En drøm om et håp

Prosjektet Særp Tropez er initiert av scenekunstner Cici Henriksen, og kompaniet jobber med å lage teater i fraflyttede bygninger i hjembyen Sarpsborg. Den første forestillingen, Fengselet, fant sted i nedlagte Sarpsborg fengsel i 2023. Den vant Heddaprisen året etter. Oppfølgeren Pappen fra 2024 utspilte seg inni gamle Sarpsborg Papp- og papirfabrikk. Den nye forestillingen heter Kvartal 99 og foregår i flere sentrumsbygg. I de to første forestillingene gjorde det inntrykk med alle arbeidsplassene som var lagt ned, og det hviler noe nesten dystopisk over de tomme bygårdene og butikklokalene som er med denne gangen. Sarpsborg er en kommune med store utfordringer. Ifølge Sarpsborg Arbeiderblad er det den kommunen i landet der flest barn vokser opp i vedvarende fattigdom. Fra 2022-2024 gjaldt det 17,4 % av barna i kommunen. Som avisen også skriver, er det sammensatte grunner til at det er sånn, blant annet har det vært en økning i flyktninger som har bosatt seg i kommunen. Det er uansett slik at et stort antall mennesker sliter økonomisk. Det legger press på storsamfunnet og på barna som vokser opp der. Ifølge Statistisk sentralbyrås kommunestatistikk bruker for eksempel Sarpsborg kommune 2237 kroner per innbygger på kultur. Til sammenligning brukes det i Oslo 4640 kroner per innbygger på kultur.

Omsluttende teater

Særp Tropez lager omsluttende teater, noe som betyr at vi vandrer rundt sammen med rollefigurene og involveres i handlingen. Den fjerde veggen brytes stadig for å gi oss en slags hyperrealistisk opplevelse. Publikum møter opp utenfor en kinesisk restaurant i St. Maries gate i Østre bydel, og derfra blir vi delt i grupper og gitt et oppmøtested. Jeg er på rosa gruppe og skal treffe Pelly (Gaute Askild Næsheim) litt lengre ned i gaten. Når jeg kommer inn i lokalet, som er en slags internettkafé eller kontorlokale med mange pc-er, har mange av de andre på rosa gruppe allerede ankommet. Pelly forsøker å lære seg hva de heter og hvem de er. Resten av publikum består av to par fra Rakkestad, en familie med mor, far, to døtre og en svigerdatter og to kolleger som jobber på det lokale biblioteket. Den ene mannen fra Rakkestad gjenkjenner rollefiguren Pelly fra Fengselet der han også var en karatker, og Pelly bekrefter at han nettopp har sluppet ut. Det viser seg snart at vår rolle som publikum er å være med i «nettverk etter soning», og Pelly forteller om hvordan han mangler digital kompetanse og derfor ikke kan brukes til noen ting. Næsheim er god i rollen som mannen som har falt utenfor og som muligens sliter med rus. Selv husker jeg ham ikke fra Fengselet, men fra da han spilte en lignende rolle i DeWangen Produksjoners Sylvelinsporet på Oslo S i 2019. Pelly har sittet i fengsel og hatt en kriminell løpebane, men han har et håp om at den delen av livet er avsluttet. Uten digital kompetanse, arbeidserfaring eller Bank-ID, ser han imidlertid ingen vei inn i storsamfunnet. Vi følger etter ham bortover gaten og ned i en kjeller, der han er på jakt etter en jobb. Der sitter den sinte og litt skumle rollefiguren Morgan (Leon A. Mellomsæther) blant skjermer og skrot og driver en eller annen slags undergrunnsvirksomhet. Det sitter også en ung jente der i store bukser. Hun scroller på telefonen, og når Morgan går ut, spør hun Pelly om han kjenner henne igjen. Det kommer som en stor overraskelse på Pelly når hun avslører at han er faren hennes, men han husker både jenta og moren hennes etter hvert. Dramaturgien er fragmentert, og i løpet av forestillingen treffer vi mange forskjellige rollefigurer i det som føles som nesten like mange rom. Vi møter for eksempel Arbeiderparti-tilhengeren Joy (Nosizwe Baqwa), brudesalonginnehaveren David (Adela. A. Cudjoe), den lokale kriminalitetskongen Lorang (Kenneth Mäenpää Lorentsen) og mange andre, men Pelly blir vår gruppes omdreiningspunkt. Når jeg senere snakker med andre som har sett forestillingen, skjønner jeg at ulike narrativer utspiller seg alt ettersom hvem man blir guidet av, men noe av det de alle har felles, er at de drømmer om noe annet og om noe bedre. For Pelly er drømmen et liv innenfor det vanlige samfunnet, og det innebærer bedre relasjoner til dem han har rundt seg, inkludert datteren Renata. Hun har sine egne drømmer, om å ha kontakt med faren sin, og i noen få scener får vi se hvordan hun forsiktig gir seg selv lov til å håpe på at det kan være mulig.

