Tilfeldighetenes estetikk

Danseren og koreografen Eivind Seljeseth har flere egne produksjoner bak seg, som forestillingene Hus forbi(2013/2018), Alt nå (2019) og Exploded View (2023), alle vist på Dansens Hus. Seljeseth har ofte jobbet med finurlige, romlige konsepter i sine forestillinger. Med forestillingen Any Moment ønsker han å fokusere mer på det kroppslige, fysiske arbeidet og har fått med seg hele ni dansere – et antall som er uvanlig mange for det frie dansekunstfeltet.

Forviklingskomedie møter samtidsdans

Inne på Hovedscenen på Dansens hus blir jeg møtt av fire store steiner, visstnok fra Jotunheimen, ellers er scenerommet åpent og svart. I det den spente publikumssummingen har lagt seg, kommer utøver Anton Skaaning Thomsen ut på scenen. Han ser på publikum med et mildt, men direkte blikk og setter i gang en bevegelsesfrase som ser improvisert ut. Bevegelsesmaterialet er fundert i release-teknikk, en metode som ble utviklet på 1960-tallet som en motsetning til ballett, der man skulle benytte seg av tyngdekraften heller enn å motarbeide den. De fleste samtidsdansere i dag er utdannet i dette bevegelsesspråket. Han beveger seg raskt, svært smidig og presist opp og ned av gulvet, før han avslutter frasen sin og går av scenen like resolutt som han kom inn. Etterpå kommer han inn igjen på akkurat samme måte og publikum humrer litt. Her lekes det med publikums forventninger, tenker jeg. Han gjør frasen sin en gang til, slik at vi skjønner at den er satt, om enn med en liten variasjon. Tankene mine går til den belgiske koreografen Anna Teresa De Keersmaeker som jobber med å bygge minimalistiske koreografiske strukturer med bevegelsessekvenser som gjentas og varieres. Han går ut av scenen igjen og inn under amfiet vi sitter i, slik at vi hører fottrinnene hans hele veien rundt på andre siden. Når en annen utøver, Marie Ursin, kommer inn «i hans sted», humrer publikum igjen. Jeg tenker på alle de ni danserne og hvilken endeløs forviklingskomedie-møter-samtidsdans dette kan utvikle seg til.

Blikket snur

I det Ursin begynner å danse, kommer det inn tre andre personer på hvert sitt sted på scenen som også begynner å bevege seg, men uten å oppnå øyekontakt med publikum først sånn som de to foregående. Snart gjør alle hvert sitt mer gestiske bevegelsesmateriale, uten at jeg kan se noen åpenbare koblinger i koreografiene, og det hele fremstår plutselig mer introvert sånn at det blir et brudd med den tydelige, utadvendte åpningen. Flere utøvere liksom ramler eller sniker seg umerkelig inn på scenen. De fremstår som om de er i sin egen verden, og jeg forstår ikke helt hva det er som foregår. Etter hvert legger jeg merke til at de følger en felles rytme, der alle stopper og liksom trekker pusten samtidig i en suspense, gjerne i etterkant av et hopp eller strekk av armer i været, før noen bryter ut og alle fortsetter med sitt igjen. Enkelte ser ut på publikum og retter litt brydd på klærne sine, som om de først da blir oppmerksomme på at de blir betraktet. Jeg er usikker på om denne performativiteten er tiltenkt eller ei, mest fordi det er så stor kontrast fra åpningen. Det får meg til å lure på hva slags relasjon de har til publikum: Skal de anerkjenne publikum og leke med forventningene deres, eller skal de bare være der og observere noe som foregår mer uavhengig av dem? Lydbildet består av noe luftig gitarklimpring og gir en harmonisk stemning det er lett å lene seg tilbake til.

Tekst som koreografi

Danserne beveger seg overalt i rommet, tilsynelatende uavhengige av hverandre. Kostymene er ulikfargede og hverdagslige. Bevegelsene ser tilfeldige ut; nye bevegelser startes og sleppes kontinuerlig, og ingenting ser ut til å ha noen konsekvenser hverken på et individuelt eller felles nivå. Det oppleves ikke skamløst og fråtsete, tvert imot, det er mer tilbakeholdt og flinkt. Konsentrasjonen utøverne har minner meg om et arbeidsmodus som man får når man løser improvisasjonsoppgaver. Seljeseth forteller i Dansens Hus sin podcast at ideen til forestillingen kom fra en interesse som oppstod i etterkant av hans forrige forestilling Exploded View, der han jobbet med en del av de samme utøverne. Han nevner en koreografisk metode han ble inspirert til å gjøre med flere dansere, som består av oversettelse av tekst til bevegelse. I forestillingsintroduksjonen kunne man få et innblikk i hvilke tekster utøverne jobber med på scenen, noe jeg dessverre ikke fikk med meg. Å jobbe med tekst som koreografi, såkalte scores, ble introdusert av et kollektiv av dansere på 1960-tallet, for å eksperimentere med hva koreografi kunne være, men også som et ledd i å frita dem fra koreografens autoritet. Danseren og koreografen Janne-Camilla Lyster har jobbet innenfor score-tradisjonen i flere forestillinger og i stipendiatprosjektet Koreografisk poesi – utvikling av litterære partiturer for dans (2019) ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg tenker at arbeid med score kan bidra til å gi dansere nye bevegelsesmuligheter, på lik linje med andre improvisasjonsoppgaver og metoder, men jeg undrer meg over det koreografiske aspektet. Hvis et score ikke innehar noen konkrete koreografiske instruksjoner som «gå fire skritt til venstre» eller «stå ved siden av en annen», kan det da kalles koreografi? Hvis man ikke skal jobbe med uttalte koreografiske strukturer eller bilder, blir jo alt et spørsmål om utøverens individuelle tolkning. Uansett tenker jeg at man vil trenge muntlige koreografiske instruksjoner i tillegg, da det som skjer i rommet mellom kropper er noe vesensforskjellig fra tekst på et papir. Et annet spørsmål er hvorfor teksten eller deler av den ikke formidles til publikum i forestillingssituasjonen hvis den er en så viktig del av dansernes indre verden.

Å være alene sammen

Underveis i forestillingen legger jeg plutselig merke til at de fire steinene har flyttet på seg fra bak til foran på scenen, som fire langsomme kropper i kontrast til utøvernes raske bevegelser. Dette må ha blitt jobbet heftig med, tenker jeg, og ser for meg et scenario der teknologien svikter og de tunge steinene blir liggende urørlige. En femte stein dukker opp fra bak et svart forheng på scenen, og publikum blir vitne til denne steinens reise fra bak til foran forhenget, som en irriterende for-sent-kommer. I siste delen av forestillingen beveger utøverne seg noe mer samlet, som en flokk insekter som summer sammen. En rød tråd i Seljeseths arbeider er spenningen mellom det som er felles delt og individuelt opplevd, og bevegelsesmaterialet som metoden produserer, er inspirert av det å være alene sammen. Jeg undrer meg over valget om å gå for en metode som skal speile en tilstand og lurer på hvorfor det ikke har blitt utviklet et bevegelsesmateriale som kan bære denne tematikken på en tydeligere måte. Jeg savner å bli tydeligere påkoblet det som foregår på scenen og sitter igjen med en følelse av å være mer alene enn sammen.