Et hjem for oss, et hjem for deg

Høysikkerhetsfengselet i Sarpsborg ble bygget i 1968 og besluttet nedlagt i 2022. Ironisk nok var grunnen til nedleggingen at en brannvernsgjennomgang kom til at det ikke var gode nok rømningsveier. Scenekunstner Cici Henriksen skal i løpet av de neste to årene lage totalt tre forestillinger i ikoniske bygg i sin opphavsby Sarpsborg under tittelen Særp Tropez, og den første finner sted i fengselet.

Det er langt fra Sarpsborg til Saint-Tropez, og innenfra fengselet er det kanskje enda lengre, men tittelen på prosjektet viser mer til en tilstand enn til et sted, og det viser til en lengsel, en lengsel bort og en lengsel hjem. Publikum møter opp utenfor fengselsportene og blir rolig, men bestemt overlatt til fengselets logikk. 

Åpen dag Etter å ha blitt delt inn i grupper og bedt om å legge fra oss telefoner og klokker, blir vi geleidet av forestillingens fengselsvakter inn i fengselet. Min gruppe, som er på totalt seks personer, ser ut som den er mindre enn de andre, og vi blir raskt tatt med inn på et besøksrom. Der sitter Rick (Numa Norderhaug) og venter på advokaten sin. Han sier at han har sonet to tredjedeler av dommen og bare er en signatur unna å slippe ut. Bakgrunnshistorien vi blir gitt er at det er åpen dag i fengselet. Rick er ikke helt ukjent med konseptet, men selv om han først synes det er litt stas å ha så mange vitner til at han skal slippes ut, synes han også at det passer litt dårlig med omvisningsoppgaver akkurat denne dagen. Når det viser seg at advokaten ikke kommer likevel, oppstår det spenning mellom Rick og vakten Rino, og vi får følge Rick inn på cella. Det lille rommet er omhyggelig og detaljert innredet. På pulten ligger det bøker i rettslære, i en hylle står Norges lover. Det henger kunstplakater på veggene. Rick byr oss på kjeks, de smaker tørt, men smaken forteller også noe om fengselets erfaringsbegrensninger. Rick småsnakker med oss og spør flere i gruppen om hva de heter og hva de jobber med. Vi får vite at han sitter i fengsel for mord og har sittet der i ti år. Rick vil vise oss at han er en rehabilitert mønsterfange som angrer og har slått seg til ro. Han snakker om tilgivelse og minner meg ikke så rent lite om Raskolnikov i måten han omtaler sine handlinger på. Det ligger religiøse overtoner og en tro på syndsforlatelse i det han sier, og det oppstår et spørsmål om rehabilitering er mulig eller om Rick lurer oss fordi det å lykkes med å overbevise verden om anger og endring er den eneste veien ut. I løpet av forestillingen geleides vi inn og ut av rom. I tillegg til besøksrommet og cellen blir vi blant annet tatt med inn i et fellesrom, til fengselslegens kontor, ut i luftegården og inn på et underlig rom med en boksepute. Vi får gå på en absurd fest med administrasjonen, et sted der tilknytningen til virkeligheten virker opphevet og underliggjort, men der troen på egen autoritet eller overbevisningen om denne står i sentrum.