Vandredramaturgi

Kvartal 99 er en ambisiøs og på mange måter storslått forestilling. Jeg blir stadig overrasket over hvor omfattende den er og hvordan måten den sprer seg utover på bidrar til å skape spenning. I forestillinger som dette har dramaturgien en tendens til å bli forutsigbar. Det kommer enten av at stasjonene er synlige på forhånd og man skjønner hvilke steder man skal innom, eller at man har såpass mye nærhet til de andre gruppene at man får med seg hva de gjør og skjønner hva som er ens egen neste stasjon. Dette skjer også i noen grad i Kvartal 99; man kan ane noe om hvilke steder man skal oppsøke senere i forestillingen. Samtidig bys også på mange overraskelser, og fortellingen pakkes ut i et forsiktig tempo. Det dramaturgiske og stedlige er imponerende løst, men narrativet blir allikevel litt for implisitt til at det fungerer helt optimalt. I en scene mot slutten er gruppen min i et reisebyrå, og Pelly ser etter en vei ut. Med hjelp fra noen av tilskuerne finner han en hemmelig dør, og vi befinner oss plutselig i en kiosk der den unge mannen Tim Shady (Martin Øvrevik) er sammen med sin gruppe og holder på å fylle ut en tippekupong. Her kommer det frem at Pelly en gang vant stort i Lotto, men at han mistet alle pengene igjen. Dette får vi ikke vite så veldig mye mer om, og det gjør at denne lottogevinsten blir liggende og vake som et sentralt poeng vi ikke får innsikt i. Jeg får følelsen av å gå glipp av noe avgjørende. Dette kan også henge sammen med at hyperrealismen hviler på et uunngåelig paradoks. Vi kommer helt nært en rollefigur, men denne nærheten gjør nødvendigvis at det er elementer som forblir usagt. For hvis Pelly og de andre skal forholde seg til publikum som om vi er fremmede mennesker i en virkelig sosial situasjon, vil det nødvendigvis være ting de ikke vil fortelle, og som vi ikke kan få innsikt i før det sies av en annen person i rollegalleriet. Det nære skaper derfor også avstand. I Kvartal 99 fører det til at handlingen blir litt hakkete og tilbakeholdt. Mye av dette overkommes ved å skape velutviklede karakterer, men produksjonen lykkes likevel ikke helt med å skape den dybden som trengs for at vi skal engasjere oss i de fiktive menneskene.

