Til bunns i alkoholen

Fire menn ligger på scenegulvet og ser inn i hver sin blendende arbeidslampe, slike som skal avsløre de aller minste ujevnhetene når man pusser opp boligen. Kanskje skal mennene symbolisere møll som har flydd døden i møte i ei lysfelle. Det er ikke helt usannsynlig, for Når jeg drikker handler om en person som ødelegger livet sitt med destruktive drikkevaner. De fire personene på scenen er poet Martin Svedman, skuespiller Per Bogstad Gulliksen, scenograf og kostymedesigner Bård Lie Thorbjørnsen og billedkunstner Bertil Greging. Alle har vært involvert i å lage teaterforestillingen Når jeg drikker, som er basert på Svedmans diktsamling med samme tittel, som kom ut i 2019. Selv om forestillingen som vises i teaterkjelleren på Trøndelag Teater er et samarbeidsprosjekt med en antihierarkisk inngang, slik utøverne presiserer i en ettersnakk, er teksten motoren i forestillingen. Gjennom direkte opplesning fra boka følger vi hovedpersonen fra han drikker seg full på vodka i en alder av 11 år, gjennom en studietid hvor han møter Sofie, som drikker like fort som han, til de blir samboere og hun erstatter alkoholen med te. Til slutt ender forholdet, og hovedpersonen forsøker i stedet å holde liv i potteplanter mens han går på jevnlige møter hos Anonyme Alkoholikere.

Menn som famler

Utøverne justerer brillene sine mens de huker seg ned rundt arbeidslampene for å få leselys. Det er en litt klønete gjør-det-selv-tilnærming her som passer godt både med forestillingens innhold og form. Den ujevne rytmen som oppstår når den som leser teksten må stoppe og myse på boksidene, speiler alkoholismens sløvhet og hovedpersonens hinkende hverdagsliv. De fire mennene har på seg dressjakker og skjorter, men de ser litt frynsete ut, og på hodet har de en avkappet plastflaske, slike som kan brukes som cannabis-bong. Publikum sitter på stoler langs veggene, slik at forestillingen utspiller seg i midten. Bortsett fra arbeidslampene, som er plassert i hvert sitt hjørne, er det noen stålplater på gulvet som markerer scenerommet. Samtidig som en av utøverne leser, utfører de andre ulike handlinger som tar i bruk scenografien. På et tidspunkt strever en av dem med å dytte lange metalltråder inn i en stor isoporkloss, som han til slutt snur opp ned slik at det ligner et vaklevorent bord – eller kanskje det skal være et dyr som sliter med å holde seg oppe. Senere spilles det krokket, bare at kula er en tung stålfirkant, og i stedet for kølle brukes et slitent kosteskaft. Avmaktssymbolikken er åpenbar, men det ligger også en selvironi i disse scenene som gjør at de ikke blir for banale. Når humoren uteblir, for eksempel i en sekvens hvor utøverne sirkler rundt en som står i midten mens de holder hvert sitt speil opp mot ham, blir budskapet i overkant tydelig.

Flere spillerom

Forestillingen utspiller seg på en todelt måte. I første del fremstår tekst og skuespill som to nokså isolerte aspekter. Det som står i teksten spilles ikke ut, publikum må selv sette ting i sammenheng. I andre del oppstår det en tettere kobling mellom tekst og det som skjer på scenen. En av utøverne leser om hovedpersonens første AA-møte samtidig som de andre sitter rundt et provisorisk isoporbord med pulverkaffe og småkjeks. Dette er fremdeles ikke en direkte iscenesettelse av tekstens innhold, for teksten går i detalj på hvem hovedpersonen snakker med og om hva. Skuespillerne rundt bordet sier på sin side ingenting, og jeg får ikke inntrykk av at de skal gestalte de samme karakterene som det leses om. De små gestene, som å røre i kaffen eller å sende et flakkende blikk, fremstår uavhengige fra teksten samtidig som de kompletterer den. Her synes jeg det visuelle og det tekstlige fungerer bedre sammen enn tidligere. Kombinasjonen styrker historien som helhet samtidig som det tilføres forskjellige innganger til den.

Klønete og kontant

Svedmans tekst er på sitt beste når den blander alvor og humor og det hverdagslige med det ekstreme. I et av diktene som leses opp har hovedpersonen vært på en fyllekule, og på vei hjem i taxien bæsjer han på seg. Det er naturligvis ydmykende, men det er vanskelig å la være å le når hovedpersonen akker seg over bilens inventar: “Hva slags taxi har hvite seter?”. Morsomt er det også når vi får høre levereglene til Anonyme Alkoholikere. Først bør de avhengige lære seg å ta vare på potteplanter før de kan avansere i vanskelighetsgrad via marsvin og videre til katt. Hovedpersonen velger å gå rett til anskaffelse av katt, ikke hvilken som helst, men en “praktfull, gåtefull, sfinxaktig en” som han døper Fortiden. Det er troverdig og kontrastfylt når samværet med Sofie beskrives. Som en måte å håndtere hverdagen på når han ikke kan drikke, lager hovedpersonen for eksempel detaljerte regler for hvem som skal fylle og tømme oppvaskmaskinen når. Teaterforestillingen Når jeg drikker blander klønete sjarm med kontante observasjoner som treffer hardt. Det er interessant hvordan utøverne har valgt å sette sammen tekst, skuespill og scenografi, og jeg liker at det åpnes opp for at disse elementene kan være såpass frigjorte fra hverandre. Jeg tror likevel at det er mer å hente på et noe tettere samspill her, slik som i siste del når hovedpersonen er på AA-møte. Med en tydeligere fellesnevner kan helheten faktisk fremstå mer mangefasettert. Man unngår kanskje også at én gest – som med speilene – blir så tydelig at den fremstår pompøs. Alt i alt har likevel de fire kunstnerne lagd en forestilling som gir et nært innblikk i en tilstand som rammer mange av oss og som sannsynligvis vil fortsette å gjøre det så lenge det finnes mennesker på jorda.