Langt hjemmefra, men fortsatt jordnær

Hvilke deler av barndommen har festet seg i minnet når det er nesten 30 år siden man har forlatt hjemlandet? For koreograf Dorothée Munyaneza er svaret treet som heter umuko på språket kinyrawanda, morsmålet hennes. Med sine irrøde blomster er treet et topografisk blikkfang i Rwandas berømte fjellandskap. Forkjærlighet for og tilknytning til natur og levende skapninger, biofili, viser seg å være et gjennomgående tema i forestillingen umuko, som plasserer Rwandas unike kulturarv og bevegelsesspråk i sentrum. Gjestespillet er del av det årlige samarbeidet Dansens Hus har med musikkfestivalen Oslo World om å vise en forestilling fra Afrika. Umuko består av fem utøvere fra kompaniet Cie Kadidi, inkludert koreografen Munyaneza selv. De veksler mellom å være vokalister, instrumentalister og dansere. Mens scenelyset fortsatt er på og publikum sitter og prater, setter en utøver seg til venstre på scenen og griper fatt i det jeg tror er en inanga, et bredt, rwandisk strengeinstrument. Når lyset slukkes, stilner publikumspraten øyeblikkelig. Lyden fra strengene er det eneste vi hører. Den er til stede både i sanntid fra instrumentet og i et slags ekko. På motsatt side av musikeren trer en danser frem med rasleinstrumenter festet til begge bena. Han setter seg på midten av scenen og stirrer rett mot publikum. Så begynner trampingen. Den gir fra seg en metallisk lyd som brer seg utover i rommet. Det bygger opp en fysisk og åndelig bakkekontakt de ikke gir slipp på gjennom hele forestillingen.

Heltedåder

En utøver gjør dype knebøy mens han holder hendene foran brystet som en bokser mens han krysser scenen. Etter hvert er det flere av danserne som gjør de samme bevegelsene. Med sine dyprøde, flagrende klær, laget av kostymedesigner Stéphanie Coudert, fremstår de som en samlet trupp. Det passer også godt sammen med den tradisjonelle krigerdansen de straks fremfører, som også kalles heltenes dans, intore. Den er kjennetegnet av elegante og forlengede armbevegelser som illustrerer hvordan utøverne gjerne holdt et spyd i én hånd og et skjold i en annen. Disse armbevegelsene skal også angivelig etterligne de lange og majestetiske hornene på kuene Rwanda er kjent for som heter inyambo. Utøverne skaper en intensitet på scenen når de vender kroppen og armene sine i krevende geometriske posisjoner uten å miste balansen. Dansen er jordnær og ektefølt, noe som forsterkes av sangen deres og lydspillet i bakgrunnen. Det er bergtagende når de danser sammen, og det dannes et samhold som fremstår urokkelig.  Munyaneza er heller ikke redd for å eksperimentere. Hun tar med seg den tradisjonsbundne intore-dansen og forflytter seg til den urbane og virale elektroniske musikksjangeren amapiano fra Sør-Afrika. Danserne sparker rett opp, lar seg inspirere av klubbkulturen og inkorporerer sosiale dansetrinn fra festscenen og videobaserte sosiale medier inn i deres bevegelsesspråk. Det er tradisjon i ny drakt, noe som er karakteristisk for en økende urban befolkning i mange afrikanske land som er like påvirket av moderne digitale flater som av sine respektive kulturarvstradisjoner.

Fortid som hjemsøker

Festmusikken blir langsomt svakere. Danserne forsvinner og stiller seg bak en blå lysvegg. Utøverne kaster mørkeblå skygger, som fremstår kalde og nesten livløse. Selv om Rwanda har kommet seg langt i samfunnsutviklingen de siste tiårene og regnes som en foregangsnasjon i regionen, er det umulig å yte landets historie rettferdighet uten å ta innover seg det brutale folkemordet i 1994. På hundre dager ble nesten en million mennesker drept. Den urokkelige tyngden av dette hjemsøker scenen, da skyggene blir om til vitnesbyrd for grusomhetene. Det oppleves spesielt aktuelt i en tid der mange andre land på kontinentet gjennomgår kriser og konflikter, fra forverring av den humanitære situasjonen i Sudan til den årelange blodige konflikten i nabolandet DR Kongo. Relasjonen til sistnevnte har Rwanda høstet kritikk for, da rwandesiske styrker skal ha angrepet kongolesere på grensen, spesielt i den mineralrike østlige delen av Kongo. Det er noe i dansingen til Munyaneza som representerer et alternativ til å gjenta historiens feil. Det er noe helende ved det smidige og elegante kroppsspråket, som i mitt hode viser heling fremfor harde konfliktlinjer. Det merkes spesielt i klimakset der de beveger seg tradisjonelt og inntar høye spensthopp, og det til en kombinasjon av trommespill og rockebass.