Nedarvet historie

Hvordan kroppen bærer minner som ikke er våre egne, er utgangspunktet for den norsk-vietnamesiske danseren og koreografen Ida Haugens nyeste forestilling Rose Water. Hun har vært utøver i dansekompanier som Carte Blanche og Nagelhus Schia Productions, samt i den Hedda-prisvinnende barneforestillingen Smeltasang av koreograf Ellen Jerstad. I 2021 skapte hun sitt første helaftens verk Hot Moon, som ble vist på Gunerius' parkeringsplass. Rose Water er hennes andre verk, med sin mors opplevelse som vietnamesisk båtflyktning som omdreiningspunkt.

På Black Box teaters store scene er amfiet tatt bort til fordel for to stolrader som til sammen utgjør et hjørne i rommet. Jeg setter meg på en stol på den ene raden og ser opp på en stor, mørk scenografisk installasjon som henger ned fra taket. Lyset er lavt og skarpt og skaper en noe dramatisk stemning. Idet siste publikummer har satt seg, kommer Haugen inn fra hjørnet, setter seg på gulvet og spiller på en syngebolle (metallskål som produserer lyd gjennom vibrasjoner, ofte brukt i meditasjon). Hun er kledt i sølvfargete, lette stoffer – et kostyme inspirert av den vietnamesiske folkedrakten Ao Dai. Lyden av syngebolle akkompagneres etter hvert av et lydbilde som høres ut som sikader og gir den underlige følelsen av å være ute om kvelden i sydligere strøk sammen med et usynlig orkester.

Lavmælt dramatikk

Haugen skyver seg langsmed gulvet på knærne bakover i rommet til der scenografien treffer gulvet, til en svak lyd av torden og bølger. Jeg får frysninger og tenker på den danske animerte dokumentaren Flukt (2021) som beskriver en skeiv gutts flukt fra Afghanistan til Danmark, blant annet via en utrygg båtferd. Lyset er så dunkelt at jeg knapt kan skimte henne når hun skyver scenografien langsmed gulvet. Den slepende rytmen på skyvene får det til å høres ut som bølger som slår mot stranden, og de brede, svarte strimlene likner fangarmer på en stor blekksprut.

I år er det 50 år siden Vietnamkrigens slutt, en grusom krig som engasjerte en hel verden på samme måte som dagens folkemord i Gaza gjør det. Krigen var en såkalt proxy krig og stod mellom Nord- og Sør-Vietnam, samt deres allierte – altså Sovjetunionen, Kina og USA, og pågikk fra 1955-1975. I tiden etter krigen ble alle vietnamesere som var mot de nye makthaverne forfulgt, hvilket skapte en livsfarlig flyktningsituasjon med flere hundre tusen døde på havene. Rundt ti tusen kom seg til Norge.

Haugen strekker fangarmene helt ut slik at de når fram til publikummerne som sitter på puter på første rad. Så inntar hun en krabbeliknende posisjon mens hun lager en lyd med stemmen. Hun setter seg opp, har halvt lukkede øyne mens hun uttaler noen ord jeg ikke forstår. Lyset skaper en varmere stemning, som om vi nærmer oss en mer forhåpningsfull soloppgang. Så drar hun fangarmene rundt i rommet, en nærmest brutal bevegelse som umiddelbart skaper et dramatisk bilde i det store svarte rommet.

Intergenerasjonelle relasjoner i dansekunsten

En motivasjon for forestillingen var å gi mer oppmerksomhet til sin egen vietnamesiske identitet. Sammen med moren har hun reist og oppholdt seg i Vietnam over lengre tid. Ønsket om å forstå sin mors opplevelser og å akseptere at hun ikke kan forstå alt fullt ut, har formet den kunstneriske prosessen. Hun ikler seg et par høyhælte, sølvfargete sko og poserer nonsjalant mens hun synger ord jeg ikke forstår inn i en mikrofon. Hun går blant publikum og tilbyr dem å synge med, som de til min overraskelse gjør.

Jeg prøver å se for meg hvordan det oppleves å romme flere kulturer og at den ene kulturen er mer tilgjengelig enn den andre på grunn av større strukturelle og geopolitiske forhold. Jeg tenker på danseforestillingen Mehri/Boy av regissør Pia Maria Roll og danser Sudesh Adhana og om hvordan Adhanas far hatet cricket, selve symbolet på britisk kulturell og politisk makt over India, mens han selv nærmest er besatt av sporten. Jeg kjenner jeg blir nysgjerrig på hva det er konkret ved den vietnamesiske kulturen Haugen er opptatt av, muligens fordi jeg selv hverken har vært der eller kan så mye om den. Det er interessant hvordan større strukturelle og geopolitiske forhold kan oppleves innenfor personlige relasjoner på tvers av generasjoner og hvordan dansekunst kan bidra til å skape et rom og et språk for disse opplevelsene og erfaringene.

Releasedans versus vietnamesisk dans

Haugen tar av seg skoene og setter i gang en bølgebevegelse i torsoen. Den tar henne ned på alle fire og inn i en lengre bevegelsessekvens der torsoen, hodet og hår kastes rundt på som i en malstrøm. Hun gynger stående fra ben til ben, gjør raske snurr ned til gulvet og eksplosive utbrudd med hele kroppen. Det er et bevegelsesmateriale fundert i release- teknikk som jeg har sett mye av tidligere, men hun behersker det særdeles godt. Lydlandskapet er teknobasert og gir (den vestlige) dansen et utpreget europeisk fortolkningsrom. Her kunne det ha vært fint om elementer fra den vietnamesiske kulturen kunne ha blandet seg ytterligere inn i lydbildet, også for å skape en kontinuitet fra syngebolle-spillet og sikadene i begynnelsen. Jeg lurer også på hva vietnamesisk dans kan være og kan ikke huske at jeg har sett noe særlig av det tidligere. Mot slutten av forestillingen spilles et klassisk musikkverk som høres ut som filmmusikk, som om det kommer en helt ny del, samtidig som hun returnerer til den svarte scenografien for å bearbeide den igjen. Denne siste delen oppleves noe overflødig. Likevel gir Rose Water en stemning av ro og underliggjøring som sitter igjen i meg.