Å bygge koreografi på sand

Det nyeste verket til koreograf Ingri Fiksdal, laget i samarbeid med Jonas Corell Petersen, er en storskala utendørs forestilling på en sanddyne med hele åtte dansere. I 2019 leverte Fiksdal en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid med tittelen Affective Choreographies ved Kunsthøgskolen i Oslo og har spilt forestillinger i inn- og utland over flere tiår. Petersen er regissør og dramatiker og har jobbet ved flere institusjonsteatre i Norge. I tillegg er han påtroppende teatersjef på Rogaland Teater. Sandflukt hadde verdenspremiere i Toronto i juni, og er tilpasset lokale forhold med lokale utøvere.

Bjønndalen bruk

En buss fullastet med publikum bringer meg til Bjønndalen bruk i Nittedal, der forestillingen finner sted. Å kle meg i varme klær for å se en forestilling utendørs minner meg om spel og gir meg umiddelbart en varm fellesskapsfølelse. Ved bruket skinner høstsolen så skarpt at de flere meter høye beige sandfjellene glitrer gjennom solbrillene mine. Rader med trebenker er satt opp i en slak halvsirkel, og jeg setter meg på første rad. Forestillingen begynner med et pulserende, droneaktig lydlandskap som gir meg en følelse av at noe viktig skal skje. Snart dukker det opp flere skikkelser i fargerike klær i det fjerne, fra ulike kanter av bruket. Jeg blir oppmerksom på hvor bredt synet mitt når når scenerommet er udefinert, og jeg nyter følelsen av ikke å ha oversikt over rommets yttergrenser. Idet utøverne kommer nærmere, ser jeg at kostymene deres er en blanding av sportsutstyr og arbeidstøy, noe som gir assosiasjoner til noe funksjonelt og praktisk, men som med sine slående blå, oransje, gule og røde fargetoner også minner om noe kult og hipt. Utøverne går sakte over, gjennom, forbi og rundt sanddynene. De ser ikke på publikum, men er konsentrert om selve handlingen. I Fiksdals tidligere forestillinger har det gjerne blitt etablert et tydelig koreografisk mønster fra begynnelsen av før en sakte transformasjon som skaper ønsket affekt settes i gang. I Sandflukt er ikke mønsteret helt tydelig for meg, noe som gjør at jeg blir sittende å se på hver enkelt utøver dukke opp og forsvinne ut av synsfeltet mitt, som en strøm av tilfeldig forbipasserende. Jeg noterer meg at jeg ofte har alle åtte utøverne innenfor synsfeltet mitt uten at jeg trenger å snu på hodet, og jeg undrer meg over hvorfor flesteparten befinner seg ved den forreste sandhaugen. Jeg hadde ønsket meg mer avstand mellom dem i begynnelsen, det hadde muligens gjort det lettere å oppdage eventuelle koreografiske mønstre og sporene utøverne etterlater seg i sanden, som har et stort poetisk potensial. Nå hviskes de bare ut idet neste utøver kommer gående. Det gjør at jeg blir usikker på hvorfor disse menneskene er akkurat her, akkurat nå, og hvor de er på vei.

Skulpturell og eksplosiv bevegelse

Øyeblikk der utøverne stopper opp, er svært effektfulle. Et skift i tyngdepunkt fra et ben til et annet eller å lene seg i én retning understreker det skulpturelle landskapet kroppene inngår i. Når alle plutselig ligger på ulike steder og sakte sklir nedover på grunn av tyngdekraften, blir de til et fysisk inntrykk i den bevegelige sanden. Store, eksplosive bevegelser eller forflytninger, som når Jonathan Ibsen sprinter fra den forreste haugen til den bakerste, når Bjørk-Mynte Paulse beveger seg svært smidig med én bevegelse per sekund eller når alle utøverne tar løpefart og hopper fra toppen av haugen og sklir nedover, er forfriskende og kraftfulle. Partier der en av utøverne er i fokus, som med Pernille Holden og Amie Mbye er også fine, som en enkeltmenneskelig kontrast til det nærmest futuristiske kollektivet og den massive sanden. Underveis har dronelyden blitt erstattet av et korverk, noe som gir forestillingen et kledelig, mer emosjonelt lag. Å jobbe stedsspesifikt utendørs med koreografi kan være som å stille spørsmål ved alle verktøyene man har på nytt. Det kommer av at posisjonen publikum ser fra er grunnleggende endret, og sansene er i spill på en annen måte. For utøverne i dette tilfellet er selve underlaget i bevegelse, noe som får store konsekvenser for hvordan de kan bevege seg. De delene der jeg kan kjenne på denne motstanden i min egen kropp, enten ved at de gir etter for seigheten sanden tilbyr eller utøver aktiv motstand mot den, er heftige. Jeg blir nysgjerrig på hvordan de har jobbet med å tilpasse bevegelsesmaterialet til hvert enkelt sted og ser for meg at andre sanddyner sikkert ser helt annerledes ut enn denne. Det er mye ulikt bevegelsesmateriale i forestillingen, og noe kunne nok ha vært kuttet, som partnerarbeidet mot slutten av forestillingen som ikke tilfører noe nytt til helheten og virker litt påtatt. Sandflukt innehar et av de mest potente og interessante utgangspunktene for en danseforestilling jeg har sett på lenge, med sin slående naturlige scenografi, fengende kostymer og vakre musikk. Men det er som om det koreografiske ikke helt henger med på det store formatet som kunne ha tatt dansen til enda nyere høyder.