Gjenkjennelig estetikk

Med årene har jeg sett en del såkalt omsluttende teater. Det er DeWangen Produksjoner som har vært foregangskompaniet for denne typen teater i Norge. Cici Henriksen har også jobbet med dem flere ganger, blant annet i den nevnte Sylvelinsporet. I tillegg var de medskapere på Særp Tropez’ andre produksjon, Pappen. Jeg lurer på om det er mengden vandreteater og parallelle universer jeg har sett før, som gjør at jeg synes estetikken i Kvartal 99 blir gjenkjennelig. Det er scenografien som i størst grad står for gjenkjennelsen. I alle rommene vi besøker, er det et overskudd av gamle og utslitte gjenstander. En del av dem har sikkert stått igjen i lokalene før Særp Tropez har flyttet inn. Mot slutten av forestillingen befinner vi oss for eksempel i en skitten og overfylt kjellerbod som Pelly skal få 200 kroner for å rydde. Selv om noen ting ser ut som de er plassert der med vilje, som noen kosebamser av typen jeg tror man kan vinne på tivoli, og som gir en assosiasjon til barndom og til et rom utstyrt med avdankede lekebiler fra kjøpesentre som vi har besøkt tidligere i forestillingen, ser det mest ut som en bod noen har plassert søppel i og så flyttet fra. Det ligger blant annet et grønt karatebelte der, og siden Pelly kjenner til at mennene fra Rakkestad er interessert i kampsport, spør han om de vil ha det. Videre viser han frem noen gamle inline-rulleskøyter med påskriften «Gretzky», og når Pelly spør om vi kjenner til navnet, priser jeg meg lykkelig for at referansen gjelder den eneste internasjonale hockeyspilleren jeg noen gang har hørt om. I andre rom er skrotet mer organisert, som inni kiosken der det er utdaterte magasiner, aviser og andre kioskvarer, men overalt er loppemarkedsestetikken bærende. Bruken av det utdaterte og utbrukte har noe for seg; den ubestemmelige fortiden gir virkelig en følelse av å besøke et parallellsamfunn, og scenografien blir blir en kommentar til utenforskapet og skaper en avgrenset teatral ramme. Skrotestetikken blir allikevel litt trøttende, og jeg synes ikke narrativet klarer å inkorporere scenografien i seg på et logisk vis. Det gjør at jeg lurer på hvordan et utenforskap som blant annet handler om mangel på Bank-ID kan finne sted i en verden der ingen ser ut til å ha fått noe nytt siden 1994. For hva består utenforskapet egentlig i hvis alle er utenfor? Kontrasten oppstår kanskje i møte med publikum som representerer innenforskapet, men da er vi tilbake til de vanskelige mekanismene som gjelder hvilken rolle publikum egentlig er ment å spille. Jeg ser at flere av publikummerne på min gruppe har lyst til å være med på rollespillet, men det er det bare sånn passe plass til. Forestillingen er ikke tjent med publikummere som tar for mye plass, fordi det går på bekostning av fortellingen. Samtidig er vi nødt til ha en rolle for at prosjektet skal gi mening.

Med hjertet i Sarpsborg

Noe av det jeg setter mest pris på med Kvartal 99 er den tette koblingen til Sarpsborg som sted og til det lokale publikummet. Det gjør at jeg, som bare har vært i Sarpsborg for å se Særp Tropez’ forestillinger og uttaler alle konsonantene i byens navn, ikke skjønner alle referansene. Nede i kjelleren der Joy holder til, er det store mengder valgkampmateriell fra Arbeiderpartiet. Sarpsborg ble styrt av Arbeiderpartiet sammenhengende fra 1914 til 2023 (med unntak av under den tyske okkupasjonen), men i 2023 vant Høyre valget. Skifter i politisk lederskap er en del av demokratiet, men at Høyre vinner valget i en kommune som har store levekårsutfordringer, sier både noe om en generell samfunnsutvikling og noe om hvordan befolkningen i Sarpsborg ikke lenger ser ut til å tro på arbeiderbevegelsens retorikk om at alle skal med. Inne i kjellerrommet står det en pappfigur av en mann i menneskestørrelse. Joy gjør seg til for pappmannen og kysser den etter hvert lidenskapelig. Jeg skjønner at det er noe jeg ikke forstår og spør en av de andre på rosa gruppe om hun vet hvem det er. Hun ser på meg som om jeg ikke bare kommer fra en annen by, men fra en helt annen planet, og svarer vantro at «eeh, ja, det er den gamle ordføreren.» Søsteren hennes kommer inn på den andre siden av meg og legger til at han nå er blitt fylkesordfører i Østfold, og da oppstår det for meg helt nye dimensjoner som de lokale sannsynligvis skjønner rekkevidden av i enda større grad. Kvartal 99 handler om å finne noe å drømme om fordi håpet i seg selv er en livbøye. Det er et empatisk prosjekt med øye for mennesker og skjebner. Det finnes en politisk grunntanke i måten byen og de tomme bygningene brukes på, som forteller oss noe om hvilken rolle mennesker spiller i det politiske systemet. Sånn sett er resultatet et sjarmerende, ambisiøst og varmt prosjekt, selv om forestillingen i seg selv er springende.