Når alvoret rammer

Onsdag 22. april brøt det ut en kraftig brann i andre etasje i en bygård på Majorstua i Oslo. I etasjen over ligger Scenehuset, et gammelt kirkerom oppført i 1899, som siden 1990 har fungert som et av de viktigste produksjons- og visningslokalene for norsk dansekunst. Stiftelsen Danseinformasjonen har driftet det unike lokalet siden 1995. Hundrevis av forestillinger er skapt her i løpet av de 35 årene Scenehuset har vært tilgjengelig for dansefeltet. Konsepter er utforsket, og det er blitt arrangert kurs, festivaler, auditions og ikke minst visninger av dansekunst. Dansehistorien sitter i vegger, gulv og tak. Hvor mange tusen kropper som har beveget seg over gulvet i det historiske lokalet, kan vi bare gjette. Bare i fjor var Scenehuset utleid i 330 dager til 93 unike leietakere, som igjen hadde med seg et utall kolleger. I tillegg ble det gjennomført en rekke samarbeidsprosjekter, også Dansens Dager som Danseinformasjonen er nasjonal koordinator for. Brannen i april ga dansefeltet i Oslo et sjokk. Det å se flammene slikke inn gjennom vinduene til det historiske Scenehuset var ufattelig, og ringvirkningene for feltet er store.

Scenehuset er et av Oslos viktigste produksjons- og visningsrom

Danseinformasjonen overtok leiekontrakten for Scenehuset i 1995 med formål om å sikre et lokale til bruk for det profesjonelle dansefeltet. Vi har ansvaret for å fremleie lokalet hovedsakelig til dansekunstnere. Her er gjelder første danser til mølla-prinsippet. Det er ingen kuratering eller kunstnerisk vurdering. Alle er velkomne.  Fra 1. januar 2026 fikk Danseinformasjonen sikret en nye 10-årskontrakt med gårdeier. Dette var viktig av flere grunner. For selv om Scenehuset først og fremst blir brukt til prøver og produksjon, blir det i økende grad benyttet som alternativ scene til forestillinger og festivaler i mindre format. Dansere trenger å vise det de skaper, enten det er arbeidsvisninger eller ferdige forestillinger. Det er flere produksjoner som skal møte publikum enn det de etablerte scenene klarer å ta inn. Derfor er Scenehuset en uhyre viktig arena for utviklingen og bredden i dansekunsten.

Det frie feltet trenger subsidierte lokaler

Dansekunstnere er i de fleste tilfeller selvstendig næringsdrivende, og de har dårlige økonomiske vilkår. Dansere ligger stadig lavest i levekårsundersøkelsene, noe som er hovedgrunnen til at vi holder leieprisene bevisst lave. Scenehuset skal og må være tilgjengelig for de som ikke har store økonomiske muskler. Scenehuset har hatt finansiell støtte gjennom Danseinformasjonens driftstilskudd siden 1995 i tillegg til driftstøtte fra Oslo kommune siden 2020. På den måten har vi kunnet møte prisstigninger i leiemarkedet uten å belaste enkeltkunstnere for mye. Dans er en stor del av hovedstaden, og større produksjonslokaler som man kan være i over tid, er mangelvare. Når Scenehuset nå har måttet stenge på grunn av brannen, er det blitt ekstra tydelig for oss at dansefeltet roper etter denne typen lokaler. Dette er ikke noe vi ikke visste fra før, men nå merket vi det i enda større grad. Scenehuset er nesten fullbooket ut 2027. Nå må lokalet antagelig være stengt ut september i år, og det har ført til at 42 leiekontrakter er blitt kansellert på grunn av brannen. Mesteparten av ny dansekunst skapes i det frie feltet, og størsteparten av dette igjen i Oslo. Det at vi nå må stenge Scenehuset gjør at dansekunstnere som har booket seg inn for lenge siden blir skadelidende. De må nå stille seg bakerst i ventelistekøen på de få andre, tilsvarende lokalene som finnes i Oslo. Dette kan bety utsettelse eller verre for en produksjon, og det påvirker både leietaker og vedkommendes kolleger. Nedstengingen får dermed store, negative ringvirkninger i feltet.

Hva skjer nå?

Hva som skjer med Scenehuset de neste månedene, er usikkert. I første omgang må vi få en oversikt over skadene og hva som skal gjøres. Det er et omfattende arbeid. Danseinformasjonens første mål er å få lokalet tilbake i drift så raskt som mulig og sikre at det frie feltet får Scenehuset tilbake. Samtidig ser vi, i en situasjon som denne, ekstra tydelig hvor viktig det er å fortsette arbeidet for en bedre infrastruktur for dansekunsten, med flere store prøvelokaler og uformelle visningssteder i Oslo og landet. Det fortjener dansefeltet, og det fortjener publikum.