Kunst og liv

Skuespiller Anna Ladegaards mor har gjennom store deler av livet hatt problemer med alkohol, noe som har preget Ladegaards oppvekst. Nå har hun laget teater om livet som barn av en alkoholiker og om da hun brøt med moren for å ta hensyn til seg selv og sitt liv. Når publikum ankommer teatersalen på Det Andre Teatret, står Ladegaard på scenen. Det spilles musikk over høyttaleranlegget, og som oppvarming improviserer hun litt med innspill fra tilskuerne på første rad, mens resten av publikum kommer seg på plass. Ladegaard er kledd i lette og ledige treningsklær og skaper med denne oppvarmingen en stemning som tilsier at det skal skje noe hyggelig, nært og varmt. Det er lite scenografi på scenen. Langs bakveggen henger det et blått teppe, et lignende teppe ligger på gulvet sånn at det ser ut som det er ett stort et. På scenen står det to røde skolestoler. Utover det skapes rommet av at Ladegaard selv forklarer hvordan det ser ut. Hun beskriver barndomshjemmet på Nesodden der hun bor sammen med mor og storebror og forteller hvor ting er både ute og inne. Det blir klart at dette er et hyggelig sted der de tilbringer mye tid ute i hagen. I tillegg har moren gjort smarte interiørvalg for å få mye ut av lite, og det er satt opp romdelingsmøbler og planter inne for å skille soner fra hverandre. Her bor Anna annenhver helg, ellers bor hun hos pappaen sin på Grünerløkka. Vendt mot publikum og i en oppriktig tone forteller Ladegaard om å komme hjem til moren en fredag ettermiddag og finne henne og vennen Jan døddrukne på sofaen i et hus der det har vært festet lenge. Hun snur og reiser hjem til Grünerløkka. Hun forteller videre om avtaler med barnevernet om begrenset kontakt og at moren ikke skal få lov til å sende meldinger. Deretter følger mimring om teaterstudier i Helsinki og Stockholm og en historie om hvordan hun fryser til og ikke kommer seg tidsnok ut på scenen i en skoleversjon av Shakespeares Macbeth fordi hun får en fyllemelding fra moren rett før hun skal på. Vi får høre om løfter om avrusning og mange år uten kontakt før moren endelig blir rusfri og kontakten mellom mor og datter kan gjenopprettes. Som oftest blir stoffet formidlet direkte til publikum, men noen partier kommuniseres gjennom projiserte animasjoner og barndomsbilder.

Vaker på overflaten

Ladegaard spiller empativekkende og skaper et trygt og nært rom. Hun har god kontakt med publikum, og siden forestillingen er fortellerteater i monologform, hviler dramaturgien i stor grad på hennes spill. Hun veksler fint mellom såre partier og morsomme sekvenser. Hun varierer i tempo og skaper dynamikk i spill og historie. Samtidig synes jeg fortellingen hele tiden ligger og vaker på overflaten av smerten, og jeg savner noe mer motstand i materialet. På et tidspunkt i siste halvdel forteller hun om en vanskelig periode i eget liv. I en bisetning nevner hun at hun festet mye i denne perioden og tok en del dop. Hun har allerede forklart at hun og moren har mange likheter; de har et «lignende humør», sier hun. Når hun nevner eget dopbruk i en bisetning, lurer jeg på hvilke refleksjoner hun gjør seg om rus. Det interessante med rus er at det er så tiltrekkende samtidig som det er farlig, det finnes altså en dobbelthet i de fleste menneskers forhold til rus, en dobbelthet som må ha noen flere nyanser og dimensjoner når man selv har levd tett på rusens absolutte bakside og deler gener med noen som har mistet så mye til rusen. Istedenfor å formidle mer filosofiske tanker om dette, beveger hun seg bare videre til å fortelle om forholdet til moren. Forestillingen har flere sånne ubrukte muligheter, der dybden ikke ligger så langt unna, men der det allikevel hoppes bukk over en større dybde. Resultatet er en forestilling som handler mye om de kjente sidene ved ruspåvirket omsorgssvikt, men som ikke går inn på det partikulære i akkurat denne fortellingen. Moren til Ladegaard reduseres til en sjablongalkoholiker istedenfor at hun skildres som et partikulært menneske med unike, men samtidig gjenkjennelige, utfordringer. Jeg synes det er vanskelig å anmelde teater som hviler så mye på virkelige og sårbare livserfaringer. Forholdet mellom kunst og liv er så tett at det å omtale prosjektet kritisk, fort kan fremstå som en vurdering av det levde livet. Når jeg for eksempel skulle ønske at Ladegaard forteller mer om sine egne eksistensielle grublerier, har jeg jo egentlig ikke noen rett til å mene at hun skal utlevere flere sider av det som må ha vært personlig vanskelig. Det samme gjelder måten hun omtaler moren, som er lett identifiserbar og i live, på. Hvilken rett har jeg til å mene at vi skal få vite enda mer om hennes liv og utfordringer? Samtidig gjør mangelen på dette at det blir for lite motstand i forestillingen som scenisk verk. Her synes jeg Ladegaard gir oss litt, men hverken går dypt nok i seg selv eller virker spesielt interessert i å tegne et utfyllende bilde av moren. Dette kan det være gode grunner til, men resultatet er ganske ordinær sentimentalitet. Jeg savner mer aggresjon og vilje til å se på egne svake sider.

