California Dreamin'

Særp Tropez – Pappen er andre del i Cici Henriksens teatertrilogi fra nedlagte bygninger i Sarpsborg. I fjor fikk den første delen, Fengselet, stor oppmerksomhet og ble nominert til Heddaprisen for beste regi. Nå har hun tatt for seg den nedlagte fabrikken Sarpsborg papp og papir som ble flyttet til Halden i 2019. I Fengselet var DeWangen Produksjoner kreditert som samarbeidspartnere. I Pappen er kompaniet og Henriksen likeverdige kunstneriske ledere.  Sarpsborg papp, Pappen på folkemunne, var en hjørnesteinsbedrift. Når jeg står og venter på å komme inn i den nedlagte fabrikken, hører jeg andre publikummere snakke om folk de kjente som har jobbet der. De snakker om en mann som fikk en ryggskade i ung alder da han skulle løfte papp av eller på en lastebil. Skaden fulgte ham resten av livet. Nå skal det utvikles boliger på Pappen, og området er sånn sett en del av en vanlig gentrifiseringsprosess der industrilokaler rives eller bygges om for å gjøre plass til boliger. Industrien utgjør en stadig mindre plass i lokalmiljøene. Nærheten til produksjonen forsvinner, vi fremmedgjøres i enda større grad fra produksjonsforholdene og fra industriens påvirkning på verden.

50 år på Pappen

Publikum blir geleidet inn i kantina der det skal være fest for «Reidar» som har jobbet 50 år på Pappen. Vi blir delt inn i grupper og plassert på bord som Reidars venner eller tidligere kolleger, og aktørene forbereder oss på Reidars ankomst. Skal vi rope «overraskelse» når han kommer? Eller «surprise»? Når Reidar til slutt dukker opp, får vi innblikk i et lite mikrokosmos av et samfunn. Det er ledere, mellomledere og arbeidere og hele familier som har gjort fabrikkjobben til en livsstil. Til ære for Reidar skal vi synge en sang som står skrevet på rosa ark som ligger rundt på bordene. I siste vers henvises det til en underliggende tragedie: En ung gutt ble drept i en ulykke for mange år siden, og Reidar var ansvarlig. Som en form for arvesynd påvirker tragedien alle de gjenlevende, enten som sorg eller skyld. Konsekvensene er både hat og kjærlighet mellom enkeltmennesker, familier og samfunnsklasser. Feiringen er over nesten før den har begynt, og vi blir fortalt at vi skal på bedriftsbesøk i forlengelse av festen. Deretter følger en stasjonsbasert omsluttende forestilling der vi beveger oss rundt i grupper og får møte flere av menneskene som jobber på fabrikken og relasjonene dem imellom. Vi treffer blant annet den alkoholiserte, unge faren som har glemt at han skal ha barnet mens moren jobber, den fraskilte moren til gutten som omkom i den nevnte ulykken for mange år siden, bedriftslegen som har giftet seg med den sørgende faren og som fortsetter å gi moren resepter på vanedannende medisiner, og ekteparet som eier fabrikken og kanskje kommer til å tjene gode penger på at den blir lagt ned.

Omsluttende realisme og abstraksjoner

Den omsluttende teatret der hendelser blir presentert i omgivelser som ikke er laget for teater og bygger en direkte kobling mellom dramatikken og stedet, skaper en egen form for realisme. I Pappen skjer dette til tross for at verket ikke oppleves som virkelighetsnært. Ved å inkludere en rekke scener som understreker det underliggjørende og abstraherte oppstår det en effekt som gjør at virkeligheten kjennes mindre viktig. Denne effekten forhøyes ved at det også forekommer hopp i tid som gir handlingen et drømmeaktig preg. Inni den store fabrikkhallen får vi se en scene fra da den unge gutten, Marius, døde. Moren står ved et bord og skal få ferdig arbeidet. Marius og broren løper rundt henne til tross for gjentatte beskjeder om å holde seg i ro. Det er intenst som i en skrekkfilm fordi vi vet at det snart skal skje noe fælt. Men fordi det har skjedd en tidsforskyvning der vi opplever å være vitne til et minne, fremstår det også abstrakt og flytende. Det store lokalet er godt egnet for abstraherte og koreograferte scener som dette, og her åpnes det for at vi kan lese hendelsene som del av et slags spøkelseshus. At fabrikken åpenbart allerede er fraflyttet, at den nå står og forfaller uten at det produseres noen ting som helst, øker denne følelsen av at karakterene er spøkelser. Skuespillerne gjør en stor innsats i å bygge Pappens indre logikk. Vi blir på et tidspunkt bedt opp en trapp i fabrikkhallen og inn på sjefens kontor. Interiøret fremstår som en kontrast til resten av fabrikken, det er holdt i beige 70-talls toner og har en stil som minner litt om Mad Men på lavbudsjett. Fabrikksjefen, spilt av Patrik Stenseth, er kledd i truse og morgenkåpe, og kona (Hedda Sandvig) har på seg en typisk drakt for kvinnelige ledere. De spiller et ufyselig ektepar som planlegger for fremtiden. Vi får ikke vite hva planene går ut på, men det er ikke mye samvittighet for fabrikkens arbeidere å spore. Her imponeres jeg av spillet og måten de samhandler med publikum på i en form som både er innstudert og improvisert, men som aldri skaper en utrygg publikumssituasjon.

