Eksil blues

Den iransk-fødte, norske danseren og koreografen Hooman Sharifi trenger vel knapt noen introduksjon. Som mangeårig leder av og kunstnerisk drivkraft bak kompaniet Impure Company og kunstnerisk leder for Carte Blanche (2014-2018) har han satt tydelige spor etter seg i den norske dansekunsten. Med sine siste forestillinger The Dead Live On In Our Dreams(2019) og Sacrifice Lost In Salted Earth (2022) har spørsmål om identitet og tilhørighet fått større plass enn tidligere i kunstnerskapet. Forestillingen To be means to resist what you are not – en ny versjon av en tidligere forestilling ved samme navn - spilles i Sharifis egen leilighet. Her får publikum komme tett på. 

Hjemme-hos

Etter å ha gått opp fire etasjer møter Sharifi meg og følget mitt i døra. Han viser oss hvor vi kan sette fra oss sko og jakker og peker oss videre inn i leiligheten. Vi henter oss et glass vann fra et par glassbeholdere fylt med agurk og mynte som på en restaurant og ser oss rundt i den lyse, romslige hjørneleiligheten. Den ligger fint til i en stille gate rett ved Sofienbergparken. Sharifi ønsker alle velkommen. Han forklarer hva som skal skje på en måte som gjør at det føles både høytidelig og intimt samtidig. Sittende på gulvet skal vi spise et måltid sammen, en suppe laget av søtpotet, gulrot og ingefær, mens han forteller historier. Deretter skal det skje et sceneskifte, og vi kan få sitte på stoler - underforstått at her blir det musikk og dans, tenker jeg. Han er som vanlig stilig kledd i svart skjorte, med et svart, asymmetrisk plisséskjørt og svarte joggesko. Leiligheten er åpent innredet med flere antikk-liknende møbler og objekter, og jeg kan telle opptil fjorten mindre lamper med hver sin spesifikke stil, som gir en lun og noe nostalgisk fornemmelse.

Mimring

Vi setter oss på puter rundt et stort, brunt teppe på gulvet og får servert hver vår tallerken suppe og tilhørende brød. Etter vi har spist en stund, begynner Sharifi å snakke. Han forteller noe sånt som at for hver gang vi fremkaller et minne om et sted, så blir minnet mer og mer fiksjon, uavhengig av stedet det mimres om. Han forteller videre om hvordan traumer går i arv, at det finnes et persisk ord for beruselse som kan brukes i sammenhenger som handler om kjærlighet heller enn rus og at det fantes møteplasser i Iran der man møttes kun for å snakke om det som ikke går bra i livet og å bære hverandres sorger.

Til å begynne med lurer jeg litt på om han vil ha respons eller ei, men de fleste i publikum forblir stille, og det gjør jeg og. Så setter han på en låt av den persiske sangeren Hayedeh, som var stor på 1970/80-tallet og en i publikum nynner med. Det er få ting som skaper et så sterkt bånd mellom folk som det å mimre sammen. Jeg prøver å se for meg hvordan det må være å ha forlatt et hjemland som man ikke kan reise tilbake til, som er tilfelle for mange eksil-iranere. Jeg tenker at slike rom for felles mimring blir veldig viktige, som det nærmeste man kommer det å faktisk være i sitt eget land.

Tekstarbeid

Musikeren Arash Moradi forteller etter hvert om instrumentet han spiller – en tambour eller saz, fra et kurdisk område vest i Iran, mens Sharifi forteller om et persisk teppe som henger på veggen. Å fortelle om disse konkrete tingene i rommet bidrar til å forankre den mer abstrakte mimringen, og jeg lurer på om forestillingen hadde vært tjent med å begynne her. Jeg synes i hvert fall det er lettere å bli med på den mentale og emosjonelle reisen som mimring er hvis jeg først blir presentert for noe nærmere her og nå. Kanskje kunne teksten også inneholdt et «jeg husker at..» slik at den blir mindre universell og nøytral og mer forankret i subjektet som faktisk ytrer teksten, eventuelt kunne den inneholdt et spørsmål til publikum om de husker eller vet noe om det som det blir mimret om. Forestillingen oppleves sikkert veldig ulik fra publikummer til publikummer, noen vil sette pris på mer folkeopplysning om antikvitetene i rommet, mens andre vil kanskje heller delta i selve mimringen. Jeg tenker at det kunne vært fint å tydeliggjøre at det tas høyde for begge deler, slik at de som har egne minner fra Iran kan være med på mimringen hvis de vil, mens de som ikke har det kan få noe konkret å knytte de andres minner til.

Den forbudte dansen

Etter et kort sceneskift der putene legges vekk og stoler plasseres ut i ytterkantene av rommet, er det tid for dans og musikk. Moradi begynner å spille og lyden av det kurdiske instrumentet fyller rommet. Sharifi entrer sirkelen og gynger frem og tilbake fra det ene benet til det andre, det er som om han liksom tester tyngdekraften. Han gjør bølger gjennom overkroppen i sitt eget tempo, strekker armene høyt opp og lager små ornamenter i luften med hendene. Han beveger seg som i en konstant strøm, og idet musikken tiltar i intensitet gjør også dansen det. Jeg tenker på forestillingen Shiraz av den iranske koreografen Armin Hokmi som jeg så på Dansens Hus forrige helg og hvordan han benytter seg av iransk folkedans gjennom hele forestillingen, satt i en minimalistisk koreografi til elektronisk, rytmisk musikk. Sharifis dans er hovedsakelig improvisasjonsbasert ut fra en vestlig samtidsdanstradisjon og knytter seg spesifikt til konseptet exhausting dance – der danseren skal slites ut slik at noe mer ekte kan tre frem. Jeg er ikke så sikker på om det er den rette strategien for å få frem noe ekte, da forstått som menneskelig, da det heller kan bidra til å skjule det menneskelige, særlig for en som er dansetrent. Jeg merker at jeg ønsker meg mer ro i dansen, slik at formene som skapes rekker å feste seg før de forsvinner igjen.

Den første referansen

Sharifi setter seg plutselig ned og lytter til musikken sammen med publikum. Jeg tenker på hvordan han lenge har vært den eneste dansekunstneren i Norge som har jobbet innenfor et iransk dansekunstuttrykk. Ifølge et intervju i forbindelse med premieren på Sacrifice While Lost in Salted Earth (2022) der han jobbet med fem andre iranske dansekunstnere, beskriver han hvordan han sammen med dem mistet «eneretten» på det iranske, samtidig gjorde det å kunne bruke farsi som arbeidsspråk at han kom nærmere sin egen identitet. Siden det er forbudt med dans i Iran, har mange iranske dansekunstnere utviklet danseuttrykket sitt på egen hånd som en del av undergrunnen der og bidratt til å bygge opp et dansemiljø i skjul, før de senere har reist til Europa for å utdanne seg og etablere seg som profesjonelle dansere. Jeg tenker på hvordan Sharifis kunstnerskap har bidratt til å bane veien for andre iranske dansekunstnere - og et iransk dansekunstpublikum - i Norge og hvor mye rikere det norske dansekunstfeltet er på grunn av det. Han tar opp tempoet igjen og danser insisterende, som om han aldri har tenkt til å gi seg med det. Og det håper jeg virkelig ikke at han gjør heller.