Sagaen om institusjonsfolket

Det er kø utenfor Nationaltheatret når jeg ankommer 20 minutter før forestillingen starter. Jeg står og lytter til samtalene og ser på menneskene som skal inn og se Sagaen om Isfolket sammen med meg. Jeg er ingen sosialantropolog, men jeg trenger heller ikke være det for å se at majoriteten av publikummet består av kvinner. Sagaen om Isfolket består av 47 bøker, skrevet av Margit Sandemo mellom 1982 og 1989. Det er en slektskrønike som blander romantikk, folketro, erotikk og fantasy på en helt spinnvill, magisk-realistisk måte. Jeg ramlet selv over bøkene som 15-åring, og i et hjem der man bare leste «ekte klassikere», var Isfolket en hemmelig tunnel inn til en svimlende, berusende og litt ulovlig verden.

At Simen Formo Hay og Oda Radoor, som begge er kreditert både som regissører og dramaturger, har kondensert denne lore-tunge mastodonten er blitt omtalt i månedsvis. NRK skriver for eksempel om Sandemos «revansj». Jeg vil heller si krenkelse. Jeg har fulgt Simen Formo Hays forsøk på å åpne teaterrommet og trekke andre inn i det. I Døden på Oslo S forvandlet han Økern-senteret til en 80-talls oase hvor man kunne traske rundt og spise pizza, drikke øl, høre en debatt om byutvikling. På Det Norske Teatret brukte han Eurovision som et format til å diskutere krig og eurosentriske kriser. Det virker som Formo Hay har et ønske om å bruke teatermaskineriet til å diskutere politikk, smak og kvalitet. Når jeg kommer inn på hovedscenen på Nationaltheatret, ser jeg at det er plassert to publikumsamfier på hver sin side av scenen, et bål brenner langt foran på scenen, og mens jeg venter på at det skal begynne, kommer publikum gående med store drinker som de må helle over på plastglass etter instruks av verter iført burgunderøde kapper. Formo Hay har lenge jobbet med ideen om at forestillingen begynner før man går inn i salen. I Europavisjonar var det for eksempel fest i foajeen før forestilling, og publikum ble plassert under ulike land som de støttet under showet. Dette kan være fint når det har en hensikt, men her føles det mer som en dyr gimmick: et selvhøytidelig teater-masturbatorium.

Ondskapens gods

I første akt møter vi Silje som finner to forlatte barn ved likbålet som hun tar med seg. Etterpå møter hun Tengel som bruker henne til å redde Hemning, og sammen flykter de til Isdalen hvor de blir boende. Babyen, som nå har fått navnet Dag, viser seg å tilhøre Baronesse Charlotte som hadde en affære med en gift mann. Sol, det andre barnet, er en heks som vekker alrunen, og Silje befinner seg i et trekantdrama med Tengel, som er redd for å ta livet av henne om de elsker, og Hemning, som er mest interessert i babyen Dag. På et tidspunkt blir dalen plyndret, og Silje flykter med barna og Tengel til baronessens gods som de blir tilbudt å bli boende på. De får et barn til, Liv som er helt normal. Pjuuuh. Sol vokser opp, og i forestillingen blir hun spilt av Hanna Maria Grønneberg som en ukontrollert pubertal kraft som løper rundt i skogen, onanerer og koker urter. Liv og Dag, som er så godt som søsken, finner sammen og får barn. Sol forlater godset for å finne heksene og sin onde stamfar, hun blir gravid, føder et ondt barn, gir det til Liv og Dag, og deretter blir hun brent på bålet. De mange og store hoppene i fortellingen blir sydd sammen av en fortellerstemme som for så vidt fungerer, men det er lite i forestillingen som blir dvelt ved. De mange sceniske bildene de forsøker å skape oppnår aldri å episke eller storslåtte, snarere blir de til eksplosjoner av tenårings-mikro-utløsninger. Det blir verken medrivende fortellerteater eller en maksimalistisk campy fest. Jeg tenker på hva slags relevans Sandemo har i dag og hvorfor Formo Hay/Radoor ville sette opp tekstene hennes. Hvis jeg leser serien innenfor et jungiansk rammeverk, fremstår Isfolket som et omfattende arbeid med skyggearketypen, ikke som estetisk staffasje, men som en eksistensiell nødvendighet. Den psykoanalytiske teoretikeren Carl Gustav Jung brukte skyggen for å beskrive de sidene av personligheten som vi fortrenger fordi de er uakseptable, farlige eller skambelagte, men som likevel virker i oss og former handlingene våre. Sandemo skriver konsekvent frem mørket som det punktet hvor mennesket faktisk blir til – hvor det avdekker sine uønskede, men uunngåelige deler. Serien er dermed ikke bare et melodramatisk epos, men en folkelig mytologi som opererer med en kompleks form for integrasjon av det fortrengte. Denne psykologiske dybden unngår forestillingen, og med unntak av skuespiller Selome Emnetu, som gjør alt hun kan for å gi teksten sjel og karakteren noen fasetter, faller ensemblet i en regigrop der ingen får lov til å være komplekse karakterer. Det er som om regissørduoen frykter at publikum plutselig skulle begynne å føle noe.