Campingen

Det er når vi får komme til campingen i siste akt at forestillingen blir mest interessant. Campingen blir nevnt av Reidar allerede i innledningsscenen i kantina, men bare i forbifarten som en kontrast til arbeidet på fabrikken. Her blir vi ført inn i en annen stor fabrikkhall der det er gjenskapt en hel campingplass fullt utstyrt med campingvogner, fortelt og minigolfbane. Scenografien minner umiddelbart om andre forestillinger av DeWangen Produksjoner. Jeg tenker på Center U, en forestilling jeg ofte kommer tilbake til i mine anmeldelser av deres arbeid. Der var en gammel lagerhall omgjort til et shabby kjøpesenter med ulike butikker vi kunne gå inn i og en lite synlig samlende dramaturgi. Aktørene passet på at vi fikk med oss de viktigste scenene og historiene, men vi var også overlatt til oss selv i rekkefølge og prioriteringer. Det er også her campingplassen i Pappen ligner mest. Vi står fritt til å gå inn i campingvogner og oppsøke små scener som foregår rundt omkring. Det er også en butikk der med rare og utgåtte varer, noe som også ligner Center U, men som i tillegg har likheter med den nyeste forestillingen Super. Jeg ser hvordan scenograf Morten Bendiksens fascinasjon for butikken som sted preger det visuelle designet. Det er interessant hvordan en butikk representerer noe begjærlig, men også hverdagslig, og hvor frastøtende den virker med en gang vi får en følelse av at varene er gamle. Hovedplottet i handlingen på campingen er at alle arbeiderne på fabrikken eier hver sin lille andel av den. Som del av sin plan for sikre seg mest mulig verdier når fabrikken skal legges ned, har de to lederne konspirert for å sikre seg alles andeler. I løpet av sekvensen på campingen kommer alt for en dag som et siste klimaks, men alle karakterene som har gitt opp eller solgt sine andeler har sine egne motivasjoner. Hvilke historier man følger som publikummer avhenger av tilfeldigheter. Det er enkelte fortellinger jeg får med meg bare små deler av og andre jeg opplever å bli nærmest delaktig i. I én scene står jeg inni en rotete campingvogn med faren til gutten som mistet livet i ulykken mange år tidligere. Sammen med sin nye kone skal han flytte til Los Angeles, men han er redd. Han har ikke fortalt ekskona om at han planlegger å ta med seg yngstesønnen, den nye kona har allerede jobb og familie i USA. Hvem skal han bli når de flytter? Finnes det et liv etter Pappen? Er det en flukt eller er det en reise? Senere sitter jeg rundt et spisebord sammen med fire andre publikummere i ekskonas ryddigere, men like trange vogn. Hun forteller oss om sorgen etter den ene sønnens død, om redselen for å miste den yngste sønnen hvis han skal flytte til California og om alkohol- og søvnproblemer. Skuespiller Aileen Ingvaldsen Hexeberg spiller rollen med en oppriktig menneskelighet som får enkelte av de få publikummerne til å fnise fordi de blir usikre på hvordan de skal forholde seg til Hexebergs empatisøkende karakter. Det er som om de må minne seg selv på at det er teater. Sammen utgjør disse små innblikkene i karakterenes liv små puslespillbiter som vi kan bruke til å pusle mikrokosmoset sammen.

Egen semiotikk

Det er allikevel noe med forholdet til virkeligheten som skurrer litt. Fabrikken som sted bærer med seg en egen semiotikk. Når mennene jeg tyvlytter til ved inngangen snakker om gamle arbeidsulykker, er det fordi stedet for dem representerer noe som er mer omfattende enn bare den gamle bygningen. Gjennomgående i forestillingen undrer jeg meg over hvor lite av dette semiotiske potensialet som tas i bruk. Verdenen inne på fabrikken virker som den har svært lite kontakt med verden utenfor, og fraværet av produksjon og papp forsterker dette. Dette gjør også at jeg stiller spørsmål ved hva eller hvem publikum representerer. Den stadige vekslingen mellom en fjerde vegg der vi bare observerer og scener der publikum blir involvert på ulikt vis forsterker følelsen av et litt uavklart forhold til publikum. Til sammenligning spilte publikum i Fengselet en tydelig rolle som besøkende på «åpen dag», men i Pappen får jeg aldri helt grep om min egen rolle. Fordi intrigene som utspiller seg i mikrokosmoset forholder seg til en lukket verden med et begrenset antall karakterer får fortellingen noe såpeoperaaktig ved seg. Fortellingens klassedimensjoner virker heller ikke forankret i vår verden, men brukes til å tilspisse intensiteten i motstanden mellom menneskene. Dette kompenseres det imidlertid for i de scenene skuespillerne aktivt involverer publikum. Det er sårbart tilsynelatende å overlate publikum til seg selv, men bak opplevelsen av å navigere i scenografien på egen hånd finnes det en presis dramaturgi og et godt spill som gjør at alle tilskuerne får en helhetlig fortelling. Når campingen oppleves som en eneste stor drøm, både fordi det er et sted for aktørenes lengsler og fordi det finnes noe absurd og drømmelogisk i en campingplass innendørs på en nedlagt fabrikk, oppheves også behovet for rasjonell logikk og stedsdefinisjoner. Det drømmeaktige gjør også at jeg aksepterer og besnæres av det såpeoperaktige i de dramatiske relasjonene og ser hvordan dette både gir fine lesninger av menneskenes navigering i en verden der de har mistet håp og et stort spenn i rolletolkningene. Alle karakterene drømmer om og begjærer et annet liv, men er usikre på hvordan det ser ut eller hvordan man skaper det. Drømmen finnes på to nivåer, både som det marerittaktige tilbakeskuende og som det håpefulle, men i begge tilfellene virker det ikke som om det finnes noen muligheter for å komme seg ut. Jeg tenker på filmen The Truman Show der hovedpersonen er fanget i et evig reality-show. På samme måte kan karakterene i Pappen bare eksistere på innsiden av fabrikken selv om den er lagt ned for lenge siden. Det finnes ikke noe California.