Trend

På mange måter minner forestillingen om en tidligere suksess på Det Andre Teatret, Lykke til, Cathrine Frost. Den handler om Frosts erfaringer med graviditet og fødselsomsorg. Likhetene ligger i at begge forestillingene er monologer av kvinner som forteller om egne liv, og begge forestillingene har regi av Mats Eldøen. De har også begge innslag av det som på tidlig 2000-tall i tv-sammenheng ble kalt infotainment – faktainformasjon i en underholdende form. Dette blir kombinert med affektive appeller til publikums følelser, men de mangler et reflekterende, filosofisk eller politisk nivå som gjør at de sparker ordentlig fra seg eller setter agenda. I Ladegaards fortelling gjør rollefiguren Anna «alt riktig». Det som skjer med henne, påføres henne utenfra. Når moren etter lang tid uten kontakt har sjekket inn på Trasopklinikken for avrusning i 12-stegsprogrammet, velger Anna etter mye tvil å møte opp til en samtale som inngår i steg nummer ni, men moren har avbrutt opplegget og stukket av når Anna kommer frem. Her ligger det en undertone om at hun kanskje burde latt være å dra, at hun ikke var hard nok til å stå imot og være tro mot bruddet, men samtidig vil de aller fleste ha forståelse for valget hun tok. Det er Anna som er «den gode» som stiller opp, og moren som tar de dårlige valgene. Da jeg hadde sett Lykke til, Cathrine Frost, tenkte jeg at forestillingen minnet om et barselbesøk hos en venninne. Det er nærheten og delingen i seg selv som står i fokus, noe jeg forstår at en del publikummere setter pris på. Som scenekunst betraktet blir det allikevel for motstandsløst. Også Anna bryter får dette preget av venninnekveld. Det legges til grunn en ærlighet og oppriktighet som blir bærende for estetikken, men forestillingen passer også på ikke å bli for aggressiv. Det personlige, varme og empatifremmende er en trend i norsk teater om dagen. Kanskje kommer det av at verden oppleves urolig og at det kan kjennes godt å komme inn i et teaterrom som tar for seg alvorlige problemer som ender godt. At det finnes håp og fellesskap, er jo en attraktiv tanke. I et kjent sitat fra innledningen til Anna Karenina skriver Lev Tolstoj at «(a)lle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Særlig som forfatter er det klart at det er mer å ta tak i når man skal skildre dysfunksjonelle relasjoner, og Tolstoj har nok rett i at det finnes flere nyanser i menneskelig misere enn glede, men det finnes en del likheter i de mindre trivelige livsutfordringene også. At noe lykkes som dramatisk tekst og teater, henger ikke nødvendigvis sammen med at temaet er så innmari unikt, men at formidlingen inneholder noe som gjør at vi ser verden på en ny måte.