Å luke i den kolonialistiske bakgården

Nasjonalballetten har vært i hardt vær siden de premierte den omdiskuterte balletten La Bayadère (1877) av den franske koreografen Marius Petipa. «La Bayadère» betyr tempeldanser, og balletten er et kjærlighetsdrama mellom tempeldanseren Nikiya, krigeren Solor og prinsessen Gamzatti. Den finner sted i et fiktivt land som minner om India, og det er fullt av orientalske ideer om indiske og sørvest-asiatiske tradisjoner inkludert holdninger som dagens samfunn ikke har noen problemer med å slå ned på i andre settinger. Rajan Zed, leder for Universal Society of Hinduism i USA, har oppfordret Nasjonalballetten til å ta forestillingen av plakaten og den norske kulturministeren til å granske Operaen for «kulturell stereotypisering». Ballettsjef Ingrid Lorentzen forsvarer imidlertid verkets plass som en del av det klassiske repertoaret, særlig på grunn av verkets høye kunstneriske nivå.

Orientalisme

La Bayadère ble laget i en tid der orientalistiske ideer var utbredte i vesten, og mye kunst fra denne tiden har problematiske aspekter ved seg. Koreografien for denne versjonen ble utarbeidet av den russiske danseren og koreografen Natalia Makarova for American Ballet Theatre i 1980. Hun innstuderte også oppsetningen her i Oslo. I flere andre europeiske land settes den ikke lenger opp i sin helhet. Første akt foregår i tre ulike scener med hver sine svære fargerike, gullskimrende bakvegger. De viser den hellige skog utenfor tempelet, inne i palasset og i palasshagen. Vi møter tempeldanserinner i haremsbukser og magedans-aktige topper, krigere i turban, en hvit konge med bindi, munker og fakirer i fillete skjørt og bar overkropp med tribal-aktige mønstre malt på kroppen, samt en tøytiger og ymse påfugl-pynt. Den banebrytende og innflytelsesrike boken Orientalismen (1978) av den palestinsk-amerikanske litteraturviteren og filosofen Edward Said beskriver hvordan sørvest-asiatiske mennesker under europeisk kolonistyre og kontroll ble omtalt i Vestens kunnskapsproduksjon. Said hevder at de såkalte orientalistene produserte nedsettende og essensialistiske fremstillinger av mennesker, deres språk og kulturer, for eksempel at samfunnene var irrasjonelle, underutviklede og historisk stillestående. Han mente at slike koloniale stereotypier fortsatt gjør seg gjeldende etter avkoloniseringen og argumenterer for at disse bidrar til å videreføre vestlig dominans over tidligere koloniområder.

Jo mer storslått, jo mer problematisk

Det er ikke første gang Zed kritiserer Nasjonalballetten for å sette opp La Bayadère, som ble satt opp både i 2019 og 2022. Kritiker Maren Ørstavik skrev da i Aftenposten at hun mente balletten var «et overflødighetshorn av glitter og bravur med en emmen smak av orientalisme». Det finnes omfattende kontekstualisering av verkets problematiske sider både på Operaens nettsider og i publikumspresentasjonen i forkant av forestillingen. Å sette verket inn i en historisk sammenheng kan forstås som en måte å ta ansvar for verket på. Men i en dansekunstnerisk sammenheng er det nok likevel opplevelsen forestillingen gir som vil sitte sterkest igjen. Og ja, forestillingen er storslått, men jo mer imponert jeg blir av dansernes intrikate fotbevegelser og høye svev, jo mer vondt får jeg av den ignorante kulturelle appropriasjonen av verdifulle religiøse symboler og gjenstander fra både hinduismen og buddhismen. Jeg får en litt ekkel følelse av at det kun er i den ærverdige klassiske ballettens navn at en slik skamløs appropriering fortsatt godtas. I verste fall fører forestillingen til at man aksepterer det orientalistiske premisset forestillingen bygger på. Kritikk kommer også fra innsiden av produksjonen. Nasjonalballettens danser Simon McNally skriver i en kronikk i Morgenbladet at han synes det er flaut å gå i turban og se sine yngre kolleger «kravle rundt på scenen som dumme villmenn». Han mener La Bayadère ikke bør settes opp i sin helhet fordi de rasistiske stereotypiene reduserer og forenkler virkeligheten og gjør at verket ikke er godt nok kunstnerisk. McNally trekker imidlertid fram den mest berømte scenen The Kingdom of the Shades som han mener fortsatt bør spilles. Scenen utløses av at Solor sovner i teltet sitt etter å ha røykt vannpipe med opium i begynnelsen av andre akt. Én etter én kommer kvinnelige dansere inn og gjør en arabesque, helt til det er tjuefire dansere i hvite tutuer som utfører en lengre koreografi med høyt presisjonsnivå. Det er lenge siden jeg har sett klassisk ballett på dette nivået. Denne scenen var banebrytende da den kom og startskuddet for formalismen innenfor ballett. Scenen legitimerer ikke oppsetningen, men kan muligens være et omdreiningspunkt for en eventuell ny, revidert versjon av La Bayadère.

