Gjentakelsens kroppslige poesi

Dansens Hus åpner høstsesongen med Shiraz, en forestilling signert koreograf Armin Hokmi. Hokmi har bakgrunn fra det frie teatermiljøet i Iran, der han startet som utøver i 2009. Senere har han utdannet seg med bachelor i skuespill ved Akademi for Scenekunst i Norge og master i Solo/Dance/Authorship ved HZT Berlin. I sitt kunstneriske arbeid undersøker han hvordan kjente former og konvensjoner kan forvandles gjennom koreografi og hvordan dansen kan møte publikum på nye måter. Tittelen Shiraz viser til Shiraz-festivalen i Iran, som mellom 1967 og 1977 var en banebrytende møteplass for kunstnere fra hele verden. Festivalen samlet ulike kreative uttrykk i en åpen ramme med forestillinger, samtaler og eksperimentelle formater. Denne åpenheten og nysgjerrigheten på møtet mellom kunstformer er også sentral i Hokmis verk, og danner et viktig bakteppe for opplevelsen av Shiraz på scenen i dag.

Når publikum kommer inn på hovedscenen på Dansens hus, er det hvite, kvadratiske gulvet badet i sterkt lys. Seks dansere, kledd i lyse fargetoner, står spredt utover gulvet. De har på seg joggesko, hverdagsbukser og topper, og utenpå har de et ytre lag av et utvasket stoff som minner litt om en flerfarget, overskyet himmel, og som er festet til kroppen med løse tøyremser. Ser jeg nøye etter, oppdager jeg knuter og stoffbiter i et kaos som gir inntrykk av noe midlertidig, nesten skjørt.

Dansernes kropper virker lukkede. Føttene antyder en løs – eller i noen tilfeller litt ødelagt – tredje posisjon: forfotens hæl mot buen på bakfoten. Rytmiske, nesten umerkelige skritt – noen få centimeter, kanskje bare millimeter – sender små bølger gjennom kroppen. De utfører minimalistiske, men bestemte bevegelser, med aksent i bekken og armer, som til slutt roer seg i hodet. Og starter på nytt. Og på nytt. Hendene følger ikke helt med. Den venstre hviler langs kroppen og tar opp noe av impulsen mens den høyre forblir nesten urørt, den er strukket ut foran ansiktet – som et speil, eller snarere en skjerm, et vern mot verden og de andre. Når danserne setter i gang, har hver av dem blikket festet på sin egen hånd. De ser verken på hverandre eller på oss. De deler scenen, men er samtidig alene. Snarere enn å fremføre en felles koreografi, virker det som om hver enkelt praktiserer en personlig improvisasjon innenfor den samme bevegelsesmodellen. Stemningen er kjølig – og nettopp dette første inntrykket blir avgjørende for kontrasten som senere oppstår.

Gjennom de neste femti minuttene – drevet av insisterende gjentakelser i takt med den rytmiske, transelignende musikken til EHSXN og Reza R – utspiller det seg en langsom, presis og intenst fokusert transformasjon: fra ensomhet til fellesskap. Alt skjer gradvis, nesten umerkelig. Likevel oppleves metamorfosen som både en overraskelse og en oppdagelse.

Åpningen av kroppen skjer gradvis gjennom subtile nye bevegelser som også reflekteres i scenelyset. Dansen oppleves således som en vandring gjennom dagen. Enkelte gester markerer tydelige brudd i utviklingen som når de isolerte danserne plutselig begynner å danne konstellasjoner, først usynkronisert, deretter i samklang, eller når den utstrakte hånden foran ansiktet gradvis mykner og innlemmes i dansens flyt. De sterkeste øyeblikkene springer likevel ut av to markante vendepunkter: når danserne endelig løfter blikket og møter både hverandre og publikum og når det transelignende forløpet brått brytes idet alt stanser.

Shiraz bygger på små detaljer og nyanser som springer ut av gjentakelsen – og av insisteringen på den. Formelt sett repeterer danserne nesten den samme bevegelsen igjen og igjen, men det er i disse gjentakelsene at forskjellene gradvis oppstår og setter spor etter seg i tilskueren. Etter en stund er det ikke lenger den tekniske bevegelsen som står i sentrum, men det personlige. Slik kan Shiraz leses som en kroppsliggjøring av Deleuzes tanke i Forskjell og repetisjon: gjentakelsen produserer aldri det identiske, men åpner alltid for en forskjell. Noen få elementer peker seg ut: presisjon, artikulasjon, mengde og form. At alt skjer uten en tydelig ramme er også en avgjørende detalj. Dette gjelder både dansen i seg selv og de visuelle elementene. Bortsett fra det hvite kvadratiske gulvet, er scenografien nærmest ikke-eksisterende. Dersom Hokmi er interessert i hvordan rammene for presentasjon påvirker opplevelsen, blir det her ganske tydelig at fraværet av en ramme åpner for mye fantasi hos tilskueren. Samtidig peker denne åpenheten tilbake mot den opprinnelige festivalen som stykket har hentet sitt navn fra.

Som nevnt tidligere presenterte den opprinnelige Shiraz-festivalen ulike, ofte progressive og nisjepregede danseformer på midlertidige, åpne scener – med mål om å skape en kulturell syntese. Armin Hokmi kjenner festivalen kun gjennom arkivdokumenter og fotografier, dermed er det snarere forestillinger om festivalen enn strengt faktabasert kunnskap som utgjør den viktigste inspirasjonen for Shiraz. I koreografien finnes et øyeblikk – nesten som et bilde – der danserne plutselig utfører mer klassisk ballettinspirerte bevegelser. Sekvensen blir som et minne fra historien som kort glir gjennom dansernes kropper, forsvinner raskt før det gir plass til et nytt lag. Kanskje kan dansen leses også som et fotografi, et fragment hentet fra arkivet? Og er det egentlig viktig for dagens publikum å vite at inspirasjonen kommer fra Merce Cunningham, som deltok på den iranske festivalen i 1972? Eller at blant deltakerne var Peter Brook, Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen?

Både på grunn av bruken av gjentakelse som metode og den transeinspirerte musikken får Hokmis koreografi meg til å tenke på den legendariske forestillingen Rosas (1983) av den belgiske koreografen Anne Teresa De Keersmaeker, med musikk av Thierry De Mey og Peter Vermeersch. Men der styrken i dette berømte stykket – utover den presise koreografien – ligger i den emosjonelle intensiteten, eller nærmest en form for utbrenthet, er effekten av Shiraz helt annerledes. Her bygges frigjøringen av kroppen sakte opp, og kombinasjonen med en avslappet stemning sprer seg gradvis til publikum.

Det sterkeste i Shiraz er dansernes sårbarhet. Danserne spiller ikke; de er til stede med hele sin kroppslige erfaring og gir hver repetisjon en unik affektiv resonans. Slik blir stykket en performativ utforskning av gjentakelsens potensial. Selv i repetisjonene viser kroppen alltid noe nytt.