Konvensjonelt og overraskende

Særp Tropez – Fengselet er en omsluttende forestilling, og den baserer seg på mange av konvensjonene for scenekunst utenfor teatersalene. Måten vi deles inn i grupper på og blir gitt hver vår guide er blitt en vanlig måte å innrette stedsspesifikt og omsluttede teater på. Regissør Cici Henriksen har blant annet jobbet med Claire de Wangen som er den scenekunstneren som kanskje har gjort mest for å utvikle denne sjangeren her til lands. For meg gjorde Henriksen sterkt inntrykk som skuespiller i de Wangens forestilling Sylvelinsporet på Oslo S i 2019, der parallelle fortellinger ble spilt ut og smeltet sammen på den travle togstasjonen. Dramaturgien i Særp Tropez – Fengselet oppleves på mange måter konvensjonell innenfor sin sjanger, og selv om det ikke er til å komme bort fra at disse konvensjonene kan stå i veien for friskhet og forvridd realisme, stivner forestillingen aldri, men byr gjennomgående på nye, små overraskelser som øker den teatrale kvaliteten.  På et punkt blir vi skyflet kjapt inn på cellen til Rick igjen, og siden vi tidligere fikk lov til å sitte på sengen, er vi flere som setter oss der, men det er leggetid, og Rick ber oss om å flytte oss så det blir plass til ham i sengen. Det absurde i at det fremdeles er «åpen dag» og vi står inne på cellen mens han legger seg i sengen, at besøket fra advokaten er glemt og at det nettopp var midt på dagen i tillegg til at det senere raskt glemmes at det var natt, er noen av tingene som øker prosjektets teatrale karakter og rokker ved tidsforståelsen. Det er nå jeg skjønner hvorfor alle klokker skulle leveres inn ved ankomst, for det at de faktiske klokkeslettene blir underordnet forestillingens egen tidsforståelse gjør at tiden opphører å gi mening også for publikum. Når vi blir plassert i trappen med utsikt til cellene mens aktørene beveger seg i en sakte koreografi, understrekes også det teatrale og tidsåpnende. Det gir det parallelle, teatrale universet egen mening og understreker stedet som et kvasirealistisk drømmeunivers.

Fengselslogikk

Fengselet består av to etasjer med celler med trapp mellom. Da det var operativt, var det plass til maksimum 25 fanger. I forestillingen er hele fengselet innredet som om det befinner seg i en litt tvetydig fortid. Jeg ser for eksempel en avis fra 1989, og teknisk utstyr er hentet fra omtrent samme tid, men med slingringsmonn i begge retninger. Noen datamaskiner er i hvert fall av nyere dato selv om også de er gamle. Det bygger opp under ideen om en parallell verden der tid og rom er opphevet, men det viser også til at tiden står stille inne i fengselet. Jeg fascineres for eksempel av Ricks reaksjon på at han ikke skal slippe ut. Det kommer etter hvert frem at fengselsvaktene holder ham for narr, advokaten er ikke på vei. Og selv om han blir sint for dette, går han tilbake til å akseptere fengselets indre samfunnslogikk som om denne ventingen er en del av spillet. Også når det er tilløp til opprør blant de innsatte, virker det mer som en del av logikken enn som forsøk på revolusjon. Frustrasjonene bygger seg opp, det ageres, og det roes som i en evig sirkel. Fangene vi får møte, er en broket bukett karakterer, men de har en tydelighet som gjør dem til gjenkjennelige typer kriminelle. Kanskje er det fordi disse typene er noe jeg kjenner fra populærkulturen, men jeg tror aldri på at disse menneskene er faktisk innsatte i fengsel. Til det er de for sjablongaktige, og alle karakterene har trekk som sammenfaller med noen klisjéparametre for fengselsinnsatte. Det samme gjelder langt på vei fengselsvaktene som er enklere å karikere. Det er nok derfor jeg synes at de partiene der arbeidet med klisjeene og den teatrale kommunikasjonen gjennomføres til det fulle og kommer våre fordommer og førforståelser av fengsel i møte at forestillingen er best. Min gruppe får for eksempel være med inn i et radiostudio der en av karakterene skal lage radiosending, men bare har én låt, «I smoke weed». Utenfor studioet står andre grupper med publikum og flere av forestillingens karakterer og jubler. Det er en scene som sier mye om behovet for anerkjennelse og ønsket om å ha kontakt med og betydning for verden utenfor, men som også er parodisk og satirisk.

Hva er et fengsel?

