Overskuddsmusikk fra tre epoker

Det slår meg at Oslo-filharmoniens program ofte virker tilfeldig slengt sammen. Men det tilsynelatende vilkårlige får plutselig sammenheng når det klinger, og jeg sitter stadig vekk igjen etter konsertene deres og tenker «aha – det var jo en sammenheng allikevel!». Torsdagens konsert var skurrete på papiret, men desto mer overraskende når tre helt forskjellige verker fungerte så godt sammen. Jeg vil gi skryt for en programsammensetning som tenker utover overfladiske konseptuelle sammenhenger og inn i verkenes mer substansielle musikalske væren.

Fellesnevneren for torsdagens konsert var overskuddsmusikk med mye energi og store kontraster: fra gammelt til ikke fullt så gammelt til helt nytt. Programmet bestod av György Ligetis ungdomsverk Concert Românesc, Bjørn Kruses blekkferske Unfolding Moments og Ludwig van Beethovens bankemotiviske femte symfoni – verdens mest spilte. Alt under ledelse av den finske stjernedirigenten Eva Ollikainen.

Med glimt i øyet

Om man skal snakke om en 1900-tallskomponist som kan sammenlignes med Beethoven – like artikulert, skakkjørt og med den samme hangen til alltid å endevende musikalske forventninger, er György Ligeti (1926-2004) kanskje det beste eksemplet. Med de berømte klangflateverkene som Apparitions, Atmosphères eller Lux Aeterna, ble melodikk, harmonikk og rytmikk underordnet klangfarge og tekstur – altså stikk motsatt av hvordan musikk tradisjonelt har blitt strukturert. Men Ligeti slo seg aldri til ro. Etter å ha utforsket store orkesterflater, var han innom nesten-konseptualisme, nesten-dadaisme, anti-anti-anti-(anti?)-opera og andre postmodernistiske krumspring, før han til slutt landet på det han hadde flyktet fra i første omgang: melodikk, harmonikk og rytmikk.

Likheten mellom hans siste verker (som pianokonserten, fiolinkonserten eller Hamburgkonserten) og den tidlige Concert Românesc er slående. I de sene verkene er riktignok de komiske kontrastene, parodisk tydelige figurene, helspenningen og lekenheten bekledd med et større tilfang av underlige klangideer og rytmisk forkrøplethet. Concert Românesc er likevel som å høre den sene Ligeti, bare uten all den snedige ballasten han dro med seg på livsveien. Verket bygger på rumenske folkemelodier komponisten hørte i sin barndom, og det er som en solokonsert for orkester – alle grupper i orkesteret veksler på å være solister. Konserten består av rastløse og uforutsigbare kast mellom sterkt kontrasterende karakterer og tempi; selv de plutselig stillestående passasjene ulmer av anspenthet, før det igjen fyrer løs med full intensitet. Hele tiden stikker krappe smell ut av orkesteret, som klappebrett som febrilsk forsøker å sette i gang nye sekvenser.

Dirigent Eva Ollikainen lot aldri musikken gå fullstendig av hengslene. Hun gav den allikevel nok fremdrift til at verkets halvt uregjerlige karakter ikke gikk tapt, og lot heller til å fokusere på enkelte klanglige elementer som fikk skinne med uforbeholden klarhet. Dunk og smell fra perkusjon eller pizzicatostrykere ble løftet langt ut av lydbildet og samtidig utført med en slik presisjon at det skapte en egen nerve.

Mest påfallende var slutten, der to naturhorn – det ene på scenen, det andre plassert på sidebalkongen – svarte hverandre med hornsignaler. Ollikainen skapte en myk dialog mellom rom og scene, før verkets siste rekke med skarpe smell abrupt avsluttet det hele.

Store klanger og forsiktig solist

Bjørn Kruse (1946) er både komponist, billedkunstner og professor emeritus ved Norges musikkhøgskole. Han skrev den stort anlagte klarinettkonserten Chronotope for Oslo-filharmonien og Fredrik Fors i 2016, og på kveldens konsert fikk vi nok et møte med Kruse og konsertformen i Unfolding Moments for fiolin og orkester med orkesterets egen fiolinist Maria Angelika Carlsen som solist.

I programmet ble det beskrevet som et verk «hvor musikalske ideer gradvis folder seg ut i et rikt vev av klanger og rytmer. Konstruksjonen av verket er preget av en prosess hvor hvert moment kan ta form som klang, et rytmisk mønster eller et harmonisk fragment. Elementene vokser og forandrer seg sammen, samtidig som de holder fast ved en felles tråd gjennom musikken.»

