Musikk på utstilling

Henie Onstad Kunstsenter og festivalen Interpuls gjennomførte lørdag et storstilt og ambisiøst samarbeid, Tom Sandberg Uncaged, med 120 (!) minikonserter spredt over hele kunstsenteret. Deltagerne bestod av alt fra musikkstudenter til profilerte og anerkjente norske musikere, i tillegg til festivalens eget Interpuls Ensemble.

Arrangementet tok utgangspunkt i nåværende hovedutstilling, Tom Sandberg – Verden vibrerer, viet den norske kunstfotografen Tom Sandberg (1953–2014). Opplegget var inspirert av komponisten John Cages konsept «MusiCircus», der en rekke av det han kalte «happenings» foregår i samme rom, i form av musikk, dans og tale som skaper en kakofoni av uttrykk oppå hverandre. Det hører med til historien at Sandberg fotograferte Cage nettopp på Henie Onstad i 1985 og at dette portrettet var å se under utstillingen.

Her var det imidlertid ikke bare ett rom med «happenings», men mange. Mindre innslag fulgte tett i tett i hovedsalen, kantinen og i de to små galleriene – i tillegg til åpningen som befant seg utendørs ved inngangen.

Det travleste stedet var Storsalen, der Sandbergs verker stod utstilt. Der flyttet musikerne seg fra stasjon til stasjon rundt i rommet, i stadig nye konstellasjoner av kammermusikk. Strykere, blåsere, sangere, harpister, perkusjonister og pianister møttes i mange formater, fra soloinnslag til kvintetter.

Lydlige utstillingsobjekter

Verden vibrerer er en retrospektutstilling. Den oppsummerer de fleste sidene av Sandbergs kunstnerskap, fra portrettene av Cage, Iannis Xenakis eller Krzysztof Penderecki, til bilder av bølger, nakne kropper, instrumentkropper, spedbarn, flyplasser, fly, flyvinduer og fjelltopper. Alt i svart-hvitt.

Det var vanskelig å se noen direkte kobling mellom Sandbergs fotografier og de musikalske uttrykkene, som dekket hele spennet fra tidligmusikk til samtidsmusikk. Var det noen likhetstrekk i tematikk? Jeg vet ikke. Det ble ikke annonsert hva som ble spilt, og det var derfor opp til den enkeltes repertoarkunnskap å eventuelt vite hva verkene handlet om. Det fremstod i det store og hele helt tilfeldig hvilket innslag musikk som kom til forskjellige tider og steder.

Det plaget meg egentlig ikke. Det gav rom for at musikken bare kunne sveve rundt i alle former og fasonger, slik som bildene som fløt rundt i en rekke temaer og stilistiske perioder. Det ble mindre fokus på Verket og Komponisten og mer fokus på lyden.

Til å begynne med gikk jeg imidlertid rett i «konsertmodus». Da jeg kom, var jeg usikker på om tanken var at publikum skulle geleides av innslagene fra sted til sted, eller om man skulle traske rundt og la musikken være en del av gallerisfæren. Men den enorme mengden musikk overalt, og det at den stadig flyttet på seg, gjorde at konsertfølelsen etter hvert gav slipp. I starten ble jeg stående og lytte til hvordan musikerne tolket musikken og høre ferdig hvert innslag. Deretter gikk jeg over til å vandre frem og tilbake mellom rommene og simpelthen bare la meg treffe av lyd fra alle kanter.

Musikken ble på sett og vis utstillingsobjekter den også: Man kunne stå og lytte til musikerne fra hvor som helst i galleriet, høre på hele verket, eller bare passere dem på vei til neste bilde.

Beskjeden kakofoni

Etter hvert begynte rommet å åpne seg, for eksempel når en cellosolist spilte fritonal musikk i den ene delen av rommet og en fiolinist samtidig spilte barokkmusikk i den andre delen, eller når en blåsekvintett var delt i to og vi fikk to instrumenter fra en side og tre fra en annen. Men så stoppet dessverre eksperimenteringen der.

I den grad dette forsøkte å være i Cages ånd, syntes jeg det kunstnerisk ble altfor beskjedent. Jeg lurer på hvorfor arrangørene selv valgte å kalle det for «minikonserter». Cages «happenings» er et mye mer åpent begrep som i langt mindre grad definerer formen: hva lytteren skal forvente eller hva som forventes av lytteren – hvordan man skal lytte, te seg, stå, sitte, gå, eller når man skal klappe eller reise seg.

