Vi kjører isbilen!

Mariam bor sammen med pappaen sin som har verdens kuleste jobb. Det finnes mange viktige jobber, men pappaen til Mariam kjører isbilen, og det er kulere enn det meste. Når han mister jobben fordi Voksenkontoret for snakk har bestemt at han ikke lenger skal få smelte is til drivstoff, tar Mariam og bestevennen Mio saken i egne hender.

Forestillingen Isbilen er den første barneforestillingen fra kunstnerkollektivet SPKRBOX, og det er tydelig at de har tenkt mye på barna i prosessen. Publikum blir tatt i mot av fire skuespillere, Don Martin, Sofia K. Estifanos, Felipe Orellana og Lisa Thun, som står på rekke på scenen. Det gir en trygg og varm atmosfære. De forklarer at de skal spille teater og hvem som skal spille de forskjellige rollene. Overgangene blir dermed markerte, og leken blir gjenkjennelig. Alle barn vet at man kan bytte på roller i lek. Forestillingen virker basert på Don Martins låt Isbilen, universet ligner det i musikkvideoen og deler av låta er en del av lydsporet.

Mariam, Mio og lillesøsteren til Mio stjeler nøklene til isbilen og kjører den til Voksenkontoret for snakk. De bestikker de som stopper dem på veien med is sånn at alle blir glade og lar dem kjøre videre. Når de kommer frem møter de Spiderman. Han er blitt korrumpert av direktøren som har en stor bæsj på hodet og en gulldo, og han gjør nå alt direktøren sier. Det bestemmes at det hele skal avgjøres ved en rap battle. Mariam og Mio vinner, og pappaen til Mariam får jobben som isbilsjåfør tilbake. Universet er akkurat passe underlig og akkurat passe kjent. De viser frem en vanlig verden med voksne og barn, men det er også mange rare ting, som at ingen stiller spørsmål om hvordan tre små barn kan kjøre bil.

Even Børsums scenografi består av en isbil bygget i tre og malt i klare farger i tillegg til det som ser ut som små høyblokker i det samme materialet. Kostymene er enkle og består i all hovedsak av hodeplagg som de bytter på ettersom hvilken rolle de spiller. I tillegg er pappaen til Mariam en dukke som ligner på Don Martin som også fører figuren.

Motivasjon Det er noen ting i dramaturgien som skurrer litt. Nedleggelsen av isbilen mangler for eksempel litt motivasjon. Det er noe om at bilen bruker søppel og smeltet is som drivstoff, og når pappaen ikke får lov til å smelte is lenger, kan han heller ikke jobbe som isbilsjåfør. Men når barna går tom for drivstoff mens de er ute og kjører, ber de barna i publikum om søppel, og når barna i salen leter under setene, finner de søppelposer som de kan kaste ut på scenen. Hvis det er så enkelt å finne drivstoff, har vel ikke Voksenkontoret for snakk noe de skulle ha sagt om hvorfor ikke pappaen kan beholde jobben sin.

Disse logiske bristene uttrykker imidlertid også en helhetlig uhøytidelighet der det ikke er så farlig om ikke alt gir mening så lenge det er gøy, og det merkes. Det er noe befriende og livsbejaende med mening gjennom lek. At det står fornavn oppført som manuskonsulent og vitseansvarlige gjør at jeg tenker at de nok har hatt barn med seg i skapelsesprosessen.

Bæsj er en sikker suksess, og det skaper alltid begeistring. Samtidig synes jeg bæsjekomikken er litt tam. Det er klart det møter latter at direktøren er en bæsj, men ideen om Voksenkontoret for snakk er så morsom i seg selv, at det lett hadde vært mulig å gjøre ham til en overdrevent kjedelig, uintelligent og korrupt voksenperson som bare tenker på penger. Dumme voksne kan være enda morsommere enn bæsj, og det kunne skapt en mer logisk sammenheng og en tettere fortelling.

Veldig godt barneteater Disse innvendingene er det allikevel ikke så stor grunn til å henge seg for mye opp i. For dette er veldig godt barneteater. Alle aktørene viser stor respekt for barnepublikummet, og det merkes i mottakelsen. Alt fokuset på lek gir barna en gjenkjennbar, men fantasivekkende og regelbrytende verden. Dette ser vi for eksempel i ispinnene laget av tre som både understreker leken og fungerer ypperlig som representasjon av is.

En del av det estetiske prosjektet til SPKRBOX er å bringe hiphop inn i teatret. Blokk til blokk, som ble spilt på Det Norske Teatret i flere år, har vært en av de største suksessene. Måten hiphop anvendes i Isbilen er noe av det aller mest imponerende med forestillingen. Jeg har i mange år irritert meg over den lave kvaliteten på norsk barnemusikk. Der jeg i teatret har sett et kjempeløft der det å lage kvalitetsteater for barn har hatt en egenverdi, oppleves mye av musikken som lages med barn som målgruppe overprodusert og billig. Om det er Marcus og Martinus, søsteren deres, Emma, alle Blime-låtene eller annen lettskapt dance, har jeg lurt på hvorfor barn avspises med lav kvalitet innenfor musikk. I Isbilen viser hele ensemblet at det er mulig å treffe barn med kvalitet. Sangene er fengende og rapen er presis. Det kulminerer i den nevnte rap battlen der humor blandes med en følelse av at noe står på spill. De musikalske prestasjonene inneholder overskudd og nerve på en måte som engasjerer. Kombinasjonen av tøys og kunstnerisk presisjon blir bærende for forestillingen.