Jeg savnet å få vite noe om hva som ligger bak det rent formale – hvorfor akkurat disse momentene? Hvorfor akkurat disse intervallene? Kanskje er det et ønske at musikken skal leve sitt eget liv, at materialet ikke skal besudles av eller påtvinge lytteren referanser og minner, men forbli autonomt og selvrefererende. Jeg synes det var et vanskelig premiss å gå med på, fordi flere elementer pekte utover verkets interne selvrefererende univers, og konsertformen er en historisk svært ladet sjanger. For eksempel var det i åpningen av verket, hvor solisten alene spilte stigende kvartintervaller, umulig å ikke tenke på Alban Bergs fiolinkonsert (selv om den består av kvintintervaller).

Utover dette var Unfolding Moments et imponerende konsekvent verk, og Kruse evnet å geleide en tydelig klangidé, særlig preget av skarpe nagleaktige perkusjondoblinger, gjennom et virvar av kryssende linjer og med en tonalitet som bevegde seg fra det krasse fritonale til det myke og nesten konsonerende. Formmessig var verket også et interessant og poetisk spill mellom det store og tette og det mer åpne og innesluttede. I og med at det plutselig oppstod «hull» i orkesteret der soliststemmen ble naken og fikk ta plass, var det for meg som om orkesteret – kanskje i motsetning til tittelens antydning? – kollapset gang på gang inn i den stille sfæren som solisten fikk utfolde seg i.

Soliststemmen druknet ofte i orkestermassen. Noe av dette skyldtes det til tider tett orkestrerte bakteppet, men også Carlsens litt for forsiktige spill, som manglet den krassheten og eksplosiviteten som i orkestersatsen ble antent av dirigent Eva Ollikainen. Solisten var dessuten posisjonert altfor langt inne i orkesteret. Jeg satt igjen med følelsen av at hun henvendte seg mer til musikerne enn publikum, at hun liksom kjempet med og ikke mot musikken. En grell kontrast manglet. Til gjengjeld skapte hun riktig fine øyeblikk i de mer nedskalerte passasjene når musikken tillot henne å ta plass, og hun lot til å lytte seg inn i det forsiktige.

Jeg gir også ekstra ros til Oslo-filharmonien for å lage skikkelig blest rundt en urpremiere. For i forbindelse med fremføringen stilte de ut malerier av Kruse i det nye formidlingskonseptet MusikkRom, hvor det også fant sted en lengre samtale med komponisten og kunstneren Kruse.

Skjøre lyder bak slagene

Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 5 (1808) er like mye et musikalsk ikonverk som en farlig programmeringsklisjé. Den er et banebrytende og krystallklart eksempel på komprimert motivisk arbeid og dramaturgisk utvikling i symfoniform. Tar man med verkets bakgrunnshistorie, har man en komplett biografisk og musikkteoretisk pakke som kanskje er like spennende for et allment publikum som for innvidde musikknerder. For komponisten begynte å bli døv og ville ta sitt eget liv, men skrev at musikken reddet ham. Til dette hører det med at åpningstonene, «bankemotivet», representerer skjebnen, at symfonien starter i moll og fortvilelse, men ender i dur og menneskets seier over skjebnen.

Oslo-filharmonien stilte med et relativt stort orkester til Beethoven å være. Jeg synes de aller beste versjonene av hans symfonier er dem med nedskalert orkester, som tvinger musikerne til å gi litt ekstra for å få musikken til å revne, som om noe virkelig står på spill. Jeg satte allikevel pris på Ollikainens forsøk på å dempe romantiske nykker og heller vektlegge fremdrift og rå energi. Første sats var verken brutalt rask eller smertelig treg, men befant seg i et tempo der det var rom for driv og mulighet til holde tak i musikken og artikulere den tydelig. Og med det trakk hun frem mange av de diamantene av noen detaljer som ligger under overflaten og dessverre altfor ofte blir oversett, blant annet noen utrolig velskrevne motstemmer eller blåsetoner som farger klangen spesielt godt.

Andre sats var for meg høydepunktet. Jeg har sjelden hørt noen som har turt å la orkesteret stilne så mye i satsens sorgfullhet, som i Ollikainens versjon. På det dynamisk svakeste hørtes det noen ganger ut som at strykerklangen holdt på å krakelere. Det var modig og skjørt, og gav et ekstra melankolsk sus over utviklingen i satsen – som for øvrig er en variasjonssats og gradvis øker i intensitet.

Så bar det videre som om musikken etter hvert mistet litt av spensten. Spesielt i den siste satsens evigpumpende gyv som aldri slutter å rope «Seier! Seier! Seier!» og aldri ser ut til å runde av, var det som om det store «braket» hvor alt virkelig rakner i eufori, uteble. Jeg lever allikevel lenge på de to første satsenes personlige tolkningskarakter, som gjør opp for mye av helhetsinntrykket.

Ollikainen har kanskje ikke samme sterke «signatur» som avtroppende sjefsdirigent Klaus Mäkelä, men tolkningene hennes bar i mye større grad preg av modenhet og refleksjon, med mindre moro og perfeksjonssøken, men til gjengjeld en følelse av alvor og av virkelig å holde et solid grep om musikkens elementer.