Hvordan behandle kolonialistisk arv innenfor klassisk ballett?

I et intervju med Lorentzen i Morgenbladet forteller hun at La Bayadère er en av en håndfull klassiske balletter som gjenstår i mer eller mindre original form i ballettkanonen. Flere ensembler har i løpet av de siste årene satt opp forkortede eller reviderte versjoner av La Bayadère. Ved Birmingham Royal Ballet i England jobbes det for tiden med en ny variant som får tittelen The Maiden of Venice, som har urpremiere til høsten. Den nederlandske nasjonalballetten har akkurat fullført sin nytolkning. Der er ingen scener fra originalen fjernet, men handlingen er flyttet til en nederlandsk koloni. Det tillot produksjonen å sette et speil opp mot den opprinnelige fortellingen, forteller performanceteoretiker og med-regissør Priya Srinivasan til Morgenbladet. Hun utdyper hvordan det at ikke-indiske kropper fremfører indiske karakterer og historier lenge har vært et problem for mennesker med indisk opprinnelse, mennesker som lever i samfunn hvor majoriteten er hvit og eurosentriske ideer om estetisk behagelighet dikterer hvordan de blir fremstilt. Jeg tenker at dette også gjør seg gjeldende i en norsk sammenheng. Lorentzen mener at å fjerne enkeltstående scener eller skape nye versjoner heller ikke er nøytrale løsninger og spør hvem som har makt til å omskrive historien. Jeg tenker at det er helt naturlig å revurdere hvilke verdier vi har som samfunn, det er et ansvar de med makten til det har. Det finnes dessuten mer enn nok ressurser og kompetanse på disse områdene. Da teaterforestillingen Kvit, norsk mann av forfatter Brynjulf Jung Tjønn ble satt opp på Vega scene i 2024, inviterte regissør Maren Bjørseth inn Agenda X - Antirasistisk Senters ressurssenter for og med ungdom, som prøvepublikum. Det medførte at n-ord-et ble fjernet fra sceneteksten, fordi det opplevdes støtende. Det viser at det er forskjell på å lese i en bok og å dele en opplevelse med andre, da må man ta høyde for endringer i teksten. I danseforestillingen Mehri/Boy av danser og koreograf Sudesh Adhana og regissør Pia Maria Roll blir den britiske kolonialiseringen av India belyst gjennom Adhanas besettelse av cricket, sporten som skulle sørge for britenes kontroll over inderne. Det er gjennom slike forestillingsopplevelser man skjønner dybden av transgenerasjonelle traumer knyttet til kolonialismen som system og hvorfor det er så viktig å bekjempe strukturene som fremdeles opprettholder ujevne maktforhold. Tredje akt foregår i tempelet, og en enorm buddha-figur dekker scenen. Den er storslått, men like fullt problematisk. Alt som presenteres på Den Norske Opera & Balletts Hovedscene vil nødvendigvis oppleves som viktig og i tråd med norske verdier fordi det inngår som en del av institusjonens mandat. Jeg tenker det er på høy tid med en ny, inkluderende versjon av La Bayadère. Jeg håper Nasjonalballetten vil vurdere å sette opp en av de reviderte versjonene framover, slik at vi slipper å ta den samme debatten om noen år om hvorvidt det er greit å reprodusere rasistiske stereotypier på bekostning av kulturelle minoriteter i dansekunstens navn.