Effektivt ekko av et traume

Kautokeino-opprøret var en sosial og religiøs oppstand i Kautokeino i 1852. Denne hendelsen er tema for forestillingen Láhppon/Lost ved Den Norske Opera & Ballett. Prosjektet er det første samarbeidet mellom koreografene Elle Sofe Sara og Hlín Hjálmarsdóttir, og det er også første gang noen av dem har arbeidet med Nasjonalballetten.

Dommedag i Kautokeino

Opprøret vokste ut fra en årelang konflikt mellom reindriftssamer i området og handelsmannen, lensmannen og presten i bygda. Handelsmannens salg av brennevin førte med seg misbruk og ulykke i distriktet, og lensmannen for hardt frem mot samene for å kreve inn brennevinsgjelda. Mange samer fant styrke og trøst i en religiøs vekkelse inspirert av presten Lars Levi Læstadius. Hans lære tok radikal avstand fra brennevinets farer og den jordiske verdens hierarkier, og den bredte seg raskt i sognet.

Om morgenen 8. november 1852 tok en gruppe på nærmere femti religiøst vakte samer seg mot handels- og kirkestedet i Kautokeino. Da de kom til bygda, ble det et voldelig sammenstøt: Handelsmannen ble slått i hjel med gjerdestaur, og lensmannen ble stukket i hjel med kniv. Handelsstedet ble satt i brann, og både samer og nordmenn i bygda som ikke ville slutte seg til de vakte, ble pisket og mishandlet, frem til opprøret ble slått ned av samer fra nabobygda Avži.

I etterspillet fikk rundt førti av opprørerne strenge fengselsstraffer, mens lederfigurene Aslak Hætta og Mons Somby ble dømt til døden ved halshugging. Opprøret og etterspillet skulle påvirke livene til de involverte og deres etterkommere gjennom århundrene. Hendelsen har blitt skildret både på film, på scene og i bøker tidligere. Hvordan kan man danse ut et av de største traumene i samisk historie?

Å slå sennagress

På en mørk og øde scene ser vi Lávre Johan Eira og Yoshifumi Inao, begge i pesk. Inao danser, og myke, undrende bevegelser avløses av kjappe rykk, når han krypende flyr over gulvet. Rundt Inao sirkler Lávre, mens han joiker Jánnoš Aslat/Aslak Hætta. Eira joiker med stigende intensitet, mens danserne fra Nasjonalballetten sakte kommer ut og setter seg på kne fremst på scenen. Lyskasterne peker mot danserne, lyset slås på, og opprøret sparkes i gang. Akkompagnert av pust, trommer, joik og korsang på lydsporet over høyttaleranlegget, smeller sytten mennesker røde pisker i gulvet synkront og i takt med musikken.

Åpningen står igjen som en av de sterkeste sekvensene i Láhppon/Lost, og kanskje essensen av prosjektet. Som i tidligere arbeider fletter Elle Sofe Sara bevegelsesmønstre fra tradisjonelt samisk liv inn i koreografien, her i form av å banke sennagress.

Når de i utgangspunktet hverdagslige arbeidsbevegelsene utøves til det voldsomme lydsporet, med styrken og synkroniteten til et Nasjonalballetten og konnotasjonene til piskingen på prestegården i Kautokeino, blir scenen en kraftfull, urovekkende og voldelig vakker åpning på stykket.

Fragmentert utforskning

Gjennom oppsetningen følger vi dansere som på sett og vis spiller rollefigurer fra opprøret. Inao, kanskje som Aslak Hætta, drikker, omvendes, sitter i metaforisk og reelt fangenskap, og leter etter det avhugde hodet sitt.

Likevel får vi ikke en tradisjonell, kronologisk historiefortelling. I forhåndsmaterialet beskriver Nasjonalballetten Láhppon/Lost som et ekko av Kautokeino-opprøret. Istedenfor et lineært narrativ består oppsetningen av en fragmentert utforsking av scener, stemninger og hendelser før, under og etter opprøret: Volden, traumet og gapet det skapte mellom menneskene i et lite samfunn i flere generasjoner, spilles ut igjennom en rekke abstrakte, men gjenkjennelige motiver og seanser, fra omvendelse og nåde til vold og konflikt.

Både tematisk og i selve koreografien opplever jeg at det er tydelige linjer til både Saras og Hjálmarsdóttirs tidligere arbeider, som henholdsvis Birget – ways to deal, ways to heal, og Riptide, der isolerte enkeltindivider prøver å danse seg mot mening og fellesskap.

Klassiske dansetrinn og nordlig lydspor

Samspillet mellom dans og musikk i de store, voldsomme, koreografiene, slik som piskescenen, er kanskje det umiddelbart mest slående. Det nykomponerte lydsporet av den islandske produsenten og komponisten Valgeir Sigurðsson veksler mellom det organiske og elektroniske og bæres av korsang og joik. Vokal Nord rammer inn dramaet med en drønnende bassrekke og hekseaktig messesang.

Men like sterkt sitter en rekke rolige, tankefulle og ømme øyeblikk igjen. En pas de deux mellom Anaïs Tuoret og Jim De Block er søkende, intim og vidunderlig vakker. I en annen duett går danserne i bane rundt nakkene til hverandre.

Joiken, som både består av nye verk laget til dette stykket, og tradisjonelle person- og stedsjoiker, er skapt av Sara Marielle Gaup Beaska og Lávre Johan Eira. Eira står også frem som forestillingens store overraskelse. Han både danser og joiker, og blir på den måten en av de sentrale historiefortellerne i stykket. Kanskje er Láhppon/Lost gjennombruddet som skal til for at verden utenfor Sápmi skal få se hvilken skatt Lávre Johan Eira er?

Trangt og tettpakket

Henrik Vibskovs scenografi har hentet inspirasjon fra samisk byggeskikk, duodji og tradisjonssøm, og det er flere enkeltelementer som fungerer veldig godt. Stokker som minner om gjerdestaur flyttes rundt på scenen og brukes til både å bygge kirke og luovvi, et oppbygd platå for oppbevaring – en slags tradisjonell samisk garasje. Gjerdestaurene brukes til å mane til kamp, men de bæres også både blytungt og fløyelsmykt av to dansere, gjennom en langsom scene mot slutten av forestillingen som brenner seg fast.

På tross av det episke historiske bakteppet tenker jeg ved flere anledninger at det kunstneriske laget godt kunne tatt i bruk en litt mindre verktøykasse. Gjennom oppsetningen vises lydløse filmer av dansernes ansikter på store skjermer, bygd opp på gigantiske jerninstallasjoner. Filmene, der danserne tidvis er fortvilet og tidvis rister i sinne, er noen ganger veldig vakre, slik som en sekvens der de vakte møter presten. Likevel oppleves skjermene som et malplassert distraksjonsmoment i en veldig tett oppsetning. I en danseforestilling hvor spenningene til utøverne er språket, kunne jo disse lydløse skrikene blitt spilt ut fra scenen? 

Sirkumpolar tundrakitsch

Selv om Vibskovs kostymedesign har hentet inspirasjon i Sápmi, er kostymene likevel gjenkjennelig vibskovsk: sporty, futuristisk og mønstre med nærmest optiske illusjoner. De sender tankene til et slags samisk friidrettslandslag fra fremtiden. Antrekkene er iøynefallende, og utrykket skaper noen visuelle effekter som stikker seg ut, som når dansernes søljeformede skjørt liksom rister i dansen, slik en ekte sølje ville gjort på et dansende bryst.

Selv om det kanskje er litt urettferdig, er det vanskelig å se den vakre nye verdenen Vibskov tegner uten å sammenligne med Joar Nangos retrofuturistiske samiske postapokalypse i Elle Sofe Saras forrige storverk Birget – ways to deal, ways to heal. Men der kostymene i Birget bruker rusk, rask og skuterstøvler til å utrykke en klar visjon om hva samisk kultur er og kan være, blir kostymene i Láhppon en slags sirkumpolar tundrakitsch, som har like mye til felles med nenetsiske og inuittiske klesdrakter og japansk mote, snarere enn at det blir en meningsfull utforsking av samisk tradisjon og motebilde.

Bilder som henger ved

På tross av at forestillingen til tider prøver å bite over litt mer enn jeg har mulighet til å tygge, er den særs vellykket. Scener som den nevnte åpningen, eller når rødfargede sennagressaktige bunter sakte senkes fra taket mot slutten av stykket, vil henge igjen i meg lenge.

Gjennom årene har historien om Kautokeino-opprøret blitt fortalt både som et eksempel til skrekk og advarsel om religiøs fanatisme, og som en kolonial frigjøringshistorie. Sannheten er vel som det meste her i verden kompleks og nyansert, både historisk og moralsk.

Sara og Hjálmarsdóttir lar dansernes kropper, den gnistrende energien og stemningene gi oss muligheten til å undersøke de psykologiske, de fysiske og de religiøse strømningene bak opprøret – uten ord og uten for klare konklusjoner om motivasjoner og moral. På en både vakker og brutal måte utforsker oppsetningen hvordan bånd mellom mennesker kan brytes, og hva vi er villige å gjøre for å finne fellesskapene våre.

Og dette, sammen med sterke danseprestasjoner, et fantastisk lydspor og dyp emosjonell tyngde, gjør Láhppon/Lost til kanskje den fremste kunstneriske utforskingen av Kautokeino-opprøret til nå.