Sex sex sex

Mens jeg ser på Lucifer henge fra taket i trikot og glitterpenis, bokser som gnistrer, hengende pentagramer og videoanimasjoner, fantaserer jeg om at en regissør som Lisa Lie ville vært et mer opplagt valg til en iscenesettelse av dette materialet, og at hun hadde utvist mer omsorg for det. Hennes universer er ofte en blanding av heksekunst, okkulte krefter, folkeminne og fortellertradisjoner. Der hun er god på å mane mye ut av lite, får Formo/Rador lite ut av veldig mye. Sandemos bøker damper av sex, og hun moraliserte aldri over det. Hun skildret vold og overgrep som både traumer og overlevelsesstrategier. Plot-håndverket var presist, ikke parodisk. I oppsetningen finnes ikke ambivalens, og sexen er så blottet for erotikk at jeg lurer på om det finnes en mann som faktisk kan sette opp en sexscene uten å ty til enten flau pastell eller ren overgrepsestetikk? Her virker det ikke engang som de har prøvd. Enten er alt helt avseksualisert eller så er alt vold. Det finnes et interessant blikk på kjønn i Sandemos serie. Kjønn virker aldri stabilt, essensielt eller naturgitt, men som en kontinuerlig performativ praksis som forhandles gjennom konflikt, begjær og sosial risiko. Hennes kvinnelige karakterer er ikke bare «sterke»; de er subjekter som driver handlingen fremover, forstyrrer normene og insisterer på egen agens, også når den er upassende, seksualisert eller moralsk tvetydig. Sandemo skriver med en intuitiv forståelse av hvordan kjønn konstrueres – og hvordan det samtidig kan avlæres, omskrives og overskrides. Det er derfor symptomatisk at forestillingen reduserer denne dynamikken til estetiserte markører: et slags institusjonelt drag uten teori, uten risiko og uten den etiske uroen som faktisk gjør Isfolket relevant i dag.

Friksjonsløst univers

Etter pausen fortsetter forestillingen i et heseblesende tempo: barn dør, fødes, reddes og mistes. Noen er onde, andre er engler; Tengels slekt starter verdenskriger og sprer ondskap rundt seg. Jeg sitter og lurer på om forestillingen hadde tjent på enten å ta for seg langt mindre av materialet eller å gå motsatt vei og insistere på et tolv-timers epos. Slik det står nå, fremstår oppsetningen som teater på speed, og ikke på den fruktbare måten: tempoet visker ut konturene av prosjektet, og det blir vanskelig å forstå hvilken vilje som driver verket. Det visuelle uttrykket til scenograf Eilif Fjeld bidrar dessverre ikke til å binde de mange elementene sammen, estetikken virker styrt av sprikende impulser som aldri forankres i et tydelig univers, materialets komplekse tematikk eller en sterk kunstnerisk praksis. Kostymene blander spelestetikk, cosplay, historisk drama og et hint av designeren Rodarte, men uten den friksjonen som kunne ha gitt dem ladning. Amfiene innskrenker snarere enn åpner spillerommet; de skaper ikke bilder, de hindrer dem. Noe i uttrykket får meg til å tenke at regiduoen har sett Florentina Holzingers arbeid, men det som fungerer hos henne er resultatet av en presist utviklet, kompleks praksis over mange år, i et ensemble der utøverne besitter spesifikke ferdigheter og sårbarheter. Sagaen om Isfolket mislykkes i å bygge et visuelt og dramaturgisk komplekst univers. Teatret som et kollektivt refleksjonsrom er utslettet og etterlater en serie visuelt overstimulerende, men konseptuelt underutviklede tablåer.

Når forestillingen til slutt drar inn Margit Sandemos eget liv – voldtekten, psykiatrien, traumene – blir jeg surere enn jeg alt er. Å bruke hennes traumer som et siste grep, etter tre timer med estetisk overbud, er ikke innsiktsfullt. Det er utøvende institusjonelt hykleri av verste sort. Det er som om Nationaltheatret har bygd et gigantisk, megalomant følelseslaboratorium og glemt å skru strømmen på. Ambisjonene er det ingenting galt med, men pulsen er flat. Når forestillingen klarer å miste både friksjon, rikheten i materialet og Sandemo, er ikke det onde i verden Isfolket, men institusjonene.