Særp Tropez – Fengselet gjør inntrykk mye fordi forestillingen utspiller seg i et faktisk fengsel, et sted folk sjelden får se innsiden av med mindre de må. Når det eksplisitt teatrale utvikler seg i møte med det faktiske stedet og alle de konnotasjonene dette stedet vekker, oppstår det en brytning der realismen som ideal oppheves til fordel et poetisk, tvetydig rom. Selv om mennesker i samfunn til alle tider har straffet de som anses som en trussel, er ideen om internering av straffedømte over lengre tid en moderne oppfinnelse. Der man tidligere hadde både dødsstraff, piskeslag, straffarbeid og overfylte korttidsfengsler, var innføringen av offentlige fengsler på slutten av 1700-tallet en del av en ideologi der fengselsvesenet også skulle drive med rehabilitering. I 2011 besøkte jeg Eastern State Penitentiary i Philadelphia. Fengselet, som åpnet i 1829, dannet skole for fengselsarkitektur og behandling av innsatte og ble kjent som «The Pennsylvania System». Her var det helt nytt med enkeltceller til alle fangene. Der skulle de oppholde seg i 23 timer i døgnet. To ganger fikk de lov til å gå ut i sin egen lille luftegård i 30 minutter. Isolasjonen skulle gi fangene mulighet til å tenke og til å angre, og fengselsmodellen påvirket fengsler over hele verden. Ideen om isolasjon som vei til rehabilitering var skadelig, men bak lå det et revolusjonerende prosjekt. Deler av denne ideologien, troen på rehabilitering og tid for tanke, gjenspeiles også i Særp Tropez. Men vi får også innblikk i de andre grunnene som gis for å holde folk i fengsel, som å straffe, å forhindre gjentakelse og virke avskrekkende. Det åpnes også for spørsmål om fengselet faktisk har disse funksjonene eller om vi bare ideologisk sett har gitt etter for straffesystemets logikker på samme måte som karakterene er blitt til brikker i et spill. Et fengsel er også et godt dramatisk utgangspunkt for en dramatisk fortelling. På vei til forestillingen snakker jeg med en kollega om den danske tv-serien Huset som er tilgjengelig på NRK. Der fremstilles fengselet som et intenst sted for ekstrem maktkamp der alle er fanger av sin historie og sin egen plass i hierarkiet. Det gjør det umulig å slippe unna uavhengig av om man er innsatt, vakt eller leder. Fengselets maktbalanse opprettholdes bare så lenge alle respekterer den. Forsøk på justeringer velter alt sammen både på et institusjonelt og et personlig plan. Også i Særp Tropez er fengselet et mikrokosmos der makt er mer komplisert enn myndighetsbevilget autoritet. Alle fengselsideologiers tro på rehabilitering og opplæring forsvinner til fordel for tilpasninger til mikrokosmosets egne logikker og trossystemer. Når en av de mer ustabile karakterene ramser opp ulike fortellinger om flukt, handler det ikke om den faktiske flukten, men om behovet for den falske bevissthetens håp og drømmer. Dette er kanskje spesielt aktuelt når man er utsatt for frihetsberøring, men behovet for å skape myter man kan tro på er allmenngyldig. Som del av estetikken der realismen oppheves og fengselet blir til et tvetydig og skremmende drømmeunives befinner menneskene seg. Når jeg ser navn tagget på veggen i luftegården som minner fra fengselets virkelige fanger og lukter den rare lukten av gammel kjemi og mulig råte på fengselslegens kontor, spiller virkelighetene inn i hverandre. Hvordan vi behandler våre kriminelle sier mye om hva vi tenker om det å være mennesket, men det gjør hvordan vi lager teater også. I Særp Tropez – Fengselet er fengselet både en konkret og en tenkt tilstand gyldig for oss alle sammen. På vei ut gir Rick meg et brev. Navnet til advokaten er skrevet på den frankerte konvolutten. Han ber meg om å poste det på utsiden og spør om han kan stole på meg. I flere dager går jeg med konvolutten i jakkelommen, jeg kjenner på den med hånden og kommer etter hvert frem til at det ligger en kjeks inni. Det er den samme kjeksen som fortalte meg noe om fengselets erfaringsbegrensninger fordi de var så tørre. I går postet jeg brevet da jeg gikk forbi en postkasse. Nå lurer jeg på om kjeksen kommer frem til en ikke-eksisterende advokat i Karl Johans gate i Sarpsborg og om fengselstilstandens tørrhet lever videre i en drøm.