Nær perfeksjon-opplevelse

Poing og NyNorsk Messingkvintett er begge blant landets mest anerkjente og ettertraktede samtidsmusikkensembler, med en lang rekke urfremføringer i porteføljen. Ensemblenes til sammen åtte musikere hadde fått med seg slagverker Geir Syrrist Strande på laget for anledningen, og de fremførte et vidt spekter av musikk.

Makeløs nytolkning

Poing har gjort det til et varemerke å lage nye versjoner av klassiske mesterverk. Plata Almost Classic fra 2024 inneholder blant annet et arrangement av Mahlers sjette symfoni, der deler av den enorme første satsen, skrevet for et digert orkester, er arrangert bare for gruppens tre musikere: Frode Haltli (akkordeon), Rolf-Erik Nystrøm (saxofon) og Håkon Thelin (kontrabass). Til denne konserten har de arrangert fjerde, femte og sjette sats fra Rakhmaninovs korverk Vesper, op. 37 for seg selv og NyNorsk Messingkvintett, som består av Erlend Aagaard-Nilsen og Jørgen Arnesen (trompet), Marie Solum Gran (horn), Ingebjørg Bruket (trombone), og Birger Iver Færder (tuba).

Disse arrangementene er, i likhet med den nevnte Mahler-innspillingen, meget gode. Rakhmaninovs melodier er ikke tilslørt av alternative spilleteknikker eller abstrakte klanger, slik jeg ofte opplever at er tilfellet når eldre musikk moderniseres, men de blir stort sett spilt konkret rett frem, tone for tone. Styrken ligger i orkestreringen. Instrumentene smelter sammen på uforlignelige måter, og de maner frem en dybde i lydbildet, slik at noen lyder høres ut til å være lenger unna enn andre.

Dette følges opp av en minst like glimrende fremføring: Nyansene i klangbildet er så presise at jeg nesten ikke begriper hvordan de får det til. Det virker som musikerne ivrer etter å tilføre historiske melodier sin egen stemme; det føles nært og personlig. De to første satsene er rene instrumentalversjoner, men den siste synges av musikerne selv. Selv om utøverne holder seg til det originale korpartituret, oppfattes dette også som en alternativ versjon, fordi de synger på en hverdagslig, snakkenær måte. Musikerne formidler musikkens affeksjoner uten å være fokusert på skjønnklang og «korrekt» sangteknikk, og resultatet blir både rufsete og poetisk. Siden kun to av de ni utøverne på scenen er kvinner, synges altstemmene av herrestemmer i falsett, og det bidrar til en egenartet korklang.

Usedvanlig nyskapende

De tre Rakhmaninov-satsene er spredt utover i programmet, med fire nyskrevne kammermusikkverk plassert i mellom. Alle er skrevet for enten ett av ensemblene eller ulike kombinasjoner av de involverte musikerne. Det er særlig to av verkene som skiller seg ut.

Between Grains (2025) av komponist Anders Hannevold bærer preg av solid håndverk utført med finslipte orkestreringsferdigheter og stor fantasi. Hannevold har en særegen og kreativ tilnærming til instrumentene han skriver for. Besetningen består av messingkvintett, slagverk og akkordeon, og komponisten viser en bemerkelsesverdig evne til å forene de ulike instrumentklangene. Gjennom sylskarpe teksturer oppstår et usedvanlig nyskapende lydbilde. Hannevold utnytter homogeniteten i messinginstrumentene, og de fusjoneres med klangen fra akkordeonet til ett lydobjekt, mens slagverket enten tar rollen som kontrast eller som bakgrunnsstøy.

Verket består av seks miniatyrer, og Hannevold bruker tonespråk og effekter som er direkte inspirert av japansk tradisjonsmusikk. Han fremkaller en slags japansk «aura», uten å ty til etterligninger eller stereotypier. Derimot skaper han et effektivt semantisk virkemiddel, og selv om musikken ikke er uttalt programmatisk, sendes tankene til de japanske rismarkene.

all be, all play, all slaughter av den islandske komponisten Bára Gisladóttir er også svært vellykket. Verket, som ifølge komponisten selv skal være kommentar til uroligheten og kaostilstandene i verden, har røtter i en dronemusikk-tradisjon som later til å stå veldig sterkt blant islandske samtidskomponister. Dronemusikken er en gren innenfor minimalismen der grunnidéen er fokus på lange unisone toner – borduner, som sakte utvikles over tid. Verket er skrevet for Poing, og det er konstruert av tre borduntoner som sakte sirkulerer. I motsetning til mye annen dronemusikk oppfører ikke Gisadóttirs seg innadvent, men den blir stadig mer høylytt og intens. Trioen benytter seg av stadig flere multiphonix og andre «bråkete» effekter, og mot slutten hyler og skriker instrumentene mot hverandre.

Drukner i mengden

De to andre nye verkene faller dessverre litt igjennom. Poings egen akkordeonist Frode Haltli har komponert verket Fenghuang for samme besetning som Hannevolds Between Grains. De to verkene deler også den sørøstasiatiske inspirasjonen: Haltlis verk omkranser nemlig den mytologiske fuglen «Fenghuang» fra kinesiske folkeeventyr. Siden det fra scenen brukes lang tid på å fortelle om dette eventyret, er det skuffende at linken mellom musikken og den mytologiske fuglen er umulig å høre. Verre er det at verket også er nokså intetsigende. Musikken starter med et slags rytmisk dissonerende riff som etter kort tid faser ut i en svevende klangverden der utstrakte toner vokser ut av hverandre med crescendoer og decrescendoer. Musikken er innfallsrik og full av ideer, men det hoppes for hektisk mellom dem, og jeg rekker aldri å bli kjent med noen av innfallene før et nytt materiale presenteres.

Jan Erik Mikalsens verk Dalen blir dessverre også litt unnselig i mengden, på tross av flere høydepunkter. Musikkens struktur og byggeklosser jobber ikke på lag. Verket er bygget opp av tre satser, der de to første sliter med å slippe seg løs. De musikalske idéene er stort sett veldig gode, men de blir dyttet inn i en streng struktur av fire og fire takter, og elementene får aldri puste ordentlig. I tredje og siste sats slipper Mikalsen sitt jerngrep om formen, og med ett synger musikken på en avslappet og fruktbar måte. I denne satsen er musikken basert på overtonerekken. Klangene får sveve fritt i kirkerommet i en særs velfungerende avslutning.

Langt program – og skyhøy kvalitet

For øvrig var programmeringen litt for ambisiøs når det gjelder hvor mye det er hensiktsmessig å presse inn på én og samme konsert. I tillegg til alle de nevnte verkene sto enda to på programmet: Arvo Pärts In Spe(1976) og utdrag fra fra Sacrae Symphoniae II av renessansekomponisten Giovanni Gabrieli. Selv om også disse ble eksemplarisk fremført, ble konserten totalt sett flere hakk for lang, og det er vanskelig å se noen kunstnerisk grunn til at alle disse ni verkene måtte med akkurat her.

Denne konserten viser likevel utvilsomt at Poing og NyNorsk Messingkvintett burde møtes oftere. Alle fremførelsene er av skyhøy kvalitet, både når det gjelder instrumentalteknikk og formidling. Begge ensembler har sine tydelige spesialfelter, men de viser også frem hvor enormt fleksible de er. Med et litt kortere program ville konserten vært tilnærmet perfekt.