Umusikalsk pære

Mens dørene til teaterhuset på Engen er stengt i forbindelse med oppussing, har Den Nationale Scene og Det Vestnorske Teateret benyttet anledningen til å samarbeide om familiemusikalen Den utrulege historia om den kjempestore pæra. I utgangspunktet fremstår det som forfriskende og gøy at teatrene velger å satse på en eventyrlig musikal i førjulstiden, særlig i lys av at tidligere år ved de to institusjonsteatrene har vært preget av rene juleforestillinger som for eksempel Jul i Svingen og God dag, herr Jul. Musikalen Den utrulege historia om den kjempestore pæra er basert på den danske tegneserieskaperen, barnebokforfatteren og illustratøren Jakob Martin Strids barnebok med samme tittel fra 2011. Fortellingen er lagt til byen Solby, der de to vennene katten Mitcho og elefanten Sebastian bor. Når handlingen starter, har Solbys borgermester JB på mystisk vis forsvunnet, og harmonien i byen har begynt å slå sprekker fordi den strenge og sure viseborgermesteren Kvist nå er den som bestemmer. En dag finner Mitcho og Sebastian flaskepost, og i flaskeposten er det et brev og et frø fra JB. Borgermesteren skriver at han har funnet Den mystiske øya, og at når de planter frøet vil de forstå alt. I løpet av natten vokser frøet til å bli en kjempestor pære, og pæra blir – slik som ting så ofte blir i fantasifulle univers for barn – til et skip de to vennene reiser i sammen med professor Glykose for å finne JB.

Leken sceneverden

Strids univers er ellevilt og har en fantasifullhet som liksom vokser og vokser gjennom kombinasjonen av tekst og bilde. Rikt detaljerte illustrasjoner gir mye ekstra til fortellingen for både barn og voksne, og det er lett å forstå at flere av Strids bøker er populære og prisvinnende. Mye av den ekspansive fantasifullheten går dessverre tapt i sceneversjonen på hovedscenen på Det Vestnorske Teateret, da det skal mye til å overføre detaljrikdommen fra bokuniverset til en oppsetning med bare seks skuespillere som bytter på å spille de mange karakterene i Solby og en musiker. Til tross for dette har scenograf Vasylyna Kharchevka, lysdesigner Silje Grimstad og kostymedesigner Mari Hesjedal langt på vei lyktes med å skape et visuelt lekent og innbydende univers. Når forestillingen starter, består bakgrunnen av en vegg med malte søyler lik de som allerede finnes i teatersalen og en kasse som etter hvert åpnes og forvandles til en køyeseng for Sebastian og Mitcho. Det absolutte høydepunktet kommer når sceneveggen deler seg i fire og forsvinner før en kjempestor, grønn pære kommer til syne. Ensemblet fjerner sakte deler av pæras skall slik at de to etasjene inne i pæra blir synlige. Her er det plass til sofa, kjøleskap, komfyr og et lite utkikkstårn på pæretaket, og pærekonstruksjonen kan beveges frem og tilbake på scenegulvet. I tillegg dukker det underveis opp en drage på galleriet overfor scenen og pirater som slenger seg ned fra tau og taustiger. Når gjengen seiler gjennom et nattsvart hav, fyller nydelige lysprojeksjoner hele den mørklagte salen og scenen fra gulv til tak.

Slapp musikalsk innpakning

Både manus og musikk har funnet veien til Bergen fra en oppsetning av boken på Det Kongelige Teater i København, men mulighetene som finnes i musikalformatet er dessverre utnyttet i liten grad i denne oppsetningen. Manuset og sangtekstene er skrevet av den danske teaterregissøren Anders Lundorph, mens den bergenske komponisten og musikeren Julian Berntzen har komponert musikken. Teatermanuset ligger nært handlingen i boken, og sangene fungerer som små, beskrivende musikalske pauser i helheten. Sangtekstene og musikken er lett fordøyelige med sangbare refreng som minner om popmusikk og som setter seg raskt på minnet. Samtidig er det noe anonymt og intetsigende med tekstene i både versene og refrengene som står i en merkelig og uforklarlig motsetning til de sprudlende og rare karakterene og til oppfinnsomheten i fortellingen. Jeg lurer på hvor det blir det av overraskelsene. Åpningssangen har for eksempel refrenget «Her i Solby er det harmoni/Fred og ro som i et paradis/ Her i Solby er det fargerikt og flott/Og bur du her, er livet alltid godt». Teksten minner mest av alt om en politisk korrekt Barne-TV-sang – en tendens som dessuten forsterkes av at musikken skuespillerne synger til primært er forhåndsinnspilt. Fra der jeg sitter i salen drukner skuespillernes ord litt for ofte i akkompagnementet. Sangprestasjonene til samtlige av de seks i ensemblet er helt middels, og de sliter med å synge rent underveis, noe jeg antar blant annet skyldes at lydforholdene i lokalene ikke er optimale. Riktignok finnes det ett innslag av live-musikk foruten sangerne gjennom karakteren Ziggy (Tommy Haltbakk), en el-gitarist som spiller bakgrunnsmusikk i flere av scenene og har noen gitarsoloer underveis. Dessverre er dette langt fra nok til å løfte den musikalske helheten. Handlingen består av flere etapper der Mitcho og Sebastian møter flere hjelpere og utfordrere som alle sammen har egne sangnummer – slik som forskerne fra Atominstituttet, sjørøverne og einstøingen Ulysses Karlsen som bor inni en mekanisk drage. I Line Paulsens regi opplever jeg at scenebildene ofte er statiske og litt stillestående og at dynamikken som finnes i musikken ikke utnyttes godt nok dramaturgisk og scenisk i sangnumrene. Det er gjennomgående lite bruk av koreografi, og når jeg ser nummeret der Ulysses Karlsen (Stine Robin Eskildsen) danser og synger fengende i en funky discolåt om å være «bare meg» alene i en drage, tenker jeg at forestillingen med fordel kunne inneholdt flere slike øyeblikk. 

Overflødig musikk?

Det som derimot fungerer godt i Den utrulege historia om den kjempestore pæra er samspillet mellom skuespillerne i dialogene. Sigmund Njøs Hovind og Kamilla Grønli Hartvig gjør i hovedrollene som Sebastian og Mitcho et sjarmerende portrett av to venner på eventyr som er både barnlig og energisk. Skuespiller Svein Harry Schöttker-Hauge er fornøyelig i rollen som professor Glukose med bustete hår og et klønete kroppsspråk. Det får meg til å lure på hvorfor teatret har insistert på et musikalformat, når denne produksjonen hadde vært bedre tjent med heller å satse fullt og helt på teaterhåndverket. Jeg sitter igjen med inntrykket av at ingen av institusjonene i samarbeidet har ønsket å bruke nevneverdig med tid, penger eller ressurser på å lage familiemagi i førjulstiden.