Strikken kunne vært tøyd mye lenger. Jeg skulle gjerne sett ti innslag som foregikk i samme rom samtidig, med forskjellige lengder og forskjellige besetninger, så det aldri ble stillhet, men et evig kaos av lyd. Eller at en blåsekvintett var delt i fem og ikke bare i to, eller at kammergrupper satt i hvert sitt rom og spilte hver sin stemme av samme verk uten å høre hverandre – og så videre. Da tror jeg også et enkelt innslag som sto helt alene, gjort på vanlig konsertaktig måte, ville gitt lytterne en plutselig opplevelse av frigjøring eller fokus. Det kunne også skapt en mye større dynamikk i forskyvningen mellom musikk som rom og musikk som musikk. Jeg skulle gjerne også hørt ny musikk komponert spesifikt for salene på kunstsenteret.

I det lukkede rommet

I det rommet som kalles Studio derimot, var det organisert halvtimeskonserter hvor man kunne flykte fra flommen av inntrykk og faktisk lytte. Der ble også programmet annonsert på en tavle utenfor: hvem som spilte, hva de spilte, og når. Selv om man her også kunne komme og gå, var det satt ut stoler så man kunne sette seg ned. Det minnet meg om typiske avskjermede videorom på gallerier, hvor man liksom trer ut av utstillingen og inn i et eget univers.

Konsertene i Studio hadde et høyere kunstnerisk nivå enn de øvrige innslagene. Selv om det generelt var høyt nivå på alt som skjedde på huset, var det hele her løftet med profesjonell lyssetting, videoprojeksjoner på veggene, større ensembler og kanskje ekstra godt innøvde verker. Bruken av rommet var derimot mer tradisjonell og endret seg ikke i løpet av konsertene. Én konsert hadde helt vanlig scene-publikum-oppsett, mens det i to andre var lagt opp slik at publikum satt både rundt og inne i ensemblet. Jeg var tilfreds med å ha et tilfluktssted, bort fra kakofonien i de andre rommene. Stillstanden der inne utgjorde en fin kontrast til alt som var i bevegelse utenfor.

Av studiokonsertene jeg gikk på, fikk jeg høre en fantastisk versjon av Xenakis’ slagverkssekstett Persephassa, spilt av Nordic Beat, strykekvartetten Plan & Elevation av Caroline Shaw, fremført av Interpuls Ensemble, Peter Maxwell-Davies’ merkelig kompromissløse St. Michael for blåseensemble, spilt av Nordic Wind Orchestra, og til slutt John Cages Branches med Nordic Beat og Kjell Samkopf som skrapte, knadde og dunket på løvblader, pinner, bark og annet tørt skogsmateriale. Videoprojeksjoner laget av kunstnerduoen Bitterfoyn var gjennomgående på alle konsertene, og dekket rommets fire store vegger med alt fra bølgehav og trær i saktefilm til nærbilder av analoge opptakere.

Rom for mer

Jeg dro fra Henie Onstad etter fire timer – to timer før arrangementet var ferdig. Da kjente jeg ikke igjen en eneste person som var der da det åpnet – altså var hele klientellet byttet ut. Minikonsertkonseptet hadde liksom uttømt seg, og jeg var usikker på om jeg etterhvert hørte de samme stykkene igjen eller ikke.

Det å flytte musikken ut av den stive konsertsalen og utforske rommet som noe plastisk og formelig i møte med den, skaper mange nye muligheter for kuratering. Dessuten finnes det mye musikk som oppleves mer egnet for gallerier enn for konsertsaler. Jeg er glad for å se musikere som tar sjanser og eksperimenterer med nye formater. Jeg gir Interpuls-gjengen og Henie Onstad to tomler opp og håper de gjør flere slik eksperimenter. Neste gang håper jeg også de tør eksperimentere mer, ved virkelig å la musikken gå i oppløsning, og ikke minst reflektere rundt hva de ønsker å oppnå med denne typen programmering – hva de ønsker å si og hvordan de vil at publikum skal oppleve det.