Ville krysninger

Kullstifter og krokodillestøvler. Sammen markerer disse to tingene et høydepunkt under årets Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival. Skjønt, jeg er ikke sikker på at cowboystøvlene til utøveren i Findlay//Sandsmarks forestilling Broken (iteration III) er i ekte krokodilleskinn, men det spiller ingen rolle. Støvlene jafser i seg kullbiter når utøveren gnurer, tripper og tramper på det flere meter lange papiret som hun tidligere har gnidd kullet utover på. En gyllenbrun støvsky reiser seg fra underlaget, det er glitrende og majestetisk i det dunkle scenelyset. Med stadig heftigere spark mot taket er det som om cowboystøvlene heises og senkes. Enkeltøyeblikk, slik som det beskrevet over, henger igjen hos meg etter årets Bastard, arrangert av Rosendal Teater. Siden oppstarten i 2000 har festivalen hatt som mål å løpe på tvers av sjangre og uttrykksformer. Årets sammensatte program gjenspeiler denne ambisjonen. Det holdes workshop og lunsjmøter i tillegg til forestillinger, filmvisninger, konserter og en lydvandring. På programmet finnes også et obskurt, nettbasert prosjekt hvor man må laste ned en egen programvare for å få tilgang. Den fragmenterte programmeringen kler festivalens selvoppnevnte bastard-status: Dataspill-estetikk møter samtidsdans, det vulgære opptrer sammen med det andektige, og skjermbaserte verker finner sin motpart i svett samhandling mellom utøvere og publikum. Når det gjelder Broken, er forestillingen i seg selv satt sammen av nokså usammenhengende tablåer. Etter at danseren har tatt av seg cowboystøvlene, åpnes en større del av scenerommet ved at et stort teppe dras bort. Her inne er det hengt opp et plastforheng i en sirkel. Inni sirkelen ligger det ymse tekstiler og leirfigurer samt en lyspære i en slags spinnende skjerm som gjør at lyset spaltes og lager mønster i omgivelsene rundt. Publikum går fritt i rommet mens to utøvere beveger seg sakte rundt og steller med gjenstandene inne i plastsirkelen. Denne delen har et helt annet temperament enn starten av forestillingen. Det komprimerte og kraftfulle er byttet ut med noe utflytende og stillferdig. Til slutt flyttes leirfigurene fra plastsirkelen og plasseres på papiret sammen med kullbitene. Det er en fin gest, men jeg savner mer av den energien som forestillingen åpnet med. Kombinasjonen av elementer som utfylte og kontrasterte hverandre virket mer gjennomtenkt i innledningen, mens resten av forløpet fremstår mindre stramt og motivert.

Kroppslige konfrontasjoner

En forestilling som derimot bygger opp mot en tydelig spenningstopp, er aCORdo av kompaniet Cia REC. Forestillingen begynner med et nokså innesluttet parti hvor fire utøvere krabber oppå hverandre mens de ruller rundt på gulvet uten øyekontakt med publikum. Så skjer det et skifte, og plutselig får jeg en utøver i fanget. Slappe kropper blir plassert i publikums favn. Vi holder fast i noen sekunder før de ruller ned på gulvet igjen. En av utøverne tar veska mi og gir den til en tilfeldig publikummer. Det tar ikke lang tid før klokker, ringer og skjerf plukkes av publikum og gis videre eller beholdes av utøverne selv. Til slutt stiller de seg opp mot veggen, som om de var arrestert, slik at vi må finne gjenstandene våre på utøvernes kropper. Selv om det er mine egne ting jeg tar tilbake, føles det grenseoverskridende å stikke fingrene ned i lommene på dem. Plutselig er det jeg som potensielt bryter meg inn i utøvernes intimsfære. Dette maktskiftet er snedig og virkningsfullt, og det er gjort på overraskende enkelt vis. Med sin kroppslighet og konfronterende stil trekker forestillingen linjer tilbake til performancekunst på 1960- og -70-tallet, for eksempel Yoko Onos Cut Piece hvor hun lot publikum klippe av henne klærne. Marina Abramovićs Rhythm O er et enda mer radikalt eksempel. Her kunne publikum benytte ulike gjenstander, blant annet en ladd pistol, på kunstnerens kropp. Det tøyes grenser inne på Lademoen kirkegård også, men her er grepet mindre overbevisende. I Cuerpos Celestes av El Conde de Torrefiel vandrer jeg på egen hånd blant gravstøttene mens jeg lytter til en lydfil via mobiltelefonen. Lydvandringen er laget slik at den kan finne sted på en hvilken som helst gravplass. Innimellom får jeg beskjed om å gå til høyre eller til venstre. Noe av det stemmen i øret mitt snakker om er tankevekkende, for eksempel når hun spekulerer i hvor mye av jordas overflate som er dekket av asken til døde mennesker. Tanken på hvor mange enker som i smug har tømt sin manns aske på favorittfotballagets hjemmebane er festlig. Verre blir det når jeg, etter å ha hørt en oppdiktet historie om en person som er gravlagt, skal velge meg ut en gravstøtte å ta en selfie med. Det føles tåpelig. Lydverket lefler med horrorsjangeren og får meg til å gå med hendene strukket ut foran meg for så å påpeke at det minner om måten zombier beveger seg på. Opplevelsen går fra flåsete til usmakelig når jeg setter meg ned ved en grav hvor jeg liksom får høre den avdøde trygle om å bli vekket til live. For at dette verket skal fungere, trengs en større sensitivitet til sted og personer og mindre sjangling mellom det sleivete og det dypsindige.

Ekskluderende selskap

Selvbevisstheten jeg følte på da jeg vandret rundt blant sørgende på gravlunden er imidlertid ingenting sammenlignet med ubehaget i Darkness Picnic av kompaniet DOM-. Deler av den tre timer lange forestillingen skulle egentlig være utendørs, som en piknik, men siden det var meldt styrtregn, ble hele forestillingen flyttet inn i en av salene på Rosendal Teater. Det begynner med at publikum sitter i amfiet mens en stemme snakker på italiensk over høyttalerne. På en stor skjerm kan vi lese den engelske oversettelsen. Det er visst to kvinner – en filosof og en psykoanalytiker – som prater, men det er vanskelig å skjelne mellom stemmene. Ulike assosiasjoner til fenomenet piknik presenteres: Kvinnene er innom bevissthet, erotikk og fascisme, og de refererer til filosofer som Gilles Deleuze og Michel Foucault. Ettersom tiden går, blir det anstrengende å henge med på de vide tankesprangene. Derfor er det velkomment når forestillingen går over i en fase hvor lysene slås på og vi kan forsyne oss med en mengde mat som ligger dandert på scenegulvet. Det skal imidlertid vise seg at spising og drikking, samt musikkspilling, er alt som skjer den påfølgende timen. Det er ingen regi. Jeg ser på klikkene som former seg rundt meg. Flere kunstnere og teaterhusansatte virker å kose seg. Et par mennesker ser i likhet med meg ut til å være her alene, de har satt seg i utkanten av scenen og skroller på mobilene sine. Dette må være de seigeste minuttene jeg har opplevd i en teatersal, jeg vet knapt hvor jeg skal rette blikket. Kanskje er det et poeng å legge opp til fri dressur, for å si det med festivalens eget språk, men jeg er her for kunstens del, ikke for å pludre. Når forestillingen endelig går over i siste del, består den av en replikkutveksling mellom utøverne hvor de, inspirert av kultfilmen og romanen Picnic at Hanging Rock, spiller ut et scenario hvor en gjeng skolejenter drar på piknik. Fortellingen ender med at noen av jentene forsvinner sporløst. Dette iscenesettes ved at utøverne kryper inn under seteradene i amfiet. Det er ikke en veldig engasjerende fortelling, men på dette tidspunktet er jeg glad for at det skjer noe som helst.

Flermediale fortellinger

Bastard er en scenekunstfestival som leker med form og spenner bredt mellom forskjellige sjangre og medier. Virtual reality og video utgjør for eksempel en stor del av De Utvalgtes forestilling Homage Au Pair, som består av fabelaktig kleine møter mellom vestlige middelklasseborgere og deres au pair. DOPA – The extended CRACK av Anne Lise Le Gac, Anat Bosak og Leonard Leyens beskrives i programmet som en online performance i stadig utvikling på det mørke nettet, noe som jo høres dristig ut. Selv fikk jeg aldri programvaren til å fungere på min datamaskin, så jeg finner en maskin i kjelleren på Rosendal Teater i stedet. Her forsøker jeg å navigere på en kaotisk nettside med alt fra et køddete spørreskjema om bærekraft til videoklipp fra konserter i regi av teatrets nabobygg UFFA og en død chat. Det er visst hackere som står bak nettsiden, og for å nå den må man bruke anonymitetsnettverket Tor, men utover dette forstår jeg ikke helt hva prosjektet vil. Samtidig er det litt gøy at Bastard forsøker seg med en slags forestilling i nettsideformat. Denne typen eksperimentering bekrefter festivalens allsidige og uforutsigbare profil. Resultatet kan riktignok variere, som i 2023 da jeg kritiserte festivalen for å fokusere for lite på kunstnerisk kvalitet. Risikoen er nettopp at profileringen kan fremstå hul når det kunstneriske innholdet ikke sitter, og noen eksempler på dette finnes det altså i årets program. Viljen til å blande sammen ting og nær sagt se hva som skjer tror jeg likevel er en viktig egenskap for Bastard å spille videre på. Da kan de også tillate seg å gjøre mer fokuserte valg på tvers av kunstneriske uttrykk. Når både form og innhold klaffer, oppleves Bastard som en riktig så veloverveid hybrid.