramophone. De spilte både presist, artikulert og tydelig i de mekaniske passasjene, og med stor dynamisk kapasitet som fikk klimaksene til virkelig å gnistre.

Wong tok dessuten mer særegne musikalske valg enn i de to andre stykkene. For eksempel la han inn et markant tempofall i militærmarsjen midt i første sats, som jeg ikke har hørt gjort på denne måten tidligere. Tredje sats var bent fram nydelig utført. Wong hentet her fram både de lyriske og tragiske sidene ved satsen og gjorde den til det sentrale omdreiningspunkt i symfonien – ikke bare en rolig kontrast satt i parentes av de hardtslående yttersatsene.

Det er en æresbevisning at KODE og BFO har programmert Anna Bergs nye komposisjon sammen med disse to veldig populære verkene. Med Nuances of Water har hun fått vist fram at hun behersker symfoniformatet. Nå må hun få utvikle dette i enda større og mer omfattende prosjekter.