Kroppen holder regnskap

Ordet wakati betyr tid på swahili. Det østafrikanske språket snakkes av om lag 100 millioner mennesker og er et offisielt språk i Kenya, Rwanda, Tanzania og Uganda. Tidsbegrepet har også gitt navnet til soloforestillingen av den norsk-kenyanske koreografen Shelmith Øseth. Ofte sammenlignes en vestlig lineær tidforståelse med en avklart start og slutt med en syklisk tidsforståelse hvor gjenfødsel gjentas i det uendelige. I store deler av Asia er det vanligst å tro på en gjenfødsel der livene kan bli bedre hver gang, men i mange afrikanske sammenhenger handler gjenfødsel om at formødre og forfedre lever på nytt i yngre generasjoner. Øseths uttrykk er basert på en praksis og danseteknikk som oppstår på tvers av disse kulturelle formene. I Oslo fant urpremieren på soloforestillingen Wakati sted på Nordic Black Theatre. Forestillingen reiser videre til BIT Teatergarasjen denne helgen. Øseth har bodd i Bergen i en årrekke og arbeidet ved Den Nationale Scene og Fargespill, som har sin hovedbase i byen med over 90 prosjekter der.

Introversjon og improvisasjon

Det omgjorte kirkerommet som huser Nordic Black Theatre rammer inn denne dypt personlige forestillingen på egnet vis. I det mørklagte rommet er det først og fremst peisen som lyser og varmer opp. På en tom scene trer Øseth frem med lange fletter som dekker det bare brystpartiet og lange mørke bukser. Flettene og buksene forstørrer og forlenger henne, det samme gjør skyggene som projiseres på veggen av lyskastere ved scenekanten. Lengst til høyre sitter musiker Stephan Meidell foran en synthesizer med en gitar på fanget. Skyggene bygger en stemning av forflytning og solidaritet, som om Øseth står sammen med flere enn henne selv. Bevegelsene til Øseth er armbaserte, utstrakte og sirkulære. Armene former baner rundt henne selv. Hun vikler dem rundt egen kropp og iblant dekker hun halve ansiktet med flat hånd og vrenger armene over hodet. Hun finner etter hvert kontakt med gulvet og vrir og vender på lemmene sine. Det ligner en fordreid, vridd urskive med armene som visere. Spoler vi frem og tilbake i et levd liv? Bærer skyggene vitnesbyrd som understøtter en fortelling? Koreografien fremstår som en slags dynamisk versjon av den vitruviske mannen, trolig verdens mest berømte skisse noensinne, av universalgeniet Leonardo da Vinci. Proposjonene til menneskefiguren skulle representere den ideelle mannlige anatomi og er basert på prinsippene til arkitekten Vitruvius Pollio fra Antikkens Roma. Som en passer danner Øseth sirkler som vekker refleksjon og undring. Øseth gjentar flere ord på swahili, norsk og engelsk. "Kuna mtoto", "damu nyingi" og "saba mara" oversettes løst til "det er et barn", "mye blod" og "syv ganger". Hun stirrer langt ut i salen med et noe tomt blikk, en form for “thousand yard stare” som man forbinder med traumatiserte soldater. Det er som om gamle minner vekkes til live og vi får sett tidligere øyeblikk som inntreffer på nytt. Kommunikasjonen hennes er både angstpreget og rolig på samme tid. Det kan godt hende jeg er yrkesskadet som psykolog, men jeg opplever at hun mellom linjene tematiserer vold i nære relasjoner eller en dyptgående lengsel etter noe fjernt. Hun evner å holde meg fengslet av sitt subtile uttrykk.

Språklig spagat

Språket hun bruker står i den samme kulturelle spagaten som det koreografen selv gjør. Som et språk som tilhører den subsahariske språkgruppen bantu har swahili en tydelig forankring i lokale afrikanske språk. Det ble utbredt av internasjonal handel ved den østafrikanske kysten. Kontakt og handel med Europa og Midtøsten, især Portugal, Storbritannia og Oman har påvirket språket og tilført mange låneord. Ordet wakati er lånt fra arabisk der ordet for tid er waqt, وَقْت.  Ordet finnes i flere varianter på tvers av kontinenter, trolig spredt gjennom islam. For tre år siden var koreograf Serge Coulibaly fra Burkina Faso, som ligger i motsatt ende av verdensdelen, i Oslo med forestillingen WAKATT som har samme betydning. Det året hadde landet to militære kupp og følgelig store politiske omveltninger. Forestillingen var surrealistisk, men også mannsdominert, og kvinnene havnet bakgrunnen. Øseths behandling havner ikke i samme felle og oppleves mindre skjev og jevnere fordelt, spesielt fordi musikken skaper mye av den ulmende angsten som koreografen formidler.

Forvrengte strenger

Mot slutten forvrenges lyden ytterligere. Scenen mørklegges der Øseth står, og fokuset flyttes fra henne til Weidell. Han har underbygd den spente stemningen hele veien og tar det ut til det fulle ved teppefall når han forvrenger lydbildet ved å spille på gitaren med en fiolinbue. Musikken får her en dragning som dansen har bygget opp hele veien og som det utelukkende musikalske elementet mot slutten avløser. I Wakati blir mange bekker små blir en stor å fylt av fortrengte minner og emosjonell forløsning.