Med glitter som våpen

Det er juni, og tiden for diskusjoner om hvorvidt det er blitt for mye Pride og om Prideparaden er blitt for seksualisert er her. Ikke engang terrorangrepet mot oss for bare tre år siden endret på denne kritikken, heller tvert om. Motstanden kommer til og med fra enkelte skeive. På vei til Black Box teater leser jeg i et kommentarfelt på Facebook i etterkant av en ytring på NRK som omhandlet motstand mot kink- og BDSM-miljøets deltagelse i paraden og bekymringen for hvorvidt lær, pisk og hundemaske kan ses som barnevennlige uttrykk. Mer av det, tenker jeg. Som om det fantes en skeiv Gud blir jeg ved ankomst Black Box teater møtt av en svær, rosa plastfallos som henger ned fra taket. Inne på Store scene er det satt ut stolrader til publikum på fire sider av en kvadratisk, opphøyet scene. I det ene hjørnet står regissør og utøver Corentin JPM Leven i et glitrende hvitblomstret, svart skjørt, en svart overdel med rysjer på ryggen og en hvit og svart hodebekledning som dekker ansiktet. Bak stolraden min står koreograf og utøver Ulf Nilseng i brune knelange bukser, en vest med perle-ornamentering, tresko og en eselmaske i hånden.

Estetisk ritual

Når forestillingen begynner, blir det så stille som det kan bli i et teaterrom når publikum konsentrerer seg. Lyset er dempet og skaper en lun stemning. Jeg hører enkelte svisj og klikk bak meg og snur meg for å se Nilseng, som forflytter seg gradvis fram til forsiden av stolraden min mens han poserer med eselmasken. Han tar seg god tid og beveger seg med en selvfølgelighet som jeg kan huske gjorde inntrykk på meg da jeg som ung, skeiv dansestudent på midten av 2000-tallet så forestillingene til kompaniet Toyboys av Terje Mossige og Nilseng. Leven roterer sakte rundt seg selv slik at publikum får hvile blikket på detaljene i kostymet. Plutselig skjærer en høy sekkepipe-lyd gjennom rommet, og jeg får øye på musiker og komponist Kim Reenskaug som spiller mens han går sakte rundt publikum. Lyden er såpass høy at jeg finner frem øreproppene mine, men innen han har kommet til min stolrad har jeg vent meg til lyden. Han slutter å spille i det han kommer tilbake til lydbordet sitt, som om handlingen var et nødvendig ritual. Leven går fra hjørnet sitt og rister roseblader ut fra en svart boks som han strør langsmed gulvet rundt scenen. Stillheten og de ritualistiske handlingene gir en noe ladet stemning, som om det bygges opp mot noe mer.

A man kills the things he loves

Leven er utdannet scenograf og har tidligere utforsket skeive fortellinger gjennom sorgens og den medisinske definisjonen av den skeive kroppen gjennom forestillingene +- (2020) og Birds of Ill Omen (2022). Ved å se nærmere på sine egne keltiske røtter, tar denne forestillingen for seg den kulturelle og historiske sammenhengen for skeiv identitet. Ordet «diwriziennet» er bretonsk, et keltisk språk som snakkes i Bretagne i Frankrike, og betyr «opprykket» - som i tatt opp med røttene. Idet Leven går opp på scena, blir lyset rødt. Han går noen steg til siden, før lyden av trommestikker kommer på mens stegene transformeres til dansetrinn. Han gynger og hopper fram og tilbake slik man gjør i ulike folkedanser. Han holder på en stund, før han begynner å snurre hurtig rundt sin egen akse, helt til han faller på en sånn måte at han avslører rumpa - med stringtruse - under det fyldige skjørtet. Dette gjentas helt til alle publikummerne på hver side av scenen har fått et glimt. Siste gangen han faller blir han liggende med rumpa bar mens Nilseng tar tak i en mikrofon, sier setningen «a man kills the things he loves» fra den irske musikeren Gavin Friday sin låt fra 1989 basert på et dikt av Oscar Wilde, mens han går flørtende rundt scenen. Lydbildet er jazzaktig, og publikum, som til nå har sittet som tente lys, slipper latteren løs.

Å gjøre folkedansen skeiv

Det bretonske samfunnet i Frankrike har lidd under kulturell undertrykkelse og har mistet sitt språk og sine skikker, ikke ulikt undertrykkingen av samene her i Norge. Dette har skapt et behov hos den yngre generasjonen til å ta tilbake eierskapet til sin egen kulturelle identitet. Leven setter seg opp, og vi får se ansiktet hans for første gang. Han ser litt tilforlatelig rundt seg, reiser seg og går opp på scenen igjen der Nilseng står ikledt et langt svart skjørt. De begynner å danse trinn fra en folkedans jeg ikke kjenner til mens de står ovenfor hverandre. De danser «som kvinner» ved at de holder i skjørtene sine, smiler til publikum og vrikker litt på skulderpartiet. Lydbildet er elektronisk og klubbaktig med et lag av folketone i seg, og det høres ut som noe som kunne ha blitt spilt på det populære, skeive månedlige klubbkonseptet Tuvas blodklubb på Riksscenen. De danser som to venninner på fest, og jeg tar meg i å tenke at det kunne vært gøy om de hadde flørta litt med hverandre også for å skeive det enda mer til. Det er uansett fint å se skeivhet i sammenheng med tradisjonsuttrykk på denne måten, som om det skeive får en ytterligere historisk forankring samtidig som tradisjonsuttrykkene fornyes.

Ode til en power bottom

I den siste delen av forestillingen plasserer Leven alle klesplaggene som både Nilseng og han har brukt i løpet av forestillingen utover scenen, slik at det blir en slags utstilling. Naken legger han seg på magen i midten av scenegulvet. Så høres Nilsengs stemme fra høyttalerne, uten at jeg ser hvor han er. Han forteller med sensuell stemme om at han er klar for «en tøm og røm», om en trailermann «med klaskende hesteballer» som «tømmer deilig daddy sæd i den våte guttefitta mi» og om en twink som ronker så det spruter over hele sofaen hans. Scenen med de ulike mennene som bokstavelig talt kommer og går varer lenge mens lyset gradvis går ned og publikum blir stadig mer lattermilde. Det er drøyt, men blir aldri ekkelt eller sensasjonalistisk fordi det formidles med en omsorg for den som blir penetrert, kalt bottom, en rolle tradisjonelt forbundet med (heterofile) kvinner som mange skeive (og ikke-skeive) forbinder med underdanighet og skam. Å gi instrukser til en top (den som penetrerer) eller å skryte av sin seksuelle praksis som bottom kan være måter å ta eierskap og kontroll over situasjonen på – å bli en power bottom. Forestillingen som helhet innehar mange stille partier der det ikke skjer så mye og kunne kanskje vært skrudd opp et par hakk i intensitet, samtidig balanserer den fint mellom det ritualistiske og sårbare, det inderlige og gledesfylte, slik at det blir et godt og lekent rom å være i. Å ta eierskap til kropp og seksualitet på en slik måte er en politisk handling i seg selv i en verden der denne seksualiteten fortsatt oppleves som så